Jeg sådde to ulike paprikaer når jeg sådde forrige gang.
En vanlig variant som hadde bursdag (= spirte) i går, og en søt variant – du vet, en sånn lang og ganske tynn du kjøper på butikken. Den søte har spirt i dag, og kommer godt i gang den også. For øyeblikket er det seks små spirer som er på gang der.
Noe sier meg at jeg ikke kommer til å savne paprika når de først kommer igang med produksjonen. Synd de ikke allerede produserer siden paprika tydeligvis er blitt ekstra dyrt nå om dagen.
Vel, sånn blir det når en prøver å følge naturen til en viss grad – det er alt for kaldt om natten til at paprikaene kan bo ute foreløpig; får satse på at temperaturen blir bra når de er store nok til å flytte ut. Enn så lenge har de jo ikke engang blitt ferdig med sitt første ordentlige bladpar – bare to har så vidt fått hele hodet opp av jorda så de har litt å jobbe med. Å gro mat tar tid!
Selv om frø bli gamle, hender det at de spirer likevel. Sånn som paprikafrøene jeg har; om jeg ikke husker feil sparte jeg de for fire år siden.
Med tanke på alderen tenkte jeg at det var lurt å så litt flere enn jeg hadde behov for. Tross alt tok jeg det for gitt at ikke alle ville spire – og de har ikke gjort det foreløpig.
I en liten potte lagde jeg fem hull og puttet to frø i hvert hull, og så langt kan jeg se at syv av de ti frøene har begynt å spire. Dermed får jeg flere paprikaplanter enn jeg forventet. Godt jeg har et stort jorde å plante på (om jeg får vekk nok av diverse grass og kveke…). Hvordan paprikaplanter vil trives midt ute på et jorde aner jeg ikke, men det blir et spennende prosjekt
Alltid gøy når frø spirer. Denne gangen er det en salat som tar sats og stikker hodet opp av jorda. Jeg sådde i tre små potter, og i to av dem spirer det!
En salat som ifølge pakken kalles Bindsalat. Jeg har sådd den før og den smaker skikkelig godt; akkurat passe søt, litt crispi og uten bitter ettersmak.
Ifølge frøpakken tar det 120 dager (4 måneder) før den er klar, men siden jeg ikke spiser hele salathoder trenger jeg ikke å vente så lenge. Jeg tar bladene når de har fått litt størrelse, men ikke så store at de rekker å få noen bitter smak. Salat med bitter smak er nemlig ikke en greie for meg.
Jeg tipper det vil ta et par måneder før jeg kan spise noe av denne salaten, men en sped begynnelse er også en begynnelse! Hadde jeg hatt plantekassen min klar med knotteplast og jord, hadde jeg sådd denne salaten ute nå fordi den kan tåle litt kulde (men jeg tipper at den ville blitt meget misfornøyd om det ble mange kuldegrader…).
Akkurat hvor mange frø jeg slapp oppi de tre pottene jeg sådde aner jeg ikke, men planen blir å potte de om når de er store nok så de skal få enda bedre plass å vokse på
Nok en gang har jeg sådd noen frø, men ikke på langt nær alle jeg har planlagt for mars. Ting tar tid, og mangel på skåler, jord og små potter gjør sitt til at jeg ikke vil få til alt jeg ønsker med en gang.
Mulig jeg må handle litt; et såbrett eller to ville nok vært en god investering (i alle fall så lenge de holder en del år…). Enn så lenge får jeg prøve å klare meg med det jeg har.
Kjøkkenet er blitt stedet jeg sår frø, men for noen ting kan en alltids ønske seg mer plass…
Denne gangen sådde jeg mer basilikum for de første jeg sådde, spirte det ikke mest av. Jeg sådde også bindsalat, hagetimian, kamille og to typer paprika (en vanlig og en spiss variant). Ingen av disse frøene var nye, så jeg var generøs med frøene og håper på noe spiring. For selv om frø er lagd for å spire, mister de litt av piffen for hvert år de ikke spirer.
Så nok en gang er det bare å krysse fingrene og håpe på gode resultater!
