Etterhvert har jeg ganske mange stomper av ulike garn. Noen ganger får jeg til og med suset meg til å bruke noen av dem. På den annen side er noen av restene så små at jeg ikke klarer å finne noe lurt å bruke de på.
Denne ganger er det to smårester av garn fra to omtrent helt like luer. Jeg tror jeg skal klare å få lagd ett par med pulsvarmere fra restene. Mønsteret blir en modifisert variant av det jeg brukte på luene jeg strikket. Litt som et matchende sett faktisk. Hele sett som passer sammen har jeg ikke lagd før. Hm, det må jeg teste ut en gang.
Uansett, denne gangen blir det da et sett med lue og pulsvarmere med omtrent samme mønster så det er lett å se at de “hører sammen”. Garnet er Tynn Merinoull fra Sandnes garn i farge 7213 om noen lurte.
I mange år bodde jeg et sted uten kjeller så det var ikke noen god lagringsplass for blomsterrøtter som måtte graves opp og lagres frostfritt over vinteren.
Nå som jeg har kjøpt meg hus!! vil jeg ha en kjeller. Der satser jeg på at jeg kan lagre diverse. Blant annet min første georgine
Georginen har jeg fått av min mor – hun hadde mange… Foreløpig har jeg bare en som er plantet i en potte så den blir interessant å skulle flytte når jeg overtar. Selvfølgelig er den ikke klar for blomstring enda – men når den blomstrer så er den en nydelig dyp lilla. Så jeg gleder meg til den blomstrer og jeg gleder meg til å kanskje få et par til nå som jeg vil ha plass til dem.
Store nyheter! Jeg har for så vidt visst siden mandag, men det har brukt litt tid på å synke inn – og at jeg hadde en eksamen i går (som var mye mer omfattende enn vi var blitt forespeilet…), så det har vært noen heftige dager.
Jeg har kjøpt hus!!
Et gammelt hus med stor tomt på et sted hvor jeg ikke egentlig kjenner noen… snakk om å starte et helt nytt kapittel i livet!
Tomten er såpass stor at jeg har et lite jorde hvor jeg gleder meg som en liten unge til å dyrke opp med både grønnsaker og blomster.
Må også bli litt kjent der så jeg kan få meg en jobb… Overtakelsen er ikke før om en måned, men jeg har herved startet nedtellingen…
Siden jeg midlertidig har bodd hos mine foreldre er det ikke noe jeg trenger å pakke – mesteparten er fremdeles pakket… Jeg gleder meg til å bo alene igjen. Jeg gleder meg til å finne igjen alle tingene mine. Jeg gleder meg til å ha en hage jeg kan forme som jeg ønsker. Jeg gleder meg til å dyrke alt jeg kan tenke meg (skjønt, det vil være for sent for både tomater og paprika i år).
Noe jeg må finne ut av er hvordan jeg nydyrker på et jorde hvor det har vært grass i flere år og det ser ut til å være veldig ulikt jordsmonn bare på det lille jordet…Det kan bli spennende – og frustrerende – og lærerikt.
Uansett. Dette er et STORT skritt videre i livet; et av mine store mål. Så jeg gleder meg til jobben jeg har fremfor meg!
I dag hadde jeg eksamen. På den ene Zoom-greia vi hadde som var litt spørsmål om eksamen og lignende hørtes det ut som om vi ville ha forholdsvis god tid. Eksamen var en 6-timers hjemmeeksamen. Vel…
Vanligvis har jeg greit med tid på eksamener – det var ikke tilfellet i dag. Ny opplevelse for å si det sånn. Leverte fem minutter før tiden (fordi jeg er redd noe skal gå galt, så da er det greit med noen minutter slingringsmonn…). Skulle gjerne hatt litt bedre tid, men på annen side føltes hjernen litt oppbrukt ut… Kan ikke huske at jeg har levert så nær fristen før.
Det var heller ikke som om jeg somlet og brukte mye tid på ting. Joda, jeg sjekket noen ting her og der for å være sikker på at jeg husket riktig, men følte ikke jeg brukte mye tid på det.
På studiet har vi en gruppe og jeg så der at jeg ikke var alene om å tenke at eksamen var omfattende. Det var (så vidt jeg kunne se) flere som sa de ikke hadde rukket å bli ferdig i det hele tatt, og noen som bare hadde rukket å skrive et par setninger på hver av langsvarsoppgavene. Eksamen var lagt opp så ingen skulle få helt likt. På min eksamen var det tre langsvarsoppgaver; med henholdsvis 2-300 ord på to av de og den tredje skulle være på 4-500 ord. Det virker ikke som så mye, men når en har dårlig tid og må tenke gjennom hva en skal svare så tar det ganske mye lenger tid enn jeg vanligvis bruker på en bloggpost for å si det sånn…
Så hvordan det gikk på eksamen i dag vet jeg jo foreløpig ikke (tror vanlig frist for sensur er tre uker?), men jeg følte jeg gjorde det ganske greit på de fleste av de andre spørsmålene i alle fall. Håper jeg
I dag har jeg eksamen. En hjemmeeksamen fra 9 til 15, men jeg har hørt rykter om at det ikke burde by på de største problemene å bli ferdig innen tiden.
