Lage avtale med megler. Få takstmann på besøk for å lage rapport. Få fotograf på besøk (to ganger – greit å ha fint vær på utebilder). La huset bli lagt ut for salg. Visning (i går).
Så var det dagen i dag…
Det er jo ofte sånn at når det er visning en ettermiddag, så er det at de første bud kan komme inn dagen etter (med første mulig frist kl 12). Dermed var det duket for en veldig nervøs meg i dag for å si det sånn.
Etter litt frem og tilbake med en interessent. En annen interessent som la inn bud. Hvem ville “vinne”?
Budgiveren vant – og det gjorde for så vidt jeg også. Budet ble akseptert, så nå blir det mye jobb fremover de neste to månedene for min del. Jeg har tross alt et hus fullt av ting…
Må dessuten finne meg nytt sted å bo… *krysser fingrene* kanskje jeg finner et småbruk til passende pris??
Følelsene jeg har i magen i dag er mer som en haug med elefanter og giraffer med vinger som ikke helt har lært å fly og alle bumper borti hverandre og treffer alle sider hele tiden. Sånn føles det akkurat nå.
Heldigvis har jeg strikketøy som hjelper til med å “roe nerva” litt…skulle bare visst trikset for at roen varte etter at jeg strikket også – ikke bare mens jeg strikker…
Inspirasjonen til disse tankene kom i dag fra bloggen Fotavtrykket som omhandler klima, miljø og natur og kan absolutt anbefales!
Bloggeren Fotavtrykket drømmer om mye forskjellig og jeg har tanker…
Jeg skårer dårlig på første punkt…Når jeg kjøper klær blir det kjøpt nytt og ikke gjenbruk. På den annen side, når jeg ikke føler meg vel i klærne jeg har lenger av ulike grunner gir jeg de bort. De heldige som kan arve klær av meg er hovedsakelig min niese og min søster, skjønt, min mor har også fått noen plagg. Resten legges i Fretex-containere eller lignende. Kjøpte forresten en solhatt for ikke lenge siden, men det var en nødvendighet. (Trenger for så vidt et par andre klesplagg også, men siden jeg ikke klarer å finne akkurat det jeg vil ha så blir det ikke noe shopping…)
I matbutikken kjøper jeg norsk mat så sant det er mulig og prøver å holde meg unna for mye plast (det er så kjedelig å gå ut med søpla, så jo mindre plast jeg bringer inn i huset – jo mindre trenger jeg å ta ut).
Reise gjør jeg sjeldent, og fly er det mange år siden forrige gang jeg tok. Kanskje jeg skal satse på å aldri måtte ta fly igjen?
Shopping generelt – vel, jeg har et hus som allerede er fullt og jeg har en god regel (som i enkelte tilfeller ikke følges) om å ikke få noe inn i huset med mindre noe går ut. Det begrenser shoppingen ganske gått siden jeg liker det jeg har og har ikke lyst til å kvitte meg med det.
Bilen bruker jeg bare når jeg må og det er en bensinbil som begynner å dra på åra…
Elektronikk…vel, se de andre punktene om å kjøpe ting? (mobilen begynner å bli litt gammel, så jeg slipper å måtte laste ned ulike app’er for eksempel – det er det ikke plass til på mobilen…LOL)
Gaver. Hm, gir gjerne bort selvlagde ting – eller ting som mottakeren faktisk har bruk for (eller ønsker seg).
Innpakningspapir…gjenbruk så langt det er mulig. Det gjelder også bånd til pakkene.
Spis opp maten lærte jeg når jeg var liten, så den føles ganske naturlig. Dessuten – å bo alene gjør at det blir lite resten – og ikke minst: å kaste mat en har kjøpt er kaste penger direkte i søpla og jeg har ikke så mye penger at jeg ønsker å gjøre det…
Sparer strøm så godt jeg kan, men likevel er strømregningen dyrere enn jeg liker om dagen.
Søppel har alltid hatt plass i søpla!
Naturen er til for å nytes – både ved å gå tur, høre på fuglene, lukte på blomstene, se på dyrene, plukke blåbær, syre, tyttebær, multer (men de ville mamma fått) og alt annet spiselig en kommer over.
Å ta vare på det en eier på en måte som gjør at en har det i årevis er aldri noe jeg har tenkt noe særlig på – det er bare en naturlig ting for min del for det er sånn jeg vokste opp.
Jeg tror rett og slett at ting jeg lærte når jeg vokste opp – med nøysomhet, gjenbruk, nyttegjøre seg naturen og andre lignende ting – gjør at mange av tingene faller meg veldig naturlig. Heldigvis.
Tross alt er det mange som har vokst opp på ulike måter og det er ting jeg syns var kjipt noen ganger i oppveksten, men jeg har innsett når jeg ble voksen at de fleste av tingene var ting jeg nå er uendelig glad for å ha lært og vært vant med.
Så jeg håper andre også tenker på naturen når de gjør ting så kanskje vi får beholde moder jord i best mulig stand – ja, kanskje hjelpe henne innimellom til og med?
Siden jeg skal selge huset mitt, er det vanlig å ha visning.
Visningen på mitt hus er i morgen, så i dag er det vaskedag – målet er jo at det skal se så fint som mulig ut når det skal vises frem. Det er vel målet med det meste som selges eller vises frem – at det presenteres på en best mulig måte.
Så selv om det er sol og fint vær i dag, vil en god del av dagen min foregå inne. Vaske bad, vaske do, støvsuge gulv, vaske gulv og tørke av vinduskarmer en ekstra gang (tør ikke vaske vinduene – det