Mer enn halve livet har jeg hatt førerkort – og det har tjent meg godt. Ingen fare, jeg har fremdeles førerkortet.
Bil derimot, har jeg ikke hatt like lenge – og jeg er på min fjerde bil. De ulike bilene har stort sett også tjent meg godt – så lenge de har gått i alle fall.
Verkstedet jeg bruker er Mekonomen – og jeg har vært veldig fornøyd. De prøver så godt de kan å forklare ting for meg når noe er galt med bilen. Når de ser at jeg blir forvirret avslutter de forklaringen. Må si de gjør en iherdig innsats for å øke forståelsen min for bil – innimellom fungerer det.
På morgenen i dag var jeg på verkstedet. Bilen min hadde startet en ny lyd – som om noe var løst. Det var litt nervepirrende – jeg kan ikke mye om bil, men jeg vet at det ikke skal høres ut som om noe er løst… De sa det ikke var farlig å kjøre med, men at det må fikses.
Så det var flaks i uflaksen. Vil dermed påstå at den største uflaksen var prisen (og at jeg måtte ha ny time for å få fikset det). Prisen blir på rett over kr 7.000,-
Bil er dyrt! (noen som vil kjøpe pulsvarmere så jeg får dekket inn noe av kostnaden? 🫠)
Tenkepausen utnyttes til annen strikk. Pulsvarmere. Ikke akkurat noe nytt, men det blir et par blå – ganske like de jeg strikket forrige gang fordi jeg likte mønsteret så godt.
Nye ting kan være utfordrende. For øyeblikket er utfordringen en ny ull-lue. Målet er at den skal bli dobbel.
Derfor har en nå en ganske så pussig form. Forhåpentligvis blir det bra til slutt. Sikker kan jeg jo ikke være før jeg er ferdig.
Å ikke ha et mønster gjør det heller ikke helt enkelt, men så er det begrenset hvor mye jeg har strikket etter mønster. Så lenge jeg har en ide (og det er garn som er forholdsvis enkelt å rekke opp igjen), pleier jeg bare ta sats og prøve. Jeg har lært mye på den måten for å si det sånn. Mye av det har jeg måttet rekke opp og prøve på nytt. Stort sett så lærer jeg noe.
På en del kan jeg se hvor feilen er, men det er ikke alltid jeg vet hvordan jeg skal få det rett så da er det bare å prøve til jeg finner ut av det. Jeg har sett andre som har strikket luer som blir doble, så det burde være mulig å finne ut av. Foreløpig så virker det greit nok.
Hullmønsteret er på vei i alle fall; spent på hvordan jeg skal få til en fin avslutning på topp… tror aldri jeg har minsket masker med hullmønster før… Noe sier meg at jeg kommer til å ha flere læringsmuligheter (og opprekkingsmuligheter…) her… 😅
Garnet er forresten Drops Baby Merino i farge 31 (Kraftig grønn).
Siden det tross alt var søndag i går, hadde jeg en “lat” dag. Alt er relativt. Lat er ikke nødvendigvis det samme for alle.
Å strikke mesteparten av dagen ville kanskje noen sagt var produktivt, mens andre (les: jeg) kaller det lat. Grunnen er nok at jeg stort sett ser på YouTube mens jeg strikker og jeg sitter (selvfølgelig) stille. Så lenge jeg sitter på rumpa hele dagen føler jeg at jeg er lat, selv om det inkluderer å strikke hele dagen eller studere for den saks skyld. Jeg tror jeg må ha litt bevegelse i kroppen for å ikke føle meg lat.
Uansett, jeg kom langt på strikkingen i går. Overraskende langt. Jeg bestemte meg for å se om det var nok garn til en lue – en dobbel en. Så jeg startet på kronen, og i går strikket jeg så langt at jeg kom både til vrangborden og startet på mønsteret.
I dag har jeg fortsatt litt, men lite foreløpig (dagens strikking er ikke avbildet). Det har vært nydelig dag i hele dag (og jeg har stort sett vært inne). Kanskje jeg får suset meg ut om en stund (må bare bli litt mindre mett etter middagen…).
Et enkelt pannebånd bruker ikke mest garn. Et som strikkes og sys sammen så det blir dobbelt derimot, det bruker mer garn.
Jeg kom overraskende langt med resten jeg hadde av Baby Merino, og enda hadde jeg et ubrukt nøste igjen. Bestemte meg først for at det skulle bli et dobbelt pannebånd, men innså at jeg ville få mye rester.
Restegarn har jeg ikke noe imot, men målet er å lage ting som bruker opp garnet jeg har så det ikke blir rester igjen. Så når resten jeg hadde rakk så langt som den gjorde, måtte jeg tenke noe nye tanker.
Derfor har jeg ombestemt meg. Det blir ikke pannebånd, men jeg er usikker på om det vil være nok til en lue. En helt enkel lue ville det vært nok garn til. En lue med litt mønster ville det vært nok til. En dobbel lue derimot…vel, garnet rakk lenger enn jeg forventet så jeg har et håp om at det kan fungere.
