Leste en artikkel i Nettavisen om at Sverige vil at deres bønder er rustet for krig og annet som kan gå galt.

Jeg fikk, som alle (mange?) andre, brosjyren fra DSB om egenberedskap i Norge. Har jeg alt på listen? Nei, men jeg jobber med saken. Sverige har en litt tydeligere og kanskje mer skremmende variant? I alle fall den de har gitt til bøndene sine; de må være forberedt på alt fra ekstremvær til krig – noe jeg vil påstå er både et bredt spekter, men også har mange likheter.

I slutten av artikkelen stod det at hver gård i Sverige i snitt forsørger 181 mennesker – jeg skulle ønske de hadde oppgitt lignende tall for Norge. For vi vet jo at det blir stadig større og mer spesialiserte gårder her i Norge også. Heldigvis finnes det også de som går andre veien; mindre gårder som gjør mer varierte ting og ser ut til å klare seg bra (Delås gård var den første som dukket opp i mine tanker fordi jeg følger de på Instagram).

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Reko-ringer finnes det også stadig flere som bidrar til. Om det finnes noen i nærheten av hvor jeg har bosatt meg, vet jeg foreløpig ikke. Kanskje en dag jeg kan bidra på et sånt type vis jeg også? Det er lov å håpe. Så, nei, jeg er ikke bonde, men vi hadde alle fått store problemer uten dem. At vi alle kan bidra litt er både sant og viktig, så enn så lenge får jeg gjøre det jeg kan med det jeg har. Forsette å bygge min egen beredskap – og til våren skal jeg sette frø i jorda jeg har spadd klar. Så får jeg fortsette å spa klar mer jord for å gro enda mer; det vil være mitt litt ekstra bidrag til beredskap – hva er ditt beredskapsbidrag?

Det praktiske med å få noen gamle og slitte paller fra naboen, er at jeg kunne begynne å bruke de med en gang.

Rundt omkring på tomten min ligger det mye forskjellig. Blant annet ligger det både nedfallstrær, trær som er kappet for en uviss mengde år siden, men også et som min far kappet ned tidligere i høst. Grunnen til å kappe det treet min far gjorde, var at det hadde veltet for flere år siden og fortsatte å vokse der det halvveis lå over minkhuset – og det begynte å bli litt tungt for minkhuset…

Så jeg har dratt og styret i haugen, for jeg ville jo ikke ha småkvist til ved. Etterhvert er målet å kjøre små kvister og greiner gjennom kompostkverna så det blir småflis jeg kan legge på jordet mitt. Enn så lenge samler jeg det jeg tror kan fungere som småved. Det må selvfølgelig kappes opp i passende lengder, men enn så lenge har jeg ingen sagkrakk (mulig det blir mitt første snekkerprosjekt på småbruket?). Dermed blir det foreløpig til at jeg bare samler det jeg kan, men nå som snøen såvidt har kommet blir det nok ikke mer samling i år… Om alt er brukbart til småved er jeg heller ikke sikker på, men jeg krysser fingrene

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I starten av denne uka kom foreldrene mine på besøk. Eller, de kom for å jobbe…

Enn så lenge er det mye jeg ikke kan eller ikke klarer alene, og siden jeg har de foreldrene jeg har, føler jeg meg ofte bortskjemt fordi de kommer og hjelper til. Denne gangen var det å gjøre noen ting i kjelleren, og å frese opp litt av åkeren min.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg har nemlig ikke freser, så det er (foreløpig) ikke noe jeg får gjort selv. Så mine foreldre, hjelpsomme som de er, tok med sin egen freser på hengeren og kjørte til meg. Jeg testet å kjøre litt jeg også, men fikk ikke helt dreisen på det. Må teste det flere ganger. Noe av grunnen var faktisk så enkel at grass- og moselaget på toppen måtte freses løs før jorda under kunne freses.

Så pappa fresa, mens min mor og jeg rakte vekk topplaget så fort og bra vi kunne. Når en ikke helt har riktig utstyr, men bruker det som finnes, var jobben ganske tung.

Etter rakingen, mens min far kunne frese jorda – ble det steinplukking på min mor og meg. Etter litt usystematisk plukking helt i starten, endte vi med å lage to hauger. Foreløpig ikke kjempestore hauger, men vi plukket absolutt ikke alle steinene for å si det sånn.

