Som vanlig, den siste dagen i måneden er det på tide å sjekke økonomien. Forhåpentligvis holder de fleste en viss oversikt over økonomien i løpet av måneden også… men det er alltid greit å ha en fast dag hvor en tar en faktisk sjekk (ikke bare tror en har oversikt).
På slutten av fjoråret ble jeg dårlig på økonomien min. Ikke sånn å forstå at jeg ikke gjorde den månedlige sjekken, men jeg gjorde ikke regnskapet mitt. Sjekken er nemlig bare å se over kontoene for å få et øyeblikksbilde.
Målet er dermed å komme tilbake til å ikke bare sjekke tallene den siste dagen i måneden, men faktisk gjøre regnskapet for den måneden også. Gå litt mer inn i tallene og finne ut hva jeg har brukt penger på. Stort sett bruker jeg penger på de vanlige regningene, mat og bensin. Matbudsjettet varierer selvfølgelig litt, for innimellom har det vært gode salg jeg har klart å benytte meg av. Bensin er veldig avhengig av hva jeg har gjort i løpet av måneden (kanskje spesielt om jeg har vært en tur hos mine foreldre fordi jeg har nå flyttet et godt stykke unna der de bor).
Fredagskvelden blir dermed å kose seg med regnskapet for januar (og november og desember i fjor så jeg får gjort de også). Grunnen til at jeg liker å ha regnskapet mitt i orden er selvfølgelig for å ha en oversikt over måneden, men det er også ofte interessant å sammenligne med tidligere år.
I høst heklet jeg gardinkapper til kjøkkenet som jeg ble veldig fornøyd med. At det trekker fra vinduer er kanskje ikke så rart når de ikke akkurat er nye for å si det sånn, så jeg tenkte at jeg burde finne en løsning.
Så nå tetter det seg til ved at jeg har heklet litt mer. Jeg liker tanken, men utførelsen har noen forbedringsmuligheter. Ved å hekle en bredde som dekket hele vinduet og bittelitt på utsiden på kantene, får jeg dempet noe av den kjølige luften. Mønsteret liker jeg også.
Noe jeg ikke tenkte over var at ved å lage en horisontal bredde ble det veldig tett. Så en forbedring vil være å heller hekle to horisontale som jeg kan trekke fra hverandre når sola skinner – da vil det heller ikke føles så tett som denne gjør. Dessuten tror jeg at det vil se bedre ut for nå ser det nesten litt strengt ut.
Fordelen med denne nedre vinduskappen er at jeg ikke har festet trådene – ei heller strøket den før jeg hang den opp. Så det vil ikke være noe problem å rekke den opp og gjøre om på den så den blir mer optimal i forhold til det jeg ønsker. Det er en annen fordel med håndarbeid – om en ikke er fornøyd med resultatet er det bare å ta det opp igjen og gjøre det på nytt
Noen ganger har jeg ideer, men ikke alle er like enkle å gjennomføre. For eksempel fant jeg noe garn som var varmt og mykt og tenkte at det ville passe perfekt til votter. At jeg ville ha mønster var også helt greit.
Utfordringen var vel at jeg ikke fant akkurat noe mønster jeg ville ha – og at jeg ikke ville bruke lang tid på å lete etter mønster siden jeg uansett hadde en ide i hodet. Noe som gjør at jeg driver med blind-strikking? Jeg vet hvordan jeg vil det skal se ut, men jeg føler at jeg strikker litt i blinde fordi et skrevet mønster mangler jo…
Om jeg blir fornøyd med resultatet og har lyst til å strikke like en gang til må jeg kanskje skrive eget mønster? Hm, det er en ide for jeg har faktisk klart å skrive strikkemønster en gang før – som jeg til og med har klart å selge (både mønster og flere par av resultatet). Kan ikke bli rik av det, men gøy er det i alle fall. Eller, det er sikkert noen som kan bli rike på strikkemønster – for det er flere som lever av å designe strikkemønster… Alle starter dessuten på bunn, fra starten, så hvorfor ikke
Her om dagen kokte jeg endelig blåbærsyltetøy av noen av blåbærene jeg plukket i høst (ja, det har tatt sin tid…). Riktignok ble det ikke pannekaker, men blåbærsyltetøyet passet også godt på nybakte horn.
Syltetøyet ble skikkelig godt, kanskje litt mer rennende enn jeg håpet (til tross for at jeg kokte det ti minutter lenger enn jeg tenkte). Av 1,2 kg blåbær og rundt 420 gram sukker ble det fire små glass. Kunne kanskje sagt mye jobb for lite syltetøy, og selv om det kanskje er riktig, er det absolutt verdt det. Smaken av hjemmelagd syltetøy er alltid bedre enn kjøpesyltetøy i min mening.
Feilen jeg lurer på er dette: av de fire glassene med syltetøy, var det bare to som ble forseglet. Alle lokkene er sånne som er “lett å åpne” – du vet ikke – ikke helt faste hele veien sånn som gamle lokk – forstår du hva jeg mener?