Studiet mitt er i økologisk landbruk og dette semesteret har vært jordøkologi, altså alt som har med jorda å gjøre. Hvordan jorden er dannet, hvilke typer jord som finnes, mye kjemi, noen utregninger, næringsstoffer i jorda, jordliv, hvordan ting henger sammen og hvorfor det er viktig å ta vare på den matjorda vi har.
Det har vært mye informasjon og jeg har jobbet jevnt gjennom hele semesteret. Så gjenstår det å se: har jeg fått med meg og forstått den informasjonen jeg trenger for å kunne – ikke bare bestå eksamen, men gjøre det godt på eksamen?
Nå er det siste innspurt før eksamen. Gleder meg til å få den overstått (og forhåpentligvis få en god karakter).
Føler at jeg vil fortjene en god pause etter eksamen. Så disse siste dagene før eksamen (som er på onsdag) er det lesing av notater, titte gjennom alle presentasjonene (av forelesningene – det er alt for mange timer med forelesninger til å kunne se gjennom alt på nytt), se gjennom en gammel eksamen som vi har tilgjengelig og ta quizene som er lagt ut.
Vil jeg rekke gjennom alt før eksamen? Nei, men noe husker jeg litt så noen av notatene trenger jeg bare skumme gjennom – ikke lese.
Likevel, det er mye å gjøre de siste dagene. På den annen side, hadde jeg ikke jobbet jevnt gjennom semesteret så ville jeg hatt en mye større jobb nå. Nå føles det nemlig egentlig bare som en repetisjon av alt materialet vi har vært gjennom. Heldigvis!
Jeg innbiller meg at mange forbinder suksess med penger – og kanskje makt?
I alle fall tenkte jeg lenge at suksess ble målt i penger. Jo mer penger du tjente og hadde, jo mer suksess hadde du.
Nå tviler jeg stadig mer på den tanken. Etterhvert har jeg innsett at suksess og målet for suksess kan variere fra person til person, og ikke bare det – hva suksess er for en person kan faktisk endres i løpet av livet.
Penger, makt, å ha mye ting, å ha mange venner og en stor omgangskrets, å ha fine ting, å bli beundret av andre, å kunne velge hva du vil – jeg tror at mange vil inkludere en eller flere av disse tingene som mål på suksess. Eller kansje ikke, kanskje jeg har tatt helt feil (det hender det skjer – utrolig nok )
Etter å ha hatt noen opp og nedturer i livet har jeg begynt å finne ut av hva jeg tenker vil være suksess for min egen del. Suksess for min del vil være å leve mitt liv på min måte som gir meg glede. Ja, det er mye meg i min suksess, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er så selvsentrert som det kanskje kan høres ut som. For jeg liker å lage ting, jeg liker å gro ting, jeg liker å ta vare på naturen – alt dette er ting som også kan komme andre til gode. Friheten til å kunne leve livet på en måte jeg ønsker vil jo også være bra for de rundt meg – jeg tror jeg vil være mer fornøyd…og fornøyde mennesker vil gjerne at andre også skal kunne være fornøyde. Det blir ofte mer av det en fokuserer på. Så om jeg kan fokusere på å gro grønnsaker på en måte som er best mulig for naturen, og som jeg også kan dele (selge) til andre (jeg må ha inntekter) – er det en bra måte å spre bra ting på.
Har du noen gang tenkt gjennom hva suksess er for deg?
I det siste har jeg sett flere artikler og videoer om “tradwifes” – kvinner som går inn i den tradisjonelle kvinnerolle med at mannen jobber utenfor huset og tjener penger, mens kvinnen er hjemme og steller huset og tar seg av barna.
Noen syns dette er en god ide, mens andre syns det er å ta alle fremskrittene kvinner har kjempet lenge for bakover i tid igjen. At kvinnene igjen blir avhengig av mannen og må innrette seg og være underdanig.
Enkelte virker til å ha ganske bastante meninger om dette. Greit nok. Det er viktig å ha meninger – og å kunne begrunne meningene man har. Å kunne se ting fra flere sider for å få et mer helhetlig bilde av en situasjon kan også være lurt.
Steder hvor “tradwifes” ikke er en trend eller et valg, men en plikt – og ofte i sammenheng med religion eller kulturer hvor dette er forventet. Det er en ting. Min mening er at sånne steder/kulturer/religioner burde utvikle seg for å tvinge kvinner til dette, er ingen god ide.
