La oss begynne med det som burde være åpenbart: to kjønn; mann og kvinne. Hva folk føler seg som, eller ønsker fremstår som, er en annen sak. Noen forskjeller er tydelige, enkle å se med det blotte øyet. Andre forskjeller ligger mer inni folk, som følelser. Menn er generelt fysisk sterkere, raskere og større. Kvinner er generelt mer omsorgsfulle. Generelt betyr ikke alle; jeg er for eksempel ikke den folk kommer til om de trenger omsorg…
Noe av dette ligger i oss fra naturens side, mens andre ting kan virke mer kulturelt. Samfunnet påvirker oss enten vi liker å innrømme det eller ikke. Det har vært mye snakk om kjønn i mediene over lengre tid; hvor mange kjønn det er, hva mann og kvinne egentlig er, at flere kvinner må inn i mannsyrker og inn i styrerom, og at det er greit for mannfolk å være sykepleiere. Noen ganger føles det litt som om målet er å utslette ulikhetene mellom kvinner og menn i dagens samfunn. Menn skal bli “myke” og kvinner skal bli “som menn”. At begge kjønn har forbedringsmuligheter, tenker jeg det ikke er noen tvil om, men å utslette det som gjør oss til den vi er – der har jeg litt større problemer. Selv tenker jeg at menn og kvinner er to sider av en sak som skal utfylle hverandre. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe – og det er greit!
Boka jeg leser nå, ” Budeiene – døtrer av naturen” av Inger Marie Vingdal, var den som fikk meg på tanken i dag. Det handler om budeier og livet de levde og litt historisk rundt dette livet. Grunnen ligger i sitatet under:
Døydde kona frå mannen, greidde han sjeldan alt arbeidet og ansvaret, og gifta seg oftast på nytt. Ei enke kunne greie det betre og drive vidare åleine, sjølv om mange av desse også gifta seg oppatt. (s. 26)
Noen ganger slår det meg at vi kanskje har lagd oss et mindre riktig bilde av historien, at vi glemmer noe. Ofte føler jeg at historien som fortelles er at menn styrer alt og at de har alt ansvaret og at kvinnene bare skulle være som pynt og ikke kunne eie noe. Jeg tror ikke det er så svart-hvitt. Jeg tror heller at noe av utfordringen er at det ofte er menn som har skrevet ned historien – og de fleste forteller sin egen historie. Siden få kvinner skrev sin egen historie, ble den aldri fortalt. Noe som gjør at vi tenker som vi gjør. Når menn var ute på jakt, på fiske, på vikingtokt og andre ting – hvem styrte husholdningen og fikk ting gjort? Hvem hadde ansvaret når mennene ikke var tilstede? Jo, kvinnene.
Kvinner og menn er lagd ulikt, noe som gir oss ulike styrker og svakheter – noe vi burde feire og ta vare på. Vi burde også feire og ta vare på de som ikke passer helt inn i den “historiske normen” fordi folk er forskjellig. Så det jeg egentlig prøver å si er vel å ta folk på alvor og godta dem som de er, ikke som hva vi ønsker eller mener de burde være.











