Denne måneden har pengebruken min vært minimal. Faktisk så minimal at de eneste gangene jeg har dratt kortet er på matbutikken – og en gang for å fylle bensin. Lenge trodde jeg at jeg skulle klare et mål jeg ikke var klar over – ikke kjøpe noe som helst annet enn mat og bensin en hel måned. På en måte stemmer det.
Så er det det da, jeg har brukt noe mer penger. Mye er det ikke blitt, men littegrann. Greia er at jeg hadde noen kontanter så jeg har ikke dratt kortet for å kjøpe de “ekstra” tingene. For eksempel kjøpte jeg limfeller for å avhjelpe problemet med hærmygg, jeg kjøpte en ny mascara (brukte en del av et gavekort), litt garn som jeg viste frem her og i dag var jeg innom Plantasjen (nok en gang – jeg liker meg blant planter).
Jeg skjønner jo at det teknisk sett teller fordi jeg har brukt penger, men gavekort og kontanter har vært det – gaver. Så dermed føler jeg at de ikke teller på samme måte. Når det gjelder penger jeg tjener føler jeg at jeg burde være fornuftig med mesteparten av dem. Gaver i form av kontanter derimot – fritt frem for hva jeg ønsker der og da. Kanskje derfor jeg ikke var så nøye på at jeg kjøpte garn og enda mer frø…?
Dagen i dag har helt forsvunnet for meg. Heldigvis fikk jeg bakt en liten deig med horn. Det ble ikke like mange som vanlig for hadde glemt å handle hvetemel, så det ville ikke vært nok til flere horn. Heldigvis er det mandag i morgen så da kan jeg dra innom butikken. Ellers i dag har jeg puslet, strikket og nok en gang blitt overrasket over å se navnet mitt på topplisten (det er nok ikke der i morgen for å si det sånn).
Har gjort som vanlig å sveipet gjennom noen nettaviser, men innsett at verden er så uhyggelig om dagen at jeg ville ha en søndagspause fra død og fordervelse. Innimellom tenker jeg at jeg bare vil slutte å sjekke nyhetene – de skaper så dårlig stemning. Hadde nyhetene vært mer positive eller i det minste mer balansert når det kommer til positivt – negativt – så hadde nok jeg blitt mer positivt innstilt til dem.
Å våkne i en seng som ikke er min, er en uvant følelse jeg sjeldent har. En gang i blant skjer det. Jeg overnattet hos mine foreldre. Veldig hyggelig, men også litt slitsomt. Rett og slett fordi det blir omtrent like mange timer skravling som det er våkne timer der. Så det var mange timer med prat i går. Noe som gjorde at jeg våknet opp med en sår hals – den følte seg litt brukt. At vi fortsatte å skravle i mange timer i dag, gjorde ikke sårheten i halsen noe mindre. Heldigvis fungerer det for meg å smøre den ved å drikke en kopp te med honning. Etter det er halsen ferdig smurt og ikke lenger sår.
Derfor ble det heller ingen bloggpost på formiddagen i dag – jeg var for opptatt med å skravle. Så derfor var det hyggelig å se at navnet mitt var på topplisten i dag. Ganske fascinerende egentlig – hvor stor forskjell det kan være på hvor mange besøk en må ha på bloggen for å komme på listen. Noen ganger må en ha over 100 besøk, mens 58 var tallet som holdt for meg denne gangen. Tusen takk de dere som titter innom. Jeg håper dere har en bra lørdag i dag!
Noen ting er enklere enn jeg har innbilt meg. For eksempel det å lage hjemmelagde fløtegratinerte poteter. Lenge har jeg kjøpt ferdig fra butikken – du vet, sånn som ligger i frysedisken. Enkelt og godt, men noen ganger er det gøy å lage ting fra bunnen. Det ser kanskje ikke alltid mest delikat ut, men himmel så godt det smaker!
Litt grønnsaker, litt kjøtt og hjemmelagde fløtegratinerte poteter. Siden jeg ikke har noen direkte oppskrift tar jeg det litt på slump. Jeg smører en ildfast form med smør, legger i skivede, skrelte poteter, strør et urtesalt som heter Herbamare over, før jeg har et lag med revet ost. Dette legger jeg i to lag før jeg fyller på en god del kremfløte og en liten dæsj med matfløte. Så står i de i ovnen i omtrent en time på 180/190 grader på varmluft. Da er de ferdig. Noe jeg ikke helt har klart å finne ut av enda er hvordan det øverste ostelaget ikke skal bli så mørkt – så her tar jeg gjerne imot tips!