Jeg passet på at kantene var helt rene før jeg satte på lokkene, men likevel ble bare halvparten forseglet. Forseglingen er ganske viktig fordi det øker holdbarheten betraktelig. De glassene som ikke forsegles setter jeg i kjøleskapet for å hjelpe på holdbarheten, men jeg vil likevel spise de i rimelig tid – ikke la de stå kjølig i flere måneder før jeg spiser de som jeg enkelt kan gjøre med de andre som faktisk er forseglet.
Har du noen tips eller gode forklaringer? Kan det være at jeg ikke har klart å gjøre kantene helt rene likevel? Eller er det at lokkene begynner å bli dårlige? Glassene virker i alle fall helt greie, så jeg vil tro at det ikke er de som har problemer.
Uansett, jeg er ikke lei for at jeg spiser hjemmelagd syltetøy for det var skikkelig godt – så sånn sett kommer det ikke til å vare lengst uansett
Håndarbeid er en av favorittsyslene mine, men jeg har fremdeles ikke kommet til punktet hvor jeg liker å feste tråder. Mange sier at jeg bare kan strikke de inn når det gjelder strikketøy, men jeg er så redd for at det skal rekke seg opp, så jeg må bare feste trådene ekstra.
Endelig er en genser jeg har strikket nesten ferdig. Eller, det har den vært en stund – for det var alle disse trådene da. Jeg har startet, men så er det så kjedelig å feste tråder at det bare blir liggende fordi jeg klarer alltid å finne annet håndarbeid å holde på med hvor jeg ikke er kommet til feste-tråder-stadiet ennå…
Så nå er det vel på tide å ta tak – for genseren har ventet på at jeg skal feste tråder i over en måned nå…
Når noen gir deg noe, er det ofte hyggelig å gi noe tilbake (såfremt det er noe positivt som kommer i utgangspunktet selvfølgelig).
Hva en gir tilbake kommer ofte ann på hva en får. Om noen har med en blomst når de kommer på besøk, kan det være hyggelig å gi noe lignende tilbake – det være seg en blomst, en bukett eller kanskje sjokolade om du vet at personen elsker sjokolade. Det trenger ikke være noe stort, men en liten ting som viser at du setter pris på den andre personen.
Jeg innrømmer glatt at jeg er dårlig på det – og jeg liker det ikke. Så der har jeg et forbedringspotensiale. Poenget er ikke at det skal gjøres hver gang, eller at det skal være mye, eller at det skal være dyrt. Helst skal det vel være en gang iblant, og gjerne billig (men ikke billig som i juggel…), for det er tanken som teller.
Etter at jeg flyttet har jeg ikke blitt bedre på det, også fordi jeg fremdeles ikke kjenner flest folk her
Frivillighet er viktig og her i bygda er det en Frivilligsentral jeg har satt pris på; de har håndarbeidstreff hver uke som jeg har benyttet meg en del av. På den måten har jeg blitt kjent med folk; fått noen timer hver uke hvor jeg sakte blir kjent med noen hyggelige damer (det er åpent for menn også, men de kommer tydeligvis ikke og strikker ). Det selges kaffe og vafler, men jeg liker ikke kaffe så det blir til at jeg ikke kjøper noe – og dermed ikke gir noe tilbake på den måten.
Så forrige gang praten gikk kom det fram at de har litt garn, og siden de også har en liten butikk hvor de selger ting, kom muligheten min. Muligheten for å gi noe tilbake: jeg kunne strikke sokker av garn de har så de kan selge de i butikken Det er ikke mye, men det blir min lille måte å gi noe tilbake til et sted jeg setter pris på
Enkelte planter er jeg god på, andre absolutt ikke, og så er det selvfølgelig alle de andre som havner ett eller annet sted i midten.
Jeg tror det er andre gangen denne planten blomstrer for meg, og jeg har hatt den i snart ti år tror jeg? Akkurat hva den heter er jeg usikker på, men jeg tror det er noe “elefant”-noe? Eller så er det noe helt annet.
Poenget er at forrige gang den blomstret, gav den meg også et frø. Det frøet har siden blitt til en ny plante. Nå er det ikke bare originalen som blomstrer, men den som kom fra et frø blomstrer også. Den gamle ser ut til å gi meg tre frø, og den nye ser ut til å gi meg ett frø. Om frøene modner og kan bli til nye planter er det bare tiden som vet ved at den vil vise enten det ene eller det andre.
Blomsten i seg selv er ikke særlig pen å se på, men det er litt artig med tanke på hvor sjeldent den blomstrer. At den ikke blomstrer oftere kan være fordi den ikke er fornøyd med livet jeg gir den, men på den annen side – de fleste planter blomstrer for å sikre overlevelse fordi med blomst kommer frø, så kanskje de har det for bra hos meg? Like greit siden jeg som sagt ikke syns blomsten er penest…
Dermed er det på tide å finne fram potter, skåler og jord for å så frø. Enn så lenge er det for tidlig å så andre frø, så dette får holde for nå.