Ja, det er selvfølgelig en ulempe at det er så mye stein i jorda, men jorda i seg selv virker litt til å være sort gull. Med sort gull mener jeg bra jord (om noen lurte). Steinene kan faktisk vise seg å ikke bare være en ulempe, men kanskje til og med en liten fordel? Av den enkle grunnen at jeg må grave drenering på jordet – og når en fyller inn slike grøfter brukes stein – og det har jeg tydeligvis i alle fall noe av. Så ikke så galt at det ikke er godt for noe!

Når jeg så at naboen hadde lagt noen paller i en haug jeg antok han tenkte å brenne opp – klarte jeg ikke å la være. Jeg spurte like så godt om jeg kunne få de. Han svarte ja, ikke noe problem, men de er godt brukt og ganske slitne.

Dermed tok jeg med tre av de hjem. Veldig praktisk at jeg allerede har fått årets julegave – det gjorde jobben ganske lett.

Joda, pallene er slitte – spesielt under, men de kan likevel brukes. For om jeg lager noe ved nå – så måtte jeg lagt det rett på bakken – og da tørker det jo ikke særlig godt. Så nå har jeg et sted å legge det som kan bli starten på litt ved.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

En av de tidligere gangene foreldrene mine kom og hjalp meg, tok nemlig min far ned en bjørk som lå halvveis over minkhuset…Resultatet er at jeg har noen stokker og kubber jeg kan sage og kløyve til ved. Enn så lenge har de bare ligget rett på bakken med noe over seg, så nå kan jeg i det minste flytte de over på pallene og legge noe over de der. Absolutt en bedre løsning.

Sagingen og kløyvingen får jeg ta senere, for så lenge det ikke er frost i jorda så bruker jeg det lille jeg har av energi til å grave mer i jorda for å ha et sted jeg kan så til neste vår.

Tenk, nå har jeg bodd i mitt nye hjem i fire måneder! De månedene har flydd fort avgårde. Jeg har gjort mye, har hatt lyst til å få gjort mye mer enn jeg har rukket, og tenker at fire måneder er lenge, men også veldig kort på samme tid.

Jeg har skaffet meg møbler i flere runder (seng og vitrineskap, bokskap, bord, skap, vaskemaskin, kommode); noe er kjøpt, noe er fått og noe er funnet (både på låven og i garasjen).

Jeg har tenkt mer på vann i løpet av kortere tid enn jeg noen gang har gjort før.

Plukket bær og frukt til den store gullmedalje (villbringebær, blåbær, tyttebær, aronia, epler, mer epler, plommer, mer plommer, rips og solbær – jeg tror jeg husket alt nå?).

Rakt løv, fått flere måter å varme opp huset på (varmepumpe og ved), sittet på et marked for å selge håndarbeid (det har jeg hatt lyst til i flere år!), fått jobb (og blitt sykmeldt ), vært på strikkekafeer, gått turer, blitt kjent med naboene, gravd vekk grass fra en liten flekk på jordet (framgangen går sakte…), fått masse frisk luft og syltet mer epler enn jeg trodde.

Jeg har funnet meg et sted jeg føler meg hjemme,

et sted jeg liker å være,

et sted hvor det er mye å lære,

det riktige stedet for meg å være.

Jeg håper i alle fall det er det riktige stedet, for selv om det er mye å gjøre og jeg ikke aner hvordan jeg gjør en brøkdel av det, så ser jeg frem til å holde på – selv om det mange ganger føles veldig overveldende. De gangene er det viktig å minne seg selv på at det ikke er mulig å gjøre alt på en gang, men at det er mulig å gjøre en ting av gangen. Å finne ut hva som er viktigst og hva jeg burde fokusere på, syns jeg noen ganger (ofte) er vanskelig, men det meste går seg til på et vis. Så det er bare å brette opp armene og ta en ting av gangen og gjøre så godt jeg kan. Vil jeg få til alt jeg ønsker? Aner ikke, men den eneste måten jeg kan finne ut av det på er å prøve!

Når en ikke har maskinelt utstyr, ei heller økonomi til å betale noen for å gjøre en stor jobb – er det begrenset med valg en har.

