Siden jeg ikke var utenfor døren i går, hadde jeg ikke behov for å finne frem vinterjakke og vintersko før i dag. Vinterjakkene var ganske enkle å finne, vinterskoene tok litt lenger tid. Sånn blir det fordi jeg midlertidig bor hos mine foreldre og alt er pakket i esker som er stablet der det omtrent ikke er plass.
Det grønne inne kunne vært alle stueplantene – både de som tilhører foreldrene mine og meg – totalt sett har vi utrolige mange planter. Likevel er noe av fokuset på en spesifikk grønn plante; nærmere bestemt en to-åring!
I fjor sådde jeg paprika, den overlevde forrige vinter og har produsert paprikaer i år også. For øyeblikket har den fire små grønnskollinger hengende, men selve planten virker veldig utslitt. Med tanke på den lille potten den lever i, og at den sjeldent får gjødsel, er det kanskje ikke så rart.
Selv er jeg ikke glad i grønne paprika – bare rød, men disse må nok spises veldig snart før planta tar kvelden. Dermed blir min mor den heldige “vinneren” av egenprodusert paprika.
Til tross for at planta fremdeles lever (i alle fall enn så lenge), tenker jeg den blir kastet når paprikaene er spist. Planta har det ikke godt lenger og vi har overflod av grønne planter uansett, så det kan faktisk være greit å få en plante ut av huset…
Dagens store spørsmål er: har du husket å stille klokka?
Nettopp derfor er dagen i dag en lang dag – klokka er blitt stilt en time tilbake mot sommeren. Så nå har vi gått fra sommertid til vintertid (eller normaltid som det egentlig heter selv om de fleste kaller det for vintertid). To ganger i året har vi dette tullet; den eneste forskjellen er at på våren så mister vi en time.
Hvorfor kaller jeg det tull? Enkelt. Jeg er ikke bygd for at det hverken plutselig skal komme en time ekstra (som i dag) eller miste en time i døgnet (som hver vår). Det ødelegger hele døgnrytmen min i et par uker etterpå. Jeg går rundt i ørska.
At jeg allerede ofte sliter med søvnen gjør ikke denne klokkestillingen noe bedre for å si det sånn – heller værre. Så jeg har et håp (her snakker vi virkelig evig optimist, selv om realisten i meg sier at det nok dessverre ikke kommer til å skje) om at det kanskje blir til neste år vi slutter med dette tullet!
Har du noen meninger om dette? Går det greit for deg når klokka stilles to ganger i året eller er du som meg som blir gående i ørska et par uker etterpå fordi kroppen bruker lang tid på å bli stilt “riktig” etter den nye tiden?
Høst. Trær. Natur. Høsting av spiselige ting – bær og sopp og nøtter. Eller – det er blitt lite av det i høst. Nå har det dessuten vært flere frostnetter og da blir det mindre høstemuligheter uansett.
Det er ikke alt i naturen som er like spiselig for mennesker – enkelte sopper er gode eksempler på det. På den annen side – jeg plukker ikke sopp uansett, så der har jeg ingen bekymringer.
Nøtter har jeg heller ikke plukket mest av i naturen, men jeg vet at kastanjene i hagen her ikke er av den spiselige varianten. Likevel har jeg plukket noen nøtter. Om jeg vil få det til vet jeg ikke, men målet er å ta de med til nytt bosted og se om de vil spire og vokse der. Noe som også ville vært artig ville vært å kunne få tak i spiselige kastanjer og gro et sånt tre, men vi får se hva jeg kan få tak i…
Riktignok har jeg fremdeles ikke funnet nytt bosted, men det betyr ikke at jeg ikke leter. Noen av stedene som har sett interessante ut i starten har vist seg å ha noen utfordringer: flomfare, rasfare, støysone rød, nærmeste nabo til aktiv jernbanelinje, asbest i taket, tak som er i ferd med å falle ned, ikke bad, ikke bad eller toalett, ikke innlagt vann, kondemnabelt… skulle tro det ville vært mulig å ha litt bedre lykke?
