Siden det tross alt var søndag i går, hadde jeg en “lat” dag. Alt er relativt. Lat er ikke nødvendigvis det samme for alle.
Å strikke mesteparten av dagen ville kanskje noen sagt var produktivt, mens andre (les: jeg) kaller det lat. Grunnen er nok at jeg stort sett ser på YouTube mens jeg strikker og jeg sitter (selvfølgelig) stille. Så lenge jeg sitter på rumpa hele dagen føler jeg at jeg er lat, selv om det inkluderer å strikke hele dagen eller studere for den saks skyld. Jeg tror jeg må ha litt bevegelse i kroppen for å ikke føle meg lat.
Uansett, jeg kom langt på strikkingen i går. Overraskende langt. Jeg bestemte meg for å se om det var nok garn til en lue – en dobbel en. Så jeg startet på kronen, og i går strikket jeg så langt at jeg kom både til vrangborden og startet på mønsteret.
I dag har jeg fortsatt litt, men lite foreløpig (dagens strikking er ikke avbildet). Det har vært nydelig dag i hele dag (og jeg har stort sett vært inne). Kanskje jeg får suset meg ut om en stund (må bare bli litt mindre mett etter middagen…).
Endelig har det begynt å spire i plantekassen som står ute!
Joda, “ugrasset” har startet så smått allerede, men nå har det endelig begynt å spire ting jeg har sådd. Dessverre husker jeg ikke hva jeg sådde hvor (det var litt kaldt ute den dagen), men jeg har notert hvilke frø jeg har sådd. Sånn sett har jeg kommet langt.
Foreløpig er jeg ikke god nok til å vite forskjell på mye av det på frøstadiet, men jeg jobber med saken!
Å få tatt gode bilder ute i sola er heller ikke enkelt…men dette er mest sannsynlig spinat.
Dette er mest sannsynlig enten nepe eller reddik (selv om det er tilnærmet umulig å se noe på bildet…). Når jeg tenker meg om, har jeg en følelse av at reddik er mest riktig.
Uansett, det har endelig begynt å spire og jeg gleder meg som en liten unge til å begynne å så enda mer (må bare få kjøpt meg hus med hage først…).
Et enkelt pannebånd bruker ikke mest garn. Et som strikkes og sys sammen så det blir dobbelt derimot, det bruker mer garn.
Jeg kom overraskende langt med resten jeg hadde av Baby Merino, og enda hadde jeg et ubrukt nøste igjen. Bestemte meg først for at det skulle bli et dobbelt pannebånd, men innså at jeg ville få mye rester.
Restegarn har jeg ikke noe imot, men målet er å lage ting som bruker opp garnet jeg har så det ikke blir rester igjen. Så når resten jeg hadde rakk så langt som den gjorde, måtte jeg tenke noe nye tanker.
Derfor har jeg ombestemt meg. Det blir ikke pannebånd, men jeg er usikker på om det vil være nok til en lue. En helt enkel lue ville det vært nok garn til. En lue med litt mønster ville det vært nok til. En dobbel lue derimot…vel, garnet rakk lenger enn jeg forventet så jeg har et håp om at det kan fungere.
Om jeg når målet vet jeg ikke, men om jeg ikke prøver finner jeg i alle fall ikke ut av det. Så nå blir det å starte på nytt. Litt hullmønster vil jeg ha med videre i prosjektet, men mye må endres. Så dette blir nok et prosjekt jeg ikke aner hvor vil ende…
Ønsk meg lykke til på en solfylt, men også veldig vindfylt søndag?
Etter å ha innsett at det blå garnet jeg tenkte å strikke et par korte pulsvarmere av, ikke var nok til selv det, måtte jeg finne på noe annet. Små rester er vanskelig å ha med å gjøres, så da valgte jeg noe det var litt mer av i kurven min.
Nesten halvannet nøste. Det burde kunne bli noe – ikke sant?
Skikkelig eplegrønn farge, helt nydelig egentlig. Jeg har allerede strikket pulsvarmere (som er til salgs) og et skjerf (som jeg bruker selv). Garnet er utrolig mykt og mønster kommer tydelig fram på en så klar farge.
Nå lurer jeg dermed bare på hva jeg ønsker å lage av det. Med begrenset mengde, er det nødvendigvis begrensede muligheter. Pulsvarmere er en mulighet, men det har jeg strikket så jeg har lyst til å lage noe annet. Jeg tror det er litt for lite garn til en lue, selv om det er det jeg tror jeg har mest lyst til å strikke. Hm, tenke, tenke.
Tidligere i dag nevnte jeg at det nye prosjektet kanskje ble litt i minste laget. Jeg hadde dessverre rett.
Vanligvis liker jeg å ha rett, men noen ganger er det litt kjipt – for i dette tilfellet ønsket jeg ikke å ha rett. Sånn er nå engang livet, en kan ikke velge alt. Noen ganger må en innse realitetene og ta konsekvensene av de. Det er noe de fleste av oss vet (bortsett fra en del politikere?).
Uansett, nå blir det opprekking av et prosjekt. Heldigvis har jeg ikke jobbet lenge med det, men det er uansett kjedelig. På den annen side – da blir jeg kanskje “nødt” til å kjøpe et nøste til for at det skal gå opp med prosjekter 😅
En liten rest blir aldri store greier, i alle fall når det det ikke er andre rester en kan kombinere det med. Sånn er strikkelivet noen ganger.
Resten denne gangen blir nok en gang til et par pulsvarmere – veldig korte…for det var bare 13 gram igjen av nøstet. Så om jeg klarer å få lagd et helt par i det hele tatt er usikkert.