Brødbaking er ikke noe problem, men det tar tid – i alle fall sånn jeg gjør det (deigen skal heve en time, brødene skal heve en time, de stekes i en time – så all ventetiden tilsvarer tre timer…). Altså, når jeg ikke bruker sånne ferdigblandede melposer fra butikken – for de skal ikke heve så mye og lenge? Mesteparten av dagen i går ble dermed brukt til brødbaking
At det var nære på denne gangen var at jeg bestemte meg for å lage fire brød i stedefor bare to. Deigen til to brød får fint plass i bakebollen min. Kan faktisk ikke huske om jeg bakt fire brød på en gang – jeg tror ikke det, for lenge hadde jeg bare to brødformer.
Nå som jeg har flere brødformer, kan jeg bake flere brød av gangen. Jeg tok nok deigen litt tidligere enn det jeg kanskje burde, men jeg var litt bekymret for at den skulle heve seg ut av bollen.
Heldigvis gikk det greit, men jeg fikk en liten treningsrunde med å kna deigen når den kom ut av bollen. Jeg leste nemlig i kokeboken jeg bruker at for at gjæren skal heve godt, burde deigen arbeides en stund. Som sagt, så gjort – og brødene hevet greit i formene sine.
Jeg har en følelse av at om jeg hadde deigen latt heve mer i bollen, ville sluttresultatet også ha vært noe større. Helt greit at de ikke er det, for de smakte innmari godt uansett.
Smakte dessuten på solbærsyltetøyet jeg lagde her om dagen. Mye smak, så jeg kan ikke ha for mye på skiva av gangen og det blir bare en skive av gangen, men det var godt. Jeg har fått tips om å ha i enten eple eller fersken for å døyve litt av smaken, så mulig jeg prøver det neste gang jeg lager solbærsyltetøy.
Har du stor bakebolle? Baker du brød? Liker du solbærsyltetøy?
I to runder nå har jeg bakt muffins med eple og kanel (eller, eplekakemuffins som jeg foretrekker å kalle det). Høsten i fjor kom nemlig med så mye epler at jeg måtte putte en del i fryseren fordi det var så mye at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av de til slutt.
Så nå har jeg startet oppgaven med å tømme fryseren – det nærmer seg tross alt vår, en ny vekstsesong og derfra går det fort til en skal begynne å høste ting. Dermed er tiden inne for å tømme fryseren for bær og epler…
Mysteriet er at de to forrige gangene jeg lagde eplekakemuffins lagde jeg dobbelt porsjon, mens denne gangen lagde jeg enkel porsjon (det passet best ut med smør og melk på den måten). Mengden i selv seg var ikke et mysterie, men konsistensen på røra – var mye tykkere når jeg lagd enkel porsjon. Jeg kan ikke nok kjemi til å forstå hvorfor, men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg forstod det.
Fordi røra var tykkere, kunne jeg dessuten ha mer i hver form – og totalen var samme antall muffins, men alle ble litt større? Så det store bakemysteriet fascinerer meg – og om noen har noen gode forslag til hvorfor de to mysteriene forekom – setter jeg pris på litt opplæring
Heldigvis så smakte muffinsene godt denne gangen også; så sånn sett er alt i orden – og jeg har nå enda flere muffins i fryseren – klare til å rask varmes i ovnen om jeg faktisk får besøk
Jeg har grodd den med stort hell før; en liten tomat jeg faktisk syns det var greit å spise på maten etterhvert. Tomat er ikke min favoritt å spise på grunn av teksturen, men å gro denne lille dvergtomaten gav såpass mye mersmak fordi den var så ekstremt produktiv at jeg ikke kan la være å gro den igjen.
Som på den store tomaten sådde jeg fem frø i den grønne potten. Så langt har en kommet helt opp, mens nummer to jobber for harde livet (men har sannsynligvis ikke bursdag før i morgen ser det ut til). Halvannen bursdag blir dermed fordi nummer to er i anmarsj.
Disse tomaten vil jeg tro havner i store potter på verandaen for da vil de være enkle å høste når jeg skal ha de på brødskivene til lunsj og lignende. Hva jeg kommer til å gjøre med alle de jeg ikke rekker å spise opp når de modner er jeg usikker på – kanskje høre med naboen om han liker småtomater?