Vel, enn så lenge samler jeg nøtter jeg håper jeg kan gro til store trær en gang i fremtiden.
Å kjøpe noe i butikken er forholdsvis enkelt – de fleste ting kommer med en pris. Den prisen er vanligvis ganske fast (den hender jo at det er salg innimellom), men det finnes selvfølgelig variasjoner. Når det for eksempel gjelder ulike klesplagg har det innimellom å gjøre med butikken en handler i, om det er et kjent merke, kvalitet (noen ganger henger det sammen med pris – andre ganger ikke så mye…).
Greit nok. I de tilfellene vet en hva en har å forholde seg til, og det er sjeldent folk pruter eller diskuterer på pris.
For de privatpersonene som for eksempel strikker og ønsker å selge det de har strikket – da blir det plutselig værre. For det første er de mange vant til lave priser. Mange vet heller ikke hvor mye garn koster, ei heller hvor mange timers arbeid det faktisk er å strikke ulike ting.
Selv har jeg ikke solgt så mye av det jeg har strikket (men jeg håper å starte med det snart), men jeg syns at prissetting virket utfordrende så jeg ble med i en facebook-gruppe hvor det diskuteres hvilke priser som kan settes på ulike gjenstander. Der foreslås det mildt sagt varierende priser.
Enn så lenge har jeg ikke postet noe i gruppen for å spørre om pris, men det er interessant å se hvor ulike forslagene er. Nettopp nå så jeg en som spurte om hjelp til prissetting på noen luer – prisforslagene varierte fra kr 200 til kr 400 – altså det dobbelte.
Hvordan skal strikkere (og heklere og vevere og syersker for den saks skyld) klare å holde seg på et godt prisnivå? Dessuten, noen selger til gi-bort priser hvor de knapt dekker utgiftene til garn (eller de selger med tap), mens andre tar seg godt betalt (men de vil kanskje slite med å få solgt til prisen de ønsker?).
Mitt poeng med å selge håndlagde sokker, pulsvarmere og lignende vil ikke være å tjene en fulltidsinntekt – det tar tross alt alt for lang tid å strikke til at det ville vært mulig, men å få noe igjen for jobben en har gjort? Det syns jeg bare ville vært realt.
Greit da, kanskje egentlig mer sludd, men det er hvitt. Enn så lenge (i alle fall) ser det ikke ut til å legge seg på bakken. Med tanke på hvor mye det har blåst de siste dagen ville det sikkert blåst bort uansett. Eller kanskje ikke – med tanke på hvor vått det som kommer ned fra oven er.
I går hjalp jeg til med å ta inn de siste gulrøttene – så det var akkurat i tide. Det var kaldt og en uvant måte å sitte på (så noe støl i rumpa i dag). Kan heller ikke si at gulrøttene var mest å skryte av – flesteparten var små – kanskje de ikke hadde fått nok vann og mat i løpet av vokseperioden?
Uansett, det er gøy å kunne gro ting som en senere kan spise. Det er ikke for ingenting at jeg ønsker meg småbruk – jeg har likt å gro ting hele livet (så nå studerer jeg økologisk landbruk for å forhåpentligvis kunne gjøre det enda bedre når jeg får meg et sted jeg kan gro mer ting).
Siden det snør er det dessuten på tide å få skiftet til vinterdekk. De siste årene har jeg betalt folk for å gjøre det og det tenker jeg å gjøre i år også – må bare finne ut hvor jeg kan gjøre det siden jeg for øyeblikket bor et annet sted. Jeg kan skifte dekk selv, men etter å ha totalt knekt to bolter ved dekkskift er det enklere å la andre ta jobben når de kan.
Strikking er fremdeles en artig greie (i alle fall i min mening). Garn har jeg (fremdeles) en god del av selv om mye for tiden er pakket vekk så jeg ikke helt vet hva jeg har.