Likevel, den som gir seg har tapt, så det er verdt et forsøk. Det er i alle fall min mening, så det er det jeg jobber utfra.
Kunne jeg lagd første paret fra dette nøstet litt kortere så disse kunne hatt en sjanse? Absolutt, men så langt tenkte jeg ikke og nå har jeg festet trådene…
Nok en gang har jeg strikket pulsvarmere. Jeg hadde et enslig blått nøste med Ida strømpegarn, så da tok jeg den enkle utveien. Tross alt ville det ikke vært nok til å lage så mye annet, dermed ble det et par med pulsvarmere.
Har strikket et lignende mønster før, men det er lett å strikke og jeg syns i alle fall at det blir ganske så dekorativt.
Disse er 16 cm lange og var en fryd å strikke. Hvis ingen føler for å kjøpe de med det, så første lander de i en eske der jeg samler det jeg lager. Forhåpentligvis finner jeg en messe jeg kan sitte på og selge ting – jeg har sikkert nok nå? Det skal i alle fall ikke stå på pulsvarmerne – der burde jeg ha nok til salgs nå 🧶
Puls betyr liv. Varme kan også bety liv (med mindre det er alt for mye varme – et brennende hus kan for eksemple bety mindre liv…).
Pulsvarmere kan bety brukbare hender. Om hender blir for kalde kan de bli vanskelig å bevege. Har jeg strikket nok pulsvarmere? Vel, det blir vel egentlig aldri nok strikking, så nei? (men jeg har mange par til salgs, så å få solgt noen av dem ville vært supert!)
En annen fordel med pulsvarmere er at de ikke trenger så mye garn, og siden jeg har mange garnrester og enkeltnøster av garn, så er pulsvarmere en genial ting. Dermed har jeg begynt å strikke på nok et par.
Blå pulsvarmere, eget mønster og jeg ble ferdig med den første i går og startet rett på to’ern. Tross alt strikker jeg to stykk pulsvarmer; et par; for de fleste av oss har to hender så det er en fordel at de kommer i par.
I forrigårs strikket jeg ingenting fordi jeg klarte ikke å bestemme meg for hvordan jeg ville de skulle se ut, tankene vandret i stede for. Dermed endte jeg med et enkelt mønster. Utrolig nok klarte jeg å strikke ferdig den første, og starte på den andre. Om jeg blir ferdig med paret i dag vil tiden vise, men det kan være tilfellet. Ulempen med det er at jeg må finne ut hva neste prosjekt skal være… Tross alt har jeg stadig mindre igjen av garnet jeg har tilgang til…
Det er viktig å la tankene vandre; noen ganger helt fritt, mens andre ganger kan de være mer styrt. Å la tankene vandre og styre de samtidig er egentlig å gi seg selv en start og et spørsmål og så la tanken holde seg innenfor de rammene, men også bare la de suse rundt.
Sånn gjør i alle fall jeg det noen ganger. Spesielt om jeg står overfor noe jeg må finne ut av. Riktignok kan jeg fort kjøre meg fast i et spor og hele tiden tenke de samme tankene om igjen. Det er fort gjort å bli sittende fast i samme sporet, spesielt om tankene har vandret dit tidligere. Slike stier blir fort velgåtte og vanskelig å komme seg vekk fra for å utforske nye stier av tanker.
En kan vel kanskje kalle det en form for meditasjon?
Hvordan lar en tankene vandre best? Det kommer nok ann på personen som skal la tankene vandre. For min del har jeg flere måter å tenke på – det kommer litt ann på humøret og hva jeg faktisk lar tankene vandre rundt. Noen tanker er flyktige og forsvinner snart, mens andre tanker vil jeg ta vare på og funderer mer over senere.
Når jeg går tur for eksempel, burde jeg noen ganger hatt med meg noe å skrive med og på for å kunne tenke mer over noen av tankene senere. Andre ganger kan jeg pusle puslespill, strikke, hekle, potte om planter. Rett og slett ting jeg kan gjøre uten å bruke tankene på. Da kan jeg likevel gjøre en ting, mens jeg tenker på helt andre ting.
Tankene mine har vandret mye de siste dagene, så mye at jeg ikke helt vet hvor de har gjort av seg føler jeg. Noen av tankene har satt seg fast i noen spor, mens andre tanker er forvirret og fortvilet. Heldigvis har jeg også noen tanker som er bestemte og klare.
Det kommer til å ordne seg, og tankene kommer til å fortsette å vandre – og jeg kommer til å fortsette å drømme, planlegge, gjøre og gå turer.
Lua jeg har strikket på i mange dager av flere grunner, er tilnærmet ferdig. Må bare få festet trådene (husket å få mamma til å prøve den før jeg festet trådene i tilfelle jeg måtte rekke opp noe…).
Startet på den to ganger, og kom til avslutningen to ganger – det er bare midten jeg kun har strikket en gang på denne lua… Sånn er livet noen ganger. Dermed brukte jeg seks dager, og i dag blir den syvende dagen fordi jeg må få festet trådene for å kunne si at jeg er helt ferdig.
Eller, helt ferdig blir jeg ikke da heller for jeg har innsett at den trenger en dusk. Dermed må jeg lage en dusk – så jeg var heldig som har garn igjen. Om jeg fremdeles vil ha garn igjen etter å ha laget en dusk vet jeg ikke. Må finne ut av hvordan jeg lager dusk.
Dusker lagde jeg mange av når jeg var liten, men siden jeg ikke har gjort det siden da kan jeg vel påstå at jeg er litt rusten på den kunnskapen. Er det mulig å få skrapt av den rusten så kunnskapen blir fin og ny igjen mon tro?