For jeg tenker at så små tomater blir fomlete å skulle konservere på noe vis. Skjønt, hermetiserte, knuste tomater på kjøttdeigen når jeg har spaghetti ved siden av er ikke en dum tanke. Mon tro om småtomater blir gode om de hermetiseres? (og hvordan gjøres det egentlig?)
En ting er sikkert, om jeg ikke tester ut ting vil jeg i alle fall ikke lære noe!
I høst var det definitivt eplebonanza – jeg fikk mer epler enn jeg visste hva jeg skulle gjøre med. Så derfor kunne jeg like gjerne gjøre et eksperiment med noen av de.
Kjelleren min holder seg kjølig hele året virker det som, så sånn sett et bra sted å lagre mat (så lenge de er beskyttet mot mus…). Først hadde jeg eplene i en plastbøtte med lokk et par uker, så fikk jeg tak i en stor kjele med lokk som de ble flyttet over i. Min mor hadde ideen om å legge en stein på lokket for sikkerhetsskyld (for å musesikre det). Etter det har eplene vært i kjelen i kjelleren.
Et par ganger har jeg sjekket, og det tok lang tid før første sjekken. I løpet av de siste ukene har jeg begynt å måtte ta ut et par av eplene fordi de har begynt å få brune flekker. Så lenge jeg skjærer vekk det kan jeg fint spise resten av eplet, for det er fremdeles helt ferskt!
Siden jeg ikke kan spise epler fra butikken, var jeg ekstremt fornøyd når jeg faktisk kunne spise ferske epler i høst. At jeg fremdeles har ferske epler, er ganske så utrolig. Godt å vite også, for det gjør jo at jeg vet jeg kan ha fersk epler ganske så lenge (og det er fremdeles omtrent en halv kjele igjen med ferske kjellerepler).
Noe av målet med vintersjekken av eplene er jo å fjerne de som begynner å bli dårlige så det ikke smitter over på resten. Hovedmålet med å ha eplene i en kjele i kjelleren var å teste hvor lenge de ville holde seg ferske – og de som ikke har fått brune flekker er fremdeles helt perfekte, så jeg er spent på hvor lenge de vil vare…tenk om jeg har ferske epler helt til våren??
Første runde tok jeg over to omganger fordi de skulle bo på ulike steder for å starte; noen skulle stå ute for å få en kuldeperiode, mens andre skulle stå inne – og noen har startet å spire.
Denne runden har noen frø jeg har testet ut før, og noen jeg ikke har testet ut før så det blir spennende.
Dvergtomaten Tiny Tim har jeg hatt suksess med før, og var en liten tomat jeg faktisk syns var grei å spise (jeg er ikke veldig glad i tomat på grunn av konsistensen). Tomaten Red Zebra har jeg hatt delvis suksess med før; det er en vanlig tomat som blir veldig høy – så om det går bra med den vil jeg måtte bygge stativ til den. Blomsten Petunia har jeg ikke testet ut før, men jeg har garantert sådd nok frø for de var så små at jeg nesten ikke så dem… Svampagurken blir også en spennende nyhet – den skal ikke spises, men når den tørker kan den brukes som svamp.
En liten potte med mer karse ble det også plass til.
Innrømmer glatt jeg at nå ønsker meg frøstartingsutstyr – gjerne noe med lokk også så jeg slipper å bruke plastfolie. Vel, den typen “investeringer” tar det nok litt tid før jeg kan ta meg råd til. Enn så lenge bruker jeg det jeg har – og det er ofte en god måte å gjøre ting på.
Ærlig svar er vel nei, aldri. Av den enkle grunn av at de er gode, og hver gang jeg baker nye tar det ofte ikke så veldig mange dagene før jeg har spist opp alle sammen…igjen…
Dessuten, mat må en ha – og jeg tenker at det er en fordel om maten er god med smaker en liker. Om maten og matvarene en bruker er så naturlige som mulige, er nok også det et pluss. Sånn tenker i alle fall jeg.
Spiser jeg noen ganger ferdigmat? Ja, det hender jo at jeg goså blir lei av å lage mat – og da er frossenpizza en genial oppfinnelse Skjønt, det kan det noen ganger bli nok av. Hjemmebakte horn derimot – aldri!
