Grått og vått ute i dag, så enn så lenge holder jeg meg inne.
På fredagen var jeg derimot ute på vift. Eller, lite vifting, mer kjøring. Hele to timer hver vei. Jeg var nemlig på visning.
Huset var slitent. Smådyr/insekter koste seg i huset med å knaske på det, gulvet i det ene rommet i andre etasje hadde god helning nedover mot veggen med vindu, låven var godt slitt og den ene døra lå knekt på bakken.
Garasjen var ikke så ille, den så faktisk ganske grei (og ny) ut. Anneksen var fullt av tingene til leieboeren, så der var det vanskelig å få et godt inntrykk bortsett fra at det var lite, men beboelig.
Skogen var ikke stor, men det burde være nok ved til eget bruk. Den minste jordet virket greit nok, det store jordet var fuktigere og med mye mer mose enn hva godt var.
Totalt sett var det mye å ta tak i.
Jeg regnet med at når jeg kjøper en bolig vil det være mye å ta tak i, men når prisantydning er over min makspris hjelper det lite. Dessuten er jeg mindre interessert i å kjøpe et hus med knaskende insekter…
Så selv om dette er en av de første gangene jeg har tenkt at utsikten var fantastisk, ble totalen for min del at dette var nok en bomtur. Husletingen fortsetter med andre ord…ønsk meg lykke til?
Mandag 15. april søkte jeg banken digitalt om finansieringsbevis. Det skulle vise seg at det var lurt å være “tidlig” ute, for det tok tid å få et svar. I dag fikk jeg den avgjørelsen.
Det føles som det har vært en liten føljetong for kontakten var ikke helt enkel. Først så ventet jeg på et svar i det hele tatt (del 1), så ventet jeg på telefon (noe jeg gjorde flere ganger) (del 2). Endelig har jeg fått en konklusjon på denne sagaen.
For min del er drømmen litt knust og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta tak i saken videre. Jeg hadde nemlig et finansieringsbevis som gikk ut fordi jeg ikke fant huset mitt. Det gikk ut i januar – altså for tre måneder siden. Den gang, som nå, var jeg arbeidsledig og deltidsstudent. Da var det ikke noe problem å få finansieringsbevis.
Nå som jeg tror jeg faktisk har funnet et hus som passer, får jeg ikke finansieringsbevis – fordi jeg er arbeidsledig og deltidsstudent. Så, min situasjon har ikke endret seg; bortsett fra at jeg nå ikke får finansieringsbevis fra banken. Føltes litt som et slag i trynet, men det er det ikke første gangen jeg får.
Har i mange måneder nå bodd på overtid hos foreldrene, og har tidsfrist på å flytte ut derfra – månedsskiftet mai/juni. Å skulle leie er det lenge siden jeg har gjort, og etter å ha sett på leiepriser har jeg en smule panikk…uansett hvordan jeg snur og vender på det, vil det være dyrere for meg å leie (og sannsynligheten for at jeg da vil gå i underskudd hver måned er nesten garantert… yikes!)
Noen ganger tar ting lenger tid enn jeg forventer og tror. Jeg har hatt finansieringsbevis fra banken før, men da rakk jeg ikke å finne “huset mitt” før fristen gikk ut. Lenge nå har det heller ikke vært så mye jeg følte passet til meg (ja, jeg er nok litt sær)
Denne gangen begynner jeg å lure litt. Forrige mandag (!) sendte jeg inn digital søknad om finansieringsbevis fordi jeg skulle på visningen på søndagen som var (21. april) på et hus som så veldig aktuelt ut. Så jeg tenkte at det burde ikke være noe problem.
“Heldigvis” (?) ble det ikke til at jeg ønsket å by på huset. Jeg sier heldigvis for finansieringsbeviset er fremdeles ikke i boks. Siden jeg ikke hadde hørt noe fra banken på fredagen, bortsett fra at når jeg logget inn i nettbanken kunne jeg se at noe var skjedd. Beløpet jeg hadde søkt om var endret til en mindre sum og det stod at det var “under behandling”. Fikk chattet litt med banken og fikk beskjed om jeg ville høre fra dem.
