Å lete etter Huset er på mange måter ganske enkelt – jeg sjekker boliger til salgs på Finn.no hver dag. Å finne akkurat det jeg ønsker derimot (noen ønsker er nevnt her), er ikke like enkelt.
Det er mange parameter jeg forholder meg til. Hvor i landet ønsker jeg å bo? Hvor stort skal huset være? Hvor stor hage ønsker jeg? Hvor mye er jeg villig til å gi?
Så selve letingen er ganske enkel, men resultatene har foreløpig latt vente på seg. Greit nok; jeg er ikke kjent for å gi meg, så letingen vil fortsette.
Vi mennesker har erobret det meste på jorden, vi mangler en del i havet og mesteparten av universet. Naturen har vi erobret litt for litt, en bit her og en bit der. Er det egentlig så smart?
Ifølge Store norske leksikon var det i 2018 under 12% igjen av villmark i Norge (lenke). Har vi erobret for mye av naturen?
Jeg har ikke nok kunnskap om det til å svare hverken det ene eller det andre, men jeg tenker at det er trist om all villmark forsvinner. Tross alt er det mange dyr, fugler, insekter og levende planter og trær som hører hjemme i villmarken, som aldri ville passet inn i byer eller på små tettsteder for den saks skyld. Dessuten, den stillheten som er i naturen er en helt egen stillhet du sjeldent finner andre steder.
Naturen har mange måter å fikse seg selv på og jeg tror at om vi erobrer og endrer for mye av den, vil den ikke lenger nødvendigvis klare å rydde opp til enhver tid.
Dessuten liker jeg tanken på urørt natur. Et sted vi virkelig kan komme tett på naturen, men passe på at vi ikke legger igjen andre spor enn fotsporene våre – som vil viskes vekk av været når vi har vandret forbi. Naturen må tross alt få lov til å ha sitt eget sted, uten hele tiden bli forstyrret av oss mennesker som krever stadig mer. Et sted hvor fuglene kvitrer, de ville dyrene oppfører seg som ville dyr skal, alle planter og trær gror naturlig uten innblanding fra mennesker og hvor det biologiske mangfoldet glimrer.
Jeg klarte ikke å la være, så jeg dro på shopping (med maske). Jeg kjøpte flere frø – det er tross alt mange frø jeg ikke har… også to nye utepotter – hvorfor ikke lissom?
Lenge trodde jeg det skulle gå bra med tomatplantene jeg har forkultivert, men dette er min første gang med tomater og nå er jeg mer usikker. Ta en titt på videoen og har du gode tips setter jeg stor pris på det.
Takk for at du leser bloggen og ser på videoen her eller på YouTube.
Jeg er en drømmer – hvem er ikke det? (jeg håper svaret her er ja for de fleste – jeg tror det er sunt å drømme så lenge du også forholder deg til virkeligheten)
En drøm jeg har hatt lenge er småbruk, men jeg vet også at jeg har mye å lære før jeg kommer dit. Så som et steg på veien drømmer jeg om et hus med stor hage. En hage hvor det er plass til bærbusker og noen frukttrær. En hage hvor kjøkkenhagen vil bugne av grønnsaker jeg kan kose meg med; både mens det er fersk og jeg spiser omtrent rett fra hagen, men hvor jeg også vil ha nok til å kunne ta vare på så jeg kan spise det i løpet av vinteren.
Blomsterbed jeg kan fylle med fargerike og duftende blomster – gjerne noen både insekter, bier og jeg kan spise. Det viktigste vil likevel være at blomstene er pene og at biene og andre insekter liker dem.
Kjeller i huset så jeg har lagringsplass til både ved og mat. Jeg er vokst opp med å ha kjeller, så at jeg for tiden bor i et hus uten kjeller er noe jeg fremdeles innimellom føler er uvant.
Noe jeg savner i dagens hus er et vindu på badet. Det gjør at jeg ikke kan ha en eneste grønn plante der inne, og jeg elsker grønne inneplanter.
Vedovn er jeg heldig nok å ha i dagens hus og jeg elsker å kunne fyre med ved – det gir en helt egen varme en varmepumpe og kun elektrisitet ikke gir. Å ha vært ute å måkt snø og så komme inn til enten fyr i vedovnen eller å tenne opp og kjenne varmen fra flammene tiner meg på en nesten magisk måte føles det som.
Har jeg flere ønsker til et hus som vil være nytt for meg? Selvfølgelig, men siden en sjeldent får aboslutt alt en ønsker holder jeg meg til disse ønskene. Kan jeg finne et sted hvor jeg kan få oppfylt disse skal jeg si meg fornøyd.
Å strikke uten mønster kan tydeligvis være et sjansespill. Denne gangen ble jeg nesten fornøyd, men tommelen ble for trang. Så trang at den er ubehagelig å ha på seg 😢
Tommelen blir skviset – overraskende mye siden garnet er veldig mykt og godt. Garnet er forresten Rauma Babygarn av 100% merinoull. Jeg elsker merinoull! Mykt og varmt uten at det klør!
Bortsett fra tommelen er jeg veldig fornøyd med hvordan pulsvarmerne ble. Fast uten at det strammer. Dessuten er det gøy å ha lært å strikke fletter (eller kabler som det tydeligvis også kalles?). Tommelhullet har en tendens til å være litt så som så når jeg tar opp maskene, men det blir bedre for hver gang. Så det var ikke helt forgjeves, selv om jeg ikke kommer til å bruke disse. Lærte dessuten at garntykkelse og pinnestørrelse har mye å si for hvor stort hullet til tommelen blir og at det burde tilpasses. Det jeg ikke har funnet ut av er hvordan jeg skal klare å måle det når jeg ikke kan prøve hullet før jeg faktisk åpner det og da har jeg jo strikket ferdig resten først… Så har du noen gode tips eller kjerringråd ville jeg satt STOR pris på dem!
Våren er tid for rydding – gjerne ute i sola. Så det var det jeg gjorde litt av i dag. Jeg ryddet et av blomsterbedene mine (ble ikke ferdig, men er godt i gang). Fant ut at jeg tror jeg vil på shopping for å kjøpe noen blomster å fylle det med. Jeg kommer til å så frø også, men det er hyggelig om det får litt farge og innhold med en gang.
Har endelig fått plantekassen ut på verandaen også. Den er nå fyllt med jord og noen frø, så vår er også ventetid.
Siden jeg ikke har sørvendte vinduer, har jeg brukt kjøkkenbordet mot øst og stuevinduet mot vest for frø jeg har sådd inne i påvente av varmere vær ute. Jeg har aldri grodd tomatplanter før så jeg tenkte at det ville være hipp som happ hvor de stod. Jeg tok feil, så nå har jeg lært noe nytt.
Der jeg bor hadde vi dugnad ute på lørdag, og i går kveld kom det snø… Det snødde noe i dag morges også, men det er heldigvis ikke mye som er blitt liggende og det smelter nå sakte og sikkert bort.
Været i Norge føles noen ganger som om det er for spesielt interesserte. Jeg er kanskje ikke så interessert, men likevel fascinert av det hver gang. Vinterens siste krampetrekning er forhåpentligvis over for denne gang.