Så jobben er i det minste startet nå, men det tar tid. Å skulle grave vekk det øverste laget av jordet på grunn av grasset – jeg kan jo ikke gro i alt grasset – tar krefter og tid. Ulempen sånn jeg ser det er at jeg ikke har mest av noen av de to tingene…

Tiden er på noen måter uendelig, men siden målet er å gro masse grønnsaker og blomster til neste år – så var det faktisk ikke mest tid likevel. At høsten er her med kulden, og at vinteren sikkert snart sniker seg så nærme at grunnen fryser…gjør at tiden minsker. Håpet er jo å kunne starte å plante med en gang telen går til våren og for få komme dit må jordet være klart. Grasset må være fjernet, og det å legge plast over (da måtte jeg kjøpt plast…store mengder plast…) fungerer ikke så godt over vinteren… Hadde jeg hatt to år på meg så jeg kunne dekket med plast og latt den ligge hele neste sommer – ja, da ville det vært supert, men jeg vil gro grønnsaker (og blomster…) til neste år.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Kreftene er det heller ikke mest av, men jeg gjør det jeg kan. Slå grass med ljå, rake det sammen og legge det i en haug. Bruke spade for å løsne jorda og få gravd den opp. Alt tar krefter, og nå om dagen holder jeg ut i omtrent en halv time før jeg må ha en lang pause. Jeg vet jeg ikke er i best form, men jeg har innsett at sannsynligvis er det noe som faktisk ikke stemmer (selv om jeg ikke liker å innse det…en trenger ikke like fakta, men det er likevel fakta…).

Staheten kommer utrolig nok til kort nå om dagen, men jeg prøver å lære meg å ta pauser før prekært behov – og ikke etter at behovet har meldt seg – for da er det for sent.

Dermed går det sakte å grave vekk grass, men litt er bedre enn ingenting! Sånn sett er jeg veldig fornøyd med jobben jeg har gjort så langt. Så får jeg ta tjue minutter her og der to til tre ganger i løpet av dagen (så lenge det ikke regner og ikke har frosset); da kommer jeg i det minste stadig et lite stykke til på vei!

På eiendommen min er det tre epletrær. Ett jeg har avskrevet litt fordi omtrent alle eplene ble dårlige og de få jeg smakte på, var skikkelig melete – noe som ikke er min smak i epler.

Det andre treet har hatt eplebonanza og jeg har lagt mange glass med eplemos, og jeg har gitt masse epler til både mine foreldre og min søster. Eplene har ikke vært de største, men grei nok størrelse – og de har smakt utrolig godt. En gigantisk bonus med de eplene er at jeg kan spise de – noe jeg kan med de færreste butikkepler.

Tre nummer tre hadde jeg også avskrevet. Det var ikke flest epler på treet, de var bittesmå – og de var heller ikke gode. Min far har sagt “bare vent”, men min tålmodighet har gjort det vanskelig. Så når de var her en tur i går for å levere noen ting, tuslet min far nok en gang opp til treet og sa at nå burde jeg smake på eplene. Nå forstår jeg hva han mente. Eplene er fremdeles bittesmå, og jeg skal nok ikke spise for mye av de av gangen, men du så gode de var blitt. Om det var et par frostnetter som gjorde det, eller bare det at de har hengt lenger, vet jeg ikke, men nå var de i alle fall blitt skikkelig gode!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Siden foreldrene mine var her, var jeg også heldig nok til å få hjelp til plukkingen – måtte opp i stige tross alt. Det ble ikke mye for de var jo bittesmå, men en liten balje ble det – og min far fikk en liten papirpose med hjem til dem. Dermed har jeg nok en gang lært noe nytt – noen epler tar bare lang tid før de smaker spiselig, men da blir de heldigvis veldig gode!

Å ønske seg ting tenker jeg kan være en god ting, men en må også være litt forsiktig med det noen ganger. Noen ganger får en nemlig det en ønsker seg på litt andre måter enn en kanskje tenkte – og det kan bli litt mye.

Et mål, en drøm, et ønske – noe tenker en på, andre ting jobber en for, og andre ting er en kombinasjon av flere ting.

Lenge ønsket jeg meg et småbruk; et sted hvor jeg kunne dyrke grønnsaker, gro blomster, ha dyr – og selge noe av det for å få en liten inntekt. Det var en drøm, et ønske som jeg lenge ikke trodde var mulig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så bestemte jeg meg – det skulle bli et mål jeg jobbet mot, men det var hele tiden ønsket som lå i bunnen.