I dag ringte de meg, men jeg fikk ikke tatt telefonen. Så omtrent en time etter ringte jeg opp igjen og kom til et sentralbord. Greit nok. Jeg gav beskjed om jeg var blitt ringt. Uheldigvis for meg var “min” saksbehandler opptatt i et møte, men jeg skulle bli ringt opp igjen.
Vel, jeg ventet i omtrent 2,5 timer på den oppringningen…da var klokka blitt 16 og jeg regnet med at arbeidsdagen til vedkommende var over…lurer på om jeg blir oppringt i morgen?
Så foreløpig har jeg ikke fått meg finansieringsbevis, men jeg håper det kan bli fikset forholdsvis kjapt for jeg skal på visning på fredag…
Nå er det blitt søndag ettermiddag. Sola skinner, det blåser og jeg har vært utenfor døren i dag – ganske lenge faktisk. Riktignok ble mesteparten av tiden brukt i en ukjent bil.
Jeg har ikke for vane å sette meg inn i ukjente biler, men min egen bil må bli fikset på verksted – det er noe som er løst og det lager såpass med lyd at det var litt i overkant for nervepirrende for meg å kjøre langt med den.
Kjøreturen tok en stund, men det kunne vært værre for jeg har vært på lengre kjøreturer før. Bilen var ukjent for meg å kjøre – for bilen tilhører min far. Å skulle kjøre lang tur alene i en bil jeg ikke er vant til, vel, ikke beste følelsen i starten. Tross alt jeg har kjørt min egen bil i snart ti år og ingen biler er helt like å kjøre.
Så vi brukte litt tid på å bli kjent med hverandre; pappas bil og jeg. Heldigvis klarte vi oss bra og kom frem dit vi skulle (og tilbake igjen etterpå).
Om du lurer på hvor jeg var på tur så var jeg på visning! Om du lurer på om det var vellykket så vil jeg si at det var det, men det var også noe som ikke var fullt så vellyket. Huset og tomten var greie nok (selv om ting måtte gjøres – men sånn er det alltid), men nærheten til E18…var faktisk det største punktet som gjorde at jeg dessverre ikke kommer til å by på det huset. Litt trist egentlig, men den duren fra E18 ville gjort meg gal…og jeg tror ikke det ville vært noen god ide.
Neste gang jeg drar på visning må jeg dermed passe på at huset ligger lenger fra E18… eller andre veier for den saks skyld.
På den lyse siden: jeg lærte at jeg ikke burde bo så nærme en så stor vei – og den ukjente bilen føltes mye mer kjent når jeg kjørte tilbake. Likevel, jeg ser frem til at min egen bil blir fikset så jeg kan kjøre den til neste visning…
Endelig har det begynt å spire i plantekassen som står ute!
Joda, “ugrasset” har startet så smått allerede, men nå har det endelig begynt å spire ting jeg har sådd. Dessverre husker jeg ikke hva jeg sådde hvor (det var litt kaldt ute den dagen), men jeg har notert hvilke frø jeg har sådd. Sånn sett har jeg kommet langt.
Foreløpig er jeg ikke god nok til å vite forskjell på mye av det på frøstadiet, men jeg jobber med saken!
Å få tatt gode bilder ute i sola er heller ikke enkelt…men dette er mest sannsynlig spinat.
Dette er mest sannsynlig enten nepe eller reddik (selv om det er tilnærmet umulig å se noe på bildet…). Når jeg tenker meg om, har jeg en følelse av at reddik er mest riktig.
Uansett, det har endelig begynt å spire og jeg gleder meg som en liten unge til å begynne å så enda mer (må bare få kjøpt meg hus med hage først…).
