Hjemmelagde papirpotter av avispapir er min favoritt for å så tomatfrø i. Grunnen en enkel: de kan lages høyere enn andre potter og vil dermed ikke ha behov for å bli pottet om. De er nettopp sådd, og frøene er gamle, så det vil enten ta tid eller ikke spire.
Pottene og jorda er i alle fall grei. Om frøene spirer vil de bo i papirpottene resten av liten. Når det blir varmt nok og de blir store nok, vil jeg plante hele greia i bakken – uten å ta av papiret. Så det er to hovedfordeler: trenger ikke ompotting og heller ingen forstyrrelse av røttene når de plantes ut.
Nå er det bare å krysse fingrene for at frøene vil spore.
Å så frø inne mens det fremdeles er masse snø og kaldt ute, er alltid noe jeg har delte følelser rundt. Jeg liker snøen og koser meg med den friske luften (om den ikke er for kald), men jeg savner å ha hendene i jorda ute. Nå har jeg endelig fått startet de første frøene. Jeg har mer igjen å starte, men har funnet ut at det passer meg best å ta litt av gangen. Det jeg foreløpig har startet er stemorsblomst, paprika, månedsjordbær, cantaloupe og svampagurk. Så nå har ventetiden for spiring startet. Månedsjordbærene skulle startes mørkt, så der har jeg lagt litt avispapir over for å få til det mørke.
Noe annet jeg gjorde var å lage meg såband for lavendelfrøene. Ikke nødvendigvis fordi de er små, men fordi de burde ha en liten kuldeperiode for å spire bedre. Så jeg la de i fuktet tørkepapir og har puttet de i fryseren – der burde det være kaldt nok. Tenker å la de ligge et par uker, og så kan jeg så de i potter da og håpe de vil spire. Jeg prøvde å så lavendel i fjor. De satte jeg i små potter ute i snøen, men når våren kom tørket de for fort ut, og dermed ble det ikke noe i det hele tatt. Så ved å prøve en ny metode i år, håper jeg på bedre resultater.
Alle planer går ikke helt som planlagt. Planen for i fjor høst var å ta jord fra jordet mitt og lagre i plastbokser som jeg så kunne forkultivere i nå. Planen ble ikke gjennomført, men jeg hadde litt jord igjen i en sekk. Sekken lå på låven og var bunnfrossen, så den har nå ligget inne i gangen for å tine i flere dager. Nå nærmer jeg meg dermed å kunne starte forkultivering av noen frø. Det kan ikke bli for mange for jeg har ikke mest jord, så jeg må velge hva som er viktigst og/eller tar lengst tid og trenger det mest.
I våres fikk jeg georginer av min mor. Georginer kalles også dahlia, og de jeg fikk har blomster som er en nydelig mørk lilla farge – i alle fall om blomstene ikke blir spist av rådyr.
Georginerøtter blir ødelagt om de fryser, så de må tas opp om høsten, lagres tørt og kjølig og plantes ut igjen om våren. Jeg tok inn mine på en overskyet dag, men jeg skylte de og fjernet så mye jord jeg kunne før jeg la de i en trekasse med en avis i bunnen. Beklageligvis var det likevel for mye jord og fuktighet til at de likte seg helt. I flere omganger nå har jeg dermed måtte ta ut og fjerne de som er blitt myke og stinkende. De får et pelslag på seg som en indikasjon på at de burde fjernes, og de er lette å kjenne igjen for det er bare å klemme på de – myke røtter må fjernes.
Så det blir stadig færre og mindre georginerøtter igjen i trekassen min. Hvor mye som fremdeles vil være holdbare til våren, det finner jeg ut av til våren. Jeg håper i alle fall at noen av de vil overvintre akseptabelt så jeg kan plante de til våren igjen.
Jeg fikk noen jordbærplanter av mine foreldre tidligere i høst. Målet er jo etterhvert å få jordbær å kose seg med. Jeg plantet ut småplantene på tre ulike steder, og trodde en god stund at det ville gå bra.
Dessverre har rådyrene funnet et av de små feltene, og spist opp alle de største bladene. På den ene planten er det bare et bittelite blad igjen, så jeg er veldig spent på om småplantene vil overleve – både vinteren og generelt sett. En ting er sikkert, om de overlever frem til våren – må jeg finne en måte å bure de inne på så rådyrene ikke spiser opp alt til enhver tid. Akkurat hvordan jeg skal gjøre det, er jeg veldig usikkert på. Fordelen er at jeg har vinteren til å fundere over det på (om de overlever frem til da i alle fall).
Tidligere i høst var mine foreldre på besøk, og de hadde med seg noen små jordbærplanter. Jeg fikk de i jorda, og de overlevde både transporten hit og nytt hjem. Noe annet jeg var veldig spent på, var selvfølgelig rådyr – om de spiser jordbærplanter eller ei. Enn så lenge holder jordbærplantene stand, og selv om det ikke er mange av de – håper jeg i alle fall på noen bær til neste år. Det er viktig med noe å se frem til er det ikke?