Etter å ha vært på visninger og innsett at jeg måtte starte mindre enn det store ønsket mitt, kjøpte jeg noe mindre for å starte med. Jeg tenkte det ville vært et bra sted å lære ting fordi jeg manglet mye kunnskap. Ønsket var å lære mest mulig – det var nok der det skjærte seg litt?

Riktignok lærer jeg mye, men jeg syns tidvis læringskurven er litt bratt – og det til tross for at jeg bare har vært her litt over tre måneder. Jeg begynner å ane konturene av hvor mye mer det er igjen å lære. Misforstå meg rett – jeg visste det ville bli mye å lære, men jeg trodde likevel ikke jeg ville føle det så intenst i starten.

På den annen side, jeg gleder meg til jeg har opparbeidet meg mer kunnskap (og fysisk styrke…) så jeg lettere kan utføre drømmen min. Kanskje en dag jeg også kommer til å oppgradere til en større eiendom hvor jeg nok en gang vil ha mye mer å lære.

Så kanskje poenget ikke er å være forsiktig med hva du ønsker deg, men å minne seg selv på å ikke begynne for stort. Begynn i det små, lær det du kan der du er, og aldri vær redd for å drømme stort – du vil oppnå det du ønsker bare du jobber for å nå målet ditt! Husk at det vil være en humpete og kronglete sti av læring, men den vil alltid lede deg til nye steder – ny kunnskap, ny lærdom – og kanskje også nye drømmer på veien.

Fremdeles mye å oppdagen på eiendommen min. Her om dagen var jeg nok en gang ute og tuslet litt rundt – jeg gjør det noen ganger for å bli kjent med eiendommen.

Det er så mye jeg ikke har lagt merke til. Selv når jeg har gått på samme stedet flere ganger, legger jeg ofte merke til noe nytt – et tre, en busk, et søkk i bakken, et sted hvor vannet samles, et sted vannet renner, nye spiselige vekster og vekster jeg ikke aner hva er.

Siste spennende ting var et sted hvor det var felt noe busker og småtrær for lenge siden. I den ene haugen var det noe grønne blader og røde og sorte bær. Jeg har aldri hatt bjørnebær før, så jeg vet ikke om det er det det er, men jeg tror det?

Enn så lenge er det ikke nok jeg vil klare å få tak i til å lage syltetøy eller noe, men om jeg rydder vekk noe av det som er kappet – kanskje det blir bedre forhold og de vokser seg større og flere? Det er lov å håpe.

Målet med å oppdage nye spiselige ting på eiendommen (og rundt om dit jeg kan gå eller sykle), er jo å kunne høste en gratis ingrediens. Joda, jeg må legge til sukker og bruke tid og strøm for å få omgjort det til syltetøy og saft; en gratis ingrediens er likevel ikke å forakte!

Å lage eplemos er overraskende enkelt. Denne eplemosen lagde jeg uten kanel fordi jeg har et prosjekt i tankene.

Tre og et halvt store glass med eplemos var resultatet. Utgangspunktet var omtrent 1,5 kg epler – etter at det var skrelt, fjernet kjernehus og delt i småbiter.

En ting er sikkert, når eplene er forholdsvis små tar det lang tid å lage. Heldigvis tar det lite krefter; å sitte å skrelle og dele epler er lissom ikke det mest intensive arbeidet. Jeg har hørt at det finnes dingser som både skreller og fjerner kjernehus, men noe sånt har ikke jeg. Dessuten er jeg usikker på om de kan tilpasses mange ulike størrelser på eplene?

Annonsørinnhold

Topp 10 mascaraer på markedet

Uansett, jeg har fremdeles masse epler igjen og de må tas hånd om før de blir dårlige. Hadde jeg kunnet sette de mørkt og kjølig, ville de sikkert vart lengre, men enn så lenge så står de i 10-litersbøtter på kjøkkenet…omtrent seks stykker av de og det er fremdeles mer epler igjen på treet.

Blir epler dårlige om de har vært frosne på treet? For i så fall trenger jeg ikke lenger å tenke på eplene som henger igjen, for første frostnatt har nå vært…