Jeg kan ikke påstå at dagen i dag har vært perfekt (hvilken dag er egentlig det?), men vinterværet var nydelig ute.
Tåke var det en del av, men det var bare rundt. Hm, hvordan skal jeg forklare hva jeg mener? Fra der jeg bor kan jeg se fjell omtrent hele veien rundt, men ikke i dag fordi de var dekket av tåke. Likevel hadde jeg god utsikt for det var bare fjellene som var dekket. Dermed ble det skikkelig “winter wonderland” utseende for det har vært kaldt nok med litt snø til at alle trær har et lag med hvitt på seg.
Nei, det var ikke særlig sol, men et lite øyeblikk klarte den nesten å titte gjennom skylaget. Heldigvis er vi nå kommet dit at selv om det er så tykt skylag er det likevel lyst ute.
Ute var jeg bare en liten tur, for det å gå tur med nye fjellstøvler – vel, målet er å gå de inn og da blir det bare små turer. Kunne jeg begynt å gå inn fjellstøvlene tidligere? Ja, men i det skjedde ikke, så i dag var dagen.
For det er ofte lettere å ty til det vante og kjente – i dette tilfelle de gamle, godt inngåtte fjellstøvlene mine (som min far limte på tuppen – limet han hadde fungerte veldig bra i motsetning til kontaktlimet jeg testet ut for det fungerte ikke i det hele tatt…). Selv om jeg liker å “bruke opp” tingene mine, hender det nemlig at det kan være greit med litt overlapp. Sko som burde gås inn før de brukes i timesvis… så nå har jeg begynt prosessen – og at jeg kan gjøre det på en perfekt vinterdag føles litt som luksus!
I kveld er det for sent å koke blåbærsyltetøy. Både fordi det tar litt tid, men også fordi jeg nettopp tok boksen opp av fryseren.
Det er jo ingen grunn til å starte kokingen med frosne bær om jeg kan vente til de er tint – da brukes mindre energi på å varme de opp. Syltetøyglass har jeg heldigvis fremdeles nok av. Hvor mye det vil bli er jeg ikke sikker på og jeg trodde jeg hadde en boks til i fryseren, men når en liten fryseboks er full er det ikke enkelt å finne ting. Jeg får ta en boks av gangen.
Etterhvert vil det bli bedre plass i fryseren. Skjønt, det burde det kanskje vært allerede? Kanskje spesielt med tanke på at jeg plukket masse i høst – og nå er det midtvinters… Jaja, sånt skjer når det er mye greier og tiden virker til å bare forsvinne.
Målet for morgendagen blir i alle fall å koke blåbærsyltetøy – og kanskje ha pannekaker med blåbærsyltetøy på til middag?
Å gjøre feil er ganske så menneskelig. Å lære ting er også ganske så menneskelig. Så hvorfor er så mange av oss så redd for å feile, eller angre på ting vi gjør (eller lar være å gjøre)?
Jeg hørte (eller leste?) en gang om at det er bedre å angre på noe en har gjort enn å angre på noe en ikke gjorde. Om det er sant, aner jeg ikke, men jeg tror det er sannhet i det.
I løpet av livet gjør vi mye vi kan angre på. Noe av det gjør vi mange ganger, mens andre ganger lærer vi å ikke gjøre det igjen. Der ligger vel kanskje noe av forskjellen? Eller ikke, jeg er veldig ubestemt i dag
Angre på ting en gjør er på mange måter ganske nytteløst fordi det ikke gjør om på det som er gjort. En kan ikke gå tilbake og endre ting en har gjort. Så å angre er ikke noe poeng – å lære av det en gjør eller ikke gjør derimot, det er det et stort poeng i.
Lenge angret jeg stadig på ting – og jeg gjør det fremdeles for jeg er ikke ferdig med læringsprosessen min. En prosess hvor jeg har bestemt meg for å prøve å ikke angre på ting, men heller se på det som læringsmuligheter. Læring kan en gjøre hele tiden, og en kan tilpasse læringen til der en er i livet. Hver gang en lærer noe blir en bedre tilpasset nåtiden – og bedre forberedt på fremtiden. Det er fremgang og utvikling i læring; å angre på noe er på en måte å bli sittende fast i fortiden uten muligheter til å bli bedre på noe vis.
Så selv om det kan være vanskelig å endre et tankesett fra å angre på ting til å se på det som læring og læringsmuligheter, tenker jeg at det kan være verdt tiden og energien en bruker – fordi en sitter igjen med noe mye bedre; noe som kan være positivt for resten av livet.
Tankesett er viktige og mektige og har alt å gjøre med hvordan en ser på livet; så hvorfor ikke se på livet som et læringspotensial hvor et av målene er å ha det best mulig – for det innebærer ofte læring.
). Det selges kaffe og vafler, men jeg liker ikke kaffe så det blir til at jeg ikke kjøper noe – og dermed ikke gir noe tilbake på den måten.
Det er ikke mye, men det blir min lille måte å gi noe tilbake til et sted jeg setter pris på 