I går var jeg på lang kjøretur. Faktisk så lang at den tok hele dagen. Jeg leter nemlig etter hus og ikke alle hus er nærme der jeg for øyeblikket har ting og sover…
Noen hus er lenger unna. Omtrent fire timer en vei; så dagen i går var uvant. Jeg er sliten i dag. En skulle kanskje ikke tro at å kjøre bil i så mange timer var såpass slitsomt, men en må tross alt følge med når en kjører. Dessuten, alene i en bil, uten radio og uten cd-er med musikk… det ble mange tanker.
Sov lenge på morgenen i dag. På den lyse siden så rakk jeg likevel å strikke litt i går kveld når jeg kom tilbake til mine foreldres hus hvor jeg har alle tingene mine og sover…
Nå har jeg vært i mine foreldres hus i mange måneder, og begynner å bli ganske så desperat på å finne et hus. En skulle tro det var enkelt, men det har ikke vært det for meg. Har jeg for store krav? Eller har jeg bare for lite penger? Sikkert en kombinasjon av mange ting (ikke bare de to), men jeg håper jeg finner noe snart.
For så vidt er det lenge siden jeg hadde vært å sett på et hus. Så kanskje det får bli det nye for meg – kjøre rundt og se på hus…
Plantekassen ble ikke akkurat “ryddet” i høst, så den må gjøres litt med. Jorda er blitt brukt i flere år uten å få tilført noe særlig næring så der må noe gjøres. Jorda trenger ikke å byttes ut som jeg har sett mange lure på, men det er veldig nødvendig å tilføre næring. Organisk materiale er tingen her; gjødsel og kompost av ulike varianter.
Siden jeg fremdeles er i en midtprosess med flytting hvor jeg ikke har tilgang til tingene mine, blir målet å bruke det jeg faktisk har tilgang til. Min fars kompostbinge for eksempel – om jeg klarer å få ut noe derfra (om det ikke er fryst), kommer jeg til å ha i litt av den komposten. Om jeg er heldig får jeg kanskje med en meitemark eller to – de er tross alt bondens beste arbeider så jeg krysser fingrene og håper at noen av de kan leve i plantekassen min.
Kanskje jeg også burde legge inn litt ekstra mat til meitemarkene om jeg skulle være så heldig å få med et par stykker? Mat i dette tilfellet vil si noe organisk materiale.
Hvilke frø jeg vil så har jeg allerede funnet ut av. Så vidt jeg vet er alle tingene kuldetolerante, men om de ikke spirer med det første ville det ikke være overraskende. Tross alt er det fremdeles minusgrader om natten – og det vil det nok kanskje være en måned til.
Likevel, som evig optimist er planen å få ordnet dette i løpet av denne uka. Så begynner ventetiden – hvor lang tid vil det ta før noe spirer (og vil det spire?) ?
Riktignok er ildtoppen (planten) inne i vinduskarmen, men den blomstrer for harde livet. Den lever godt foreløpig i alle fall. Om den ønsker å flytte ut når det blir varmt nok vet jeg ikke, men foreløpig er det rundt null så da hadde den stryki med ganske raskt for å si det sånn.
Jeg blomstrer ikke – jeg er tross alt et menneske og ikke en plante. På den annen side hender det jo at en omtaler folk og sier at de blomstrer, så kanskje jeg har tatt helt feil? Er vi alle en form for blomsterplanter?
I dag har jeg brukt dagen på å lese og prøve å tilegne meg så mye informasjon som mulig – livet som student er sånn. Se forelesninger, lese pensum, gjøre quiz som hjelper til med å huske og forstå materialet, og å skrive oppgaver. Eksamen er det heldigvis bare en av, og det er lenge til enda.
Husletingen blomstrer i alle fall ikke om dagen. Joda, det legges ut hus for salg på markedet, men det er få av de som treffer mine behov. Dermed er letingen tidkrevende for jeg må finne ut av hvilke kriterier de treffer mest på (for enn så lenge er det ingenting som har truffet alle kriteriene). Så mens frustrasjonen bygger seg opp fordi hver nedtur når jeg leser om et hus og innser at det ikke vil fungere, føles det litt som en knyttneve i ansiktet (eventuelt overkjørt av traktor…det begynner å føles litt der). Da er det godt å ha blomstrende planter i hus – jeg kan se på dem, smile og drømme meg bort noen sekunder 🌻
De to siste paprikaene blir snart mat i magene til min mor og meg selv.