Det nyeste tilskuddet jeg er ferdig med er jeg veldig fornøyd med (kanskje noen andre også vil bli så fornøyd at de kjøper de til og med?). Mellomlange pulsvarmere – 14 cm for å være ganske nøyaktig. Garnet er Fin og består av 50% babyalpakka og 50% silke så her snakker vi en herlig mykhet og selv om de kanskje ikke er de helt varmeste, har jeg tro for at de likevel ville varmet nok for de fleste?
For meg er det viktig at et par er like og dermed ble det noen gram igjen av garnet (akkurat hvor mange er jeg usikker på for jeg har ikke veid, men kanskje 2-3 gram eller noe?). Utfordringen her blir de ekstra grammene – hva gjør jeg når det er såpass lite at jeg ikke kan få brukt det til noe fornuftig (eller kanskje noen har noen gode ideer jeg kan teste ut?)?
Uansett; jeg brukte fem dager og tenker at en grei pris ville vært kr 250 for paret – hva tenker du om den prisen? (jeg er usikker på hva garnet kostet når jeg kjøpte det, men flettene er litt kålete å strikke så det er litt jobb)
En burde være forsiktig med hva en gjør – det kan få uante konsekvenser (nei, jeg snakker ikke om hvor gal verden er om dagen).
I sommer har mange stueplanter stått ute, men siden det nå har vært frostnetter har plantene foreløpig flyttet inn i kjelleren. Hvorfor kjelleren lurer du kanskje på? Vel, det var ikke plass andre steder og flere må pottes om og stelles før de er presentable.
For eksempel den ene planten jeg jobbet med i går; en vandrende jøde eller husvandrer som den også kalles. Med pyntepotte på utsiden av plastpotten. Jeg startet faktisk på onsdag – jeg regnet med jeg skulle potte den om etter litt stell. Det første jeg gjorde var å ta planten med plastpotte (som selvfølgelig har dreneringshull) ut av pyntepotten. Hvor lenge den hadde stått halvfull med vann aner jeg ikke, men utfra lukten vil jeg påstå en god stund. Vannet ble helt ut av pyntepotten og planten med plastpotte fikk stå for å renne av seg litt – fra onsdag til i går (lørdag).
Planten stod med andre ord i tre dager – det hjalp ikke å så mye. Så når jeg skulle starte i går var røttene og jorda fremdeles såpass vanntrukken at jeg enkelt kunne klemme vann ut av jorda – og det luktet ikke godt!
Jeg plukket av så mye tung leirjord jeg kunne – og det stinket bare mer og mer. Selv om planten tilhørte mine foreldre kan jeg med sikkerhet si at når den ble pottet i potten den hadde, hadde den fått god jord som utgangspunkt. Dermed er det helt sikkert at den kan umulig ha hatt det bra.
Siden jeg var fast bestemt på å potte om planten var første målet å få vekk leiren som var så full av vann at det fortsatte å dryppe. Det var overraskende kålete å få skilt leire og planterøtter, men det gikk seg til på et vis.
Det var da jeg innså at planten er nødt til å være hardfør for å overleve, men at det nok også burde få ligge til tørk en dag – den hadde ikke akkurat hatt mangel på vann. I seg selv ville ingen av disse tingene være det største problemet – og det var det heller ikke (men jeg håper uansett den overlever).
Mitt største problem kom når jeg var ferdig – den råtne lukten jeg prøvde hardt å ikke la meg merke med mens jeg holdt på – den hadde satt seg i hendene mine. Etter fire grundige vasker med såpe og ekstra rens under neglene ble jeg litt frustrert – for den råtne lukten satt fremdeles i hendene mine. Desperasjonen steg litt for det å ha hender som lukter råtten er ikke akkurat appetittvekkende… 🤢 Siste utvei var å ha eddik (7%) på hendene og så vaske det av – noe som heldigvis hjalp.
Først i dag slo det meg at kanskje grønnsåpe ville funket? men jeg vet jo ikke. Uansett, jeg har nå lært at når en plante lukter så råttent – ville nok det lureste være å bare kaste den… Bedre lykke til neste plante 😅
I området jeg nå bor er det en del jordbruk. Med jordbruk er det også en del dyr, ikke bare ulike planter.