På den annen side. Om noen, ofte i vesten, går inn i rollen som “tradwife” med åpne øyne og velger det selv, burde ikke de få lov til å gjøre det valget? Tvang og valgfrihet er to veldig ulike ting.
Syns jeg det er den smarteste ideen å velge å være en “tradwife”? Vel, så lenge kvinnen velger det selv og har tenkt gjennom ulike scenarioer og vet at det kan (i verste fall) gå på båten og at hun kan faktisk ende opp uten noe – vel, om hun er voksen må hun faktisk få lov til å ta egne valg.
Tross alt er det en del av samfunnet vi lever i. Vi voksne mennesker (med samtykkekompetanse og vanlig fornuft) burde få lov til å ta egne valg, selv om de ikke alltid er like smarte. Alle valg vi tar har konsekvenser; ikke alle konsekvensene er like enkle å forutse, men vi må lære oss å takle det som kommer. Vi har alle gjort både gode og dårlige valg i livet (vil jeg tro?); de gode valgene kan vi si oss fornøyde med, de dårlige burde sees på som en læringsmulighet – hvordan kan vi unngå de dårlige valgene i fremtiden og heller gjøre flere gode valg?
En annen ting er at folk er forskjellige; vi ønsker oss forskjellige ting ut av livet. Voksne mennesker skulle kunne velge selv uten at andre forteller oss hva vi burde gjøre – det er vel noe av basisen for et velfungerende, likestilt og demokratisk samfunn – er det ikke??
Dagen i dag har nok en gang føltes litt som en berg-og dalbane. Noen dager blir sånn. Ganske så nervøs, veldig spent og prøver å ikke ha for store forhåpninger. Det er en vanskelig kombinasjon.
Poenget er jo å ha store forhåpninger, men også ikke henge ser for mye fast i dem – sånn i tilfelle nedturen blir veldig stor. Jeg har hatt en del av dem i det siste. Forhåpninger som vokser, hus som sees på og så følelsen av å bli fullstendig knust fordi det nok en gang ikke var riktig huset for meg.
Med tanke på at jeg har bodd på “pikerommet” hos foreldrene de siste 9 (!!!!) månedene, har desperasjonen etter å finne hus vokst seg ganske stor – og nedturene blir dermed større og større når det ikke går min vei med huskjøp.
Tidsfristen for å finne seg et sted nærmer seg med stormskritt – eksamen er onsdag 29. mai og jeg skal helst ha funnet et sted så jeg vet hvor jeg kan havne før juni…
Så i dag var jeg på nok en kjøretur. En visning på et hus. Som vanlig så det lovende ut på bilder, selv om det (selvfølgelig) også er ting jeg vil endre.
Jeg kan melde om at dette huset nok er det første huset jeg har sett på og faktisk tenkt at “her kan jeg bo”. Enkelte ting må vurderes noe mer, og jeg må bruke resten av helgen på å tenke (og lese til eksamen), men det er muligheter for at mandag kan bli en spennende dag. Det gjør meg nervøs på mange ulike måter…
For omtrent en måned siden måtte en ting (fjær?) på bilen min byttes fordi den var knekt. Sånt skjer. Jeg dro på verkstedet og de fikset det. Siden det har jeg ikke kjørt mye, men de gangene jeg har kjørt….ny lyd har forekommet…
Jo flere ganger jeg kjørte, jo mer lyd ble det. Bilen min begynner å dra på åra, så den har litt lyder sånn dann og vann, men de lydene kjenner jeg. Nye, rare lyder er ubehagelig når det kommer til bil. Syns jeg i alle fall.
Så når den nye lyden kom, og den ble værre for hver gang jeg kjørte, ringte jeg i går for å få ny verkstedtime. Godt var det, for jeg fikk hastetime i dag morges. Kanskje ikke så rart – når en ringer til et verksted som har fikset bilen og sier at “etter at dere fikset bilen min kom det en ny, rar lyd i bilen” – er det forståelig at de vil forsikre seg om det ikke er noe de har gjort feil.
De hadde ikke gjort noe feil, men det var noe skrue-greier som ikke var blitt festet helt ordentlig. Så lyden og følelsen av at noe ikke satt helt fast som det burde – var riktig. Heldigvis var det superraskt å fikse for dem; og helt gratis for meg.
Liker bilverkstedet “mitt”. Hyggelige, serviceinnstilte og hjelpsomme (når jeg er der med bilen og det er noe galt, jobber de hardt for å forklare meg det så jeg forstår – og de vet når de kan slutte å forklare…).
Så nå føles det trygt å kjøre bilen min igjen. Heldigvis!
)