Jeg har lenge sagt at jeg ikke skal kjøpe mer garn før jeg har brukt noe av det jeg har. Så å gå fordi en garnbutikk er ikke egentlig det smarteste jeg gjør. Vel, det er ikke min feil at det var en garnbutikk på veien fra det ene stedet til det andre jeg skulle. At de har garn på utsiden av butikken for å friste er heller ikke min feil – og jeg skjønner godt hvorfor de gjør det. Jeg ble fristet og fristelsen ble i største laget. Så nå har jeg to fine nye garnnøster. Et lyseblått og et i en rødfarge jeg ikke helt klarer å beskrive, men som er helt nydelig. Heldigvis var de ikke så dyre og jeg brukte noen av pengene jeg fikk til jul. Siden jeg har hatt dilla på å strikke pulsvarmere i det siste, så blir det nok pulsvarmere av disse to garnene også. Kanskje. Vi får se.
Hva ville du strikket av dette garnet? (På bildet kan du dessuten se at det er en miks av ull og bomull, men det virket ikke til å klø når jeg kjente på det så jeg har store forhåpninger).
Hva som skjer er jeg litt usikker på, men jeg har hilst på topplisten flere ganger i det siste (for eksempel i går). Det er veldig hyggelig. Noe jeg foreløpig har et (ekstremt) stort forbedringspotensiale på er å kommentere på andre blogger. Å svare på kommentarer som kommer på denne bloggen er noe jeg omtrent alltid gjør, så der klarer jeg meg bra. Kommunikasjon hos andre – vel – kan jeg si at jeg jobber med saken?
Det er ikke alltid enkelt å få til alt på en gang. Noe annet som på en måte har vært spennende en stund, men som også drøyer, er å finne meg et hus. Det er heller ikke så enkelt for jeg har noen spesifikke krav og en haug med ønsker. At jeg er redd for å velge feil når det gjelder hvilket hus jeg kjøper gjør at det hele tar lang tid (og det følger jo med litt spenning på det området også).
Jeg er evig optimist, men jeg er også ganske kynisk til tider. Samtidig føler jeg at jeg også gjør et godt forsøk på å se verden på en realistisk måte. Er det egentlig mulig å kombinere de tre egenskapene?
Jeg er kynisk med tanke på hvordan jeg ser på folk – jeg forventer ikke så mye. Den realistiske siden av meg forventer noe av andre, men prøver å ikke forvente for mye. Den optimistiske siden av meg tenker at det alltid finnes håp; at det er utrolig mange bra folk i verden som vil andre vel og at alt vil bli ok på ett eller annet vis.
Vi har alle ulike sider ved oss selv og personlig tror jeg det finnes en del motsetninger rundt omkring – vi er tross alt kompliserte vesener.
Hvilken bok jeg leste det i er jeg usikker på, men en av karakterene hadde en filosofi når det gjaldt bilkjøring som jeg kan dekke mange ulike sider ved livet: Forvent at alle rundt deg er idioter og ikke vet hva de holder på med – på den måten vil du mest sannsynlig både unngå ulykker, men også ofte bli positivt overrasket. Etter min mening er det noe i det. Skjønt, jeg ville inkludert meg selv i det at alle er idioter (ikke bare andre folk). Ikke fordi jeg tror jeg er dum, men fordi jeg vet at jeg ikke vet alt – noe som er en helt annen vinkling som jeg tror kan være sunn. Jeg er blitt kalt mye forskjellig – inkludert de tre egenskapene i overskriften – og det er helt greit. Hvordan vi ser på oss selv og hvordan andre ser oss er ikke nødvendigvis 100% likt hele tiden – noe som egentlig ville vært merkelig siden vi er forskjellige personer.
Hvilke karakteristikker jeg i mitt indre setter på andre kan ligne litt på Schrödingers katt – ved at det både kan være sant og usant samtidig.
På topplisten altså. Det er noe gøy med det – tall og lister og se sitt eget navn et sted en ikke forventer det, men likevel innimellom har et lite håp. Jeg mener, ja, jeg blogger fordi jeg trives med det – det betyr ikke at jeg ikke ønsker at folk skal besøke bloggen min (kanskje også legge igjen en liten kommentar). Hvis poenget ikke var å ha interaksjon med folk, ville det heller ikke vært noe poeng å ha en offentlig blogg. Har jeg benyttet dette til det fulle? Absolutt ikke. Jeg er dårlig på å kommentere hos andre blogger når jeg titter innom og leser, så det er litt dobbeltmoralskt av meg å forvente det av andre. Likevel, jeg er menneske – vi er ikke alltid like logiske…
Der så jeg et fuglehus. I min enfoldighet trodde jeg at man vanligvis hang fuglehus opp i trær eller lignende et stykke over bakken. Da er det tryggere for fuglene å bygge rede og få fugleunger – det er i alle fall det jeg trodde. Så nå lurer jeg på om det å ha fuglehus på bakken er en ny greie jeg ikke har fått med meg og forstått ennå?
Jeg mener, det er i alle fall mye i mediene om dagen som gjør at jeg lurer på om verden har blitt enda sprøere?