Om jeg når målet vet jeg ikke, men om jeg ikke prøver finner jeg i alle fall ikke ut av det. Så nå blir det å starte på nytt. Litt hullmønster vil jeg ha med videre i prosjektet, men mye må endres. Så dette blir nok et prosjekt jeg ikke aner hvor vil ende…
Ønsk meg lykke til på en solfylt, men også veldig vindfylt søndag?
Etter å ha innsett at det blå garnet jeg tenkte å strikke et par korte pulsvarmere av, ikke var nok til selv det, måtte jeg finne på noe annet. Små rester er vanskelig å ha med å gjøres, så da valgte jeg noe det var litt mer av i kurven min.
Nesten halvannet nøste. Det burde kunne bli noe – ikke sant?
Skikkelig eplegrønn farge, helt nydelig egentlig. Jeg har allerede strikket pulsvarmere (som er til salgs) og et skjerf (som jeg bruker selv). Garnet er utrolig mykt og mønster kommer tydelig fram på en så klar farge.
Nå lurer jeg dermed bare på hva jeg ønsker å lage av det. Med begrenset mengde, er det nødvendigvis begrensede muligheter. Pulsvarmere er en mulighet, men det har jeg strikket så jeg har lyst til å lage noe annet. Jeg tror det er litt for lite garn til en lue, selv om det er det jeg tror jeg har mest lyst til å strikke. Hm, tenke, tenke.
Tidligere i dag nevnte jeg at det nye prosjektet kanskje ble litt i minste laget. Jeg hadde dessverre rett.
Vanligvis liker jeg å ha rett, men noen ganger er det litt kjipt – for i dette tilfellet ønsket jeg ikke å ha rett. Sånn er nå engang livet, en kan ikke velge alt. Noen ganger må en innse realitetene og ta konsekvensene av de. Det er noe de fleste av oss vet (bortsett fra en del politikere?).
Uansett, nå blir det opprekking av et prosjekt. Heldigvis har jeg ikke jobbet lenge med det, men det er uansett kjedelig. På den annen side – da blir jeg kanskje “nødt” til å kjøpe et nøste til for at det skal gå opp med prosjekter 😅
En liten rest blir aldri store greier, i alle fall når det det ikke er andre rester en kan kombinere det med. Sånn er strikkelivet noen ganger.
Resten denne gangen blir nok en gang til et par pulsvarmere – veldig korte…for det var bare 13 gram igjen av nøstet. Så om jeg klarer å få lagd et helt par i det hele tatt er usikkert.
Likevel, den som gir seg har tapt, så det er verdt et forsøk. Det er i alle fall min mening, så det er det jeg jobber utfra.
Kunne jeg lagd første paret fra dette nøstet litt kortere så disse kunne hatt en sjanse? Absolutt, men så langt tenkte jeg ikke og nå har jeg festet trådene…
Nok en gang har jeg strikket pulsvarmere. Jeg hadde et enslig blått nøste med Ida strømpegarn, så da tok jeg den enkle utveien. Tross alt ville det ikke vært nok til å lage så mye annet, dermed ble det et par med pulsvarmere.
Har strikket et lignende mønster før, men det er lett å strikke og jeg syns i alle fall at det blir ganske så dekorativt.
Disse er 16 cm lange og var en fryd å strikke. Hvis ingen føler for å kjøpe de med det, så første lander de i en eske der jeg samler det jeg lager. Forhåpentligvis finner jeg en messe jeg kan sitte på og selge ting – jeg har sikkert nok nå? Det skal i alle fall ikke stå på pulsvarmerne – der burde jeg ha nok til salgs nå 🧶
Puls betyr liv. Varme kan også bety liv (med mindre det er alt for mye varme – et brennende hus kan for eksemple bety mindre liv…).
Pulsvarmere kan bety brukbare hender. Om hender blir for kalde kan de bli vanskelig å bevege. Har jeg strikket nok pulsvarmere? Vel, det blir vel egentlig aldri nok strikking, så nei? (men jeg har mange par til salgs, så å få solgt noen av dem ville vært supert!)
En annen fordel med pulsvarmere er at de ikke trenger så mye garn, og siden jeg har mange garnrester og enkeltnøster av garn, så er pulsvarmere en genial ting. Dermed har jeg begynt å strikke på nok et par.
Blå pulsvarmere, eget mønster og jeg ble ferdig med den første i går og startet rett på to’ern. Tross alt strikker jeg to stykk pulsvarmer; et par; for de fleste av oss har to hender så det er en fordel at de kommer i par.
I forrigårs strikket jeg ingenting fordi jeg klarte ikke å bestemme meg for hvordan jeg ville de skulle se ut, tankene vandret i stede for. Dermed endte jeg med et enkelt mønster. Utrolig nok klarte jeg å strikke ferdig den første, og starte på den andre. Om jeg blir ferdig med paret i dag vil tiden vise, men det kan være tilfellet. Ulempen med det er at jeg må finne ut hva neste prosjekt skal være… Tross alt har jeg stadig mindre igjen av garnet jeg har tilgang til…