Når jeg går tur har jeg en grusvei jeg liker å gå på (for da slipper jeg så mye asfalt) og da går jeg fordi jorder hvor det gresser okser. Siden et at mine (mange) mål er å få meg småbruk, tenker jeg det er greit å tenke gjennom ting (dyr og sånt…).
Okser, kuer og andre store dyr føles tidvis litt som en trippel trussel: store, potensielt farlige og fantastiske (dyre er de nok også). Andre ville kanskje byttet ut ordet fantastiske med klimatrussel fordi de promper så mye metan, men metan – selv om det er en sterkere drivhusgass enn CO2 – forsvinner det desto fortere.
Poenget mitt? Dyr er ålreight, men jeg tror jeg starter med mindre dyr som vil føles mindre truende når jeg får tak i småbruket mitt. Dessuten, en trussel for noen er kanskje helt dagligdags for andre.
Hvem som truer og hva en trussel går ut på kan dessuten også være subjektivt. Enhver sak har flere sider; minst tre: min, din og sannheten (og sannheten er ofte det første som ryker).
På høsten nå så er det ikke så unaturlig at været er litt gråere, litt våtere, litt tristere og litt mørkere. Det er en del av sjarmen med høsten. Så lenge ting er i orden ute (ta inn inneplanter som har stått ute hele sommeren, tatt inn blomsterknoller som ikke tåler frost, høstet alle grønnsaker og sikkert flere ting), er dette tiden for innesysler. Riktignok er det lite av disse tingene som er gjort av meg i år – jeg har nemlig midlertidig bosted hos mine foreldre…
Forhåpentligvis finner jeg mitt nye hjem snart og da vil livet endre seg nok en gang. Plass til å gro grønnsaker som må høstes og lagres på ulike måter vil være en del av livet mitt (det er i alle fall målet!).
Da vil det være jeg som er kjøkkensjef og lager godlukt på kjøkkenet. I dag derimot, var det min mor som lagde godlukt (hun bakte squashkake – det lukter nå godt av kanel).
Ute blåser og regner det – og det har det gjort i hele dag. Lyset blinket også nettopp, men enn så lenge har vi strøm (satser på at vi rekker å få middagen ferdig).
Te, stearinlys, strikketøy og enten informative bøker eller YouTubevideoer er noen av mine favoritt-ting med høsten, så nå er kosen igang.
Jeg har hatt utallige aloe vera planter i løpet av livet. Når de blir for store har de en tendens til å bli krokete og rare.
En gang i blant har det skjedd noe pussig med noen av dem så skinnet ikke holder og den geleaktige innsiden tyter utover – det er skikkelig klissete (og om det ligger på treverk og ikke blir oppdaget med en gang blir det veldig stygge merker som ikke kan vaskes bort…).
Når de blir for store til å passe godt i pottene pleier jeg ta et raus – potte om, klippe av og kaste så det som er igjen får bedre plass i potten og ser bedre ut. Utfordringen da er ofte at de ikke virker til å ha lyst til å ha god plass i potten så det tyter opp med nye, små babyer.
Denne gangen har det derimot skjedd noe jeg aldri har sett før. Riktignok er det min fars aloe vera så den har generelt en bedre oppfølging enn mine vanligvis får. Han har hatt aloe veraer så lenge jeg kan huske, men nå har det skjedd noe nytt: aloe veraen får blomst!
Blomsten er utrolig lang, ikke pen, men også ganske kul – rett og slett fordi det er helt nytt.
Den er faktisk så lang (høy?) at jeg ikke fikk alt i ett bilde. Fra skål til topp på blomsten er det nå over en meter!
Jeg har aldri fått til dette selv, men jeg har hatt utallige aloe veraer – men akkurat hvilken type det er (for jeg er ganske sikker på at det er mange ulike) aner jeg ikke.
Har du noen grønne planter du plutselig har fått en overraskende blomst på noen gang?