At jordbærplanter dessuten formerer seg selv ved å sende ut løpere med nye planter ser jeg også frem til, for da kan jeg etterhvert lage større jordbæråker. Hvilke type jordbærplante det er, aner jeg ikke, men jeg har spist bær fra mine foreldres planter og de var søte og gode – så her blir det bare å krysse fingrene!
Jeg er vant til å kalle de georginer, men mange er også vant til at de kalles dahlia. En nydelig blomst jeg dessverre ikke fikk sett mest av. I starten fikk de litt for lite vann, og når det endelig kom til blomstring – tror du ikke at rådyrene spiste de fleste knoppene før de rakk å blomstre?
Nå har det vært frost noen netter og georginene har fryst. Dermed er det på tide å ta de inn. Grave opp knollene, skylle de, tørke de og lagre de på et frostfritt sted gjennom vinteren så de kan settes i jorda igjen til våren. Jobben tar en stund. Kanskje spesielt fordi mine har stått et sted hvor jorda er veldig våt – så det føles litt som å skulle få røttene løs fra jordsuppe – og den har ikke lyst til å slippe taket.
Enkelte av knollene har dessuten fått noe hvite små utvekster som jeg ikke helt aner hva er, men jeg satser på at alt går bra så jeg får pene blomster til neste år. Hvordan jeg skal få rådyrene til å ikke spise de opp, vet jeg ikke, men første mål er uansett å gjøre de lagringsklare for vinteren.
Jeg sådde flere typer kålplanter i våres. Plantet de ut gjorde jeg også. Det jeg ikke gjorde var å ha over nett – noe jeg visste ville vært lurt, men siden jeg ikke hadde nett ble det ikke noe nett. Uten nett har insektene (og et par rådyr) virkelig tatt for seg. Det er ikke mye resultat jeg får igjen for alle den jobbingen.
Bortsett fra den minste blomkålen jeg noen gang har sett. Mesteparten av bladene er helt oppspist, men en bitteliten bukett er tilstede. Det beviser det jeg allerede visste – kålnett er viktig for kålplantene – i alle fall for meg som ikke bruker gift på jordet. Av kålplantene jeg sådde (blomkål, brokkoli og rosenkål), er vel blomkål den jeg gledet meg minst til – så dermed er det typisk at det er den eneste det kom noe ut av. På den annen side – jeg er veldig glad i hjemmelaget blomkålsuppe på norsk, smaksrik blomkål – og det er det flere år siden jeg har spist. Dessuten lover dette godt for neste år tenker jeg!
Jeg har ikke mange maisplanter, kun syv overlevde. På den annen side – jeg sådde ti frø, åtte av de kom opp, og syv av de er fremdeles i live og vokser ute på åkeren.
Høyden er ikke mye å skryte av, de rekker meg omtrent rett over kneet. Målet ville jo vært å få de like høye som meg, og det vil de definitivt ikke rekke. Nå har riktignok to av de startet å få noe mer buskete aktig i midten, men noe sier meg at det ikke vil være nok. Dessuten, hvor skal kolbene klare å gro når de ikke har nok høyde? Vel, jeg har lært mye i hagen i år, og mais var nok kanskje ikke det som passet best. Likvel er det gøy å gro ting, og det er sånn jeg lærer en del – prøve og se hva som skjer.
Enn så lenge så vokser og gror de, selv om det går tregt. Dessuten – selv om plantene er små, så er de sunne og robuste. Det hjalp nok også på at jeg hauget opp litt mer jord rundt bunnen av stengelen en stund siden for en centimeter opp hadde noen av de begynt å få nye røtter stikkende ut – de søkte sikkert etter mer vann.
Løvemunn er en nydelig blomst som kommer i mange farger. For flere år siden kjøpte jeg en lilla en som jeg siden sparte frø fra. De frøene er ikke fargeekte, så resultatet når jeg sår løvemunn nå er varierende: lilla, dyp lilla, rosa, rosa med litt gult, og orange med litt gult.
Plantene har, så langt jeg har sett, frem til nå holdt seg til en farge per plante. Det er alltid artig å se hvilke farge de kommer med. Det nye nå er en plante som tydeligvis ikke helt har fått med seg at de vanligvis holder seg til en farge når de først har startet.
Når den startet å blomstre hadde den orange blomster med litt gult i midten. De blomstene er nesten avblomstret, og jeg ser at de nye blomstene er rosa. Hvorfor akkurat den planten er så fargeforvirret aner jeg ikke, men jeg tror det er første gang jeg ser en så stor endring i en og samme plante.