Grønne skuldre på en ellers rød paprika – jeg tror ikke det grønne vil klare å bli rødt, så det er på tide å spise den før den risikerer å bli dårlig.
Paprikaen som fremdeles er helt grønn har såpass dårlig stilk at jeg ikke tror det er noe håp lenger om at den faktisk vil skifte farge og bli rød. Dermed er det klart for at den kan bli spist før den blir dårlig.
Sånn er det jeg gjør med spiselig ting jeg har grodd selv – spis det før det blir dårlig.
At paprikaen er grønn betyr egentlig bare at den ikke er helt moden enda og har dermed en skarpere smak, men den er fremdeles fullt spiselig. Siden jeg bare spiser rød paprika (jeg liker det søte), blir det min mor som kommer til å forbarme seg over den grønne paprikaen.
Paprikaplanten, selv om den har overlevd til å bli to-åring, vil etter høsten av paprikaene gå i komposten. Det er for mange planter i huset og paprikaplanten sliter såpass mye at jeg føler det omtrent blir mest barmhjertig å la den få slippe. Den burde tross alt fått mye større potte allerede i fjor sommer…så jeg spiser det røde, min mor det grønne, og så blir det takk for tjenesten til planten.
Artig var det uansett å bevise for meg selv (og kanskje andre?) at det er mulig å holde liv i paprikaplanter i flere år. Hadde den fått større potte og det hadde vært god nok plass til alle plantene ville jeg nok fortsatt å ta vare på den, men sånn som livet er akkurat nå blir dette den endelige løsningen på denne utfordringen. Heldigvis har jeg lært mye, så da blir det nok lettere å få paprikaplanter til å overleve fremover – i årevis 😊
På Finn.no ligger det mange hus til salgs, men selv om jeg (desperat) ønsker meg ny bolig er det ikke alt som føles like aktuelt.
For å være ærlig blir jeg noen ganger litt lei av å lete og lete og lete og lese tilstandsrapporter og salgsrappporter og se på kart…i det hele tatt – det er mye jobb å skulle finne en passende bolig.
Å stadig vekk se et fint førstebilde og tenke at kanskje dette kan være noe, for så å bli skuffet av resten av bildene og/eller tilstandsrapporten – gir dessverre stort rom for litt håpløshet til å feste seg i hjernebarken.
Selv føler jeg ikke at jeg har flest krav, men det er tydeligvis flere krav enn jeg burde ha?
Noen krav kommer jeg ikke til å gi meg på, men jeg innser at standarden kommer til å være ganske dårlig i starten. Likevel, selv med en dårlig standard hvor det blir mye å gjøre med huset er det enkelte ting jeg fremdeles forventer: innlagt strøm, innlagt vann og et bad…
Forrige huset jeg syns så veldig lovende ut til jeg så litt nærmere på det, hadde ikke noe bad. Riktignok hadde det innlagt strøm. Det var boret etter vann i løpet av de siste årene (men så vidt jeg kunne forstå så var det ikke testet…), og det var en varmtvannstank der. En gammeldags utslagsvask var det på kjøkkenet, men det var det eneste som gjorde et spesifikt rom til kjøkken – det var ikke tilkobling for stekeovn, ei heller var det kjøkkenvifte. Utedoen var på låven så det var i det minste mulig å gjøre sitt fornødne ved behov.
Med andre ord var det ikke helt ideelt likevel dette huset som jeg tenkte kanskje kunne være noe selv om det hadde en god del råte.
Så det å få tak i en bolig er ikke bare bare, men jeg fortsetter å optimistisk krysse fingrene for at noe som passer til meg dukker opp snart – gjerne med et bad…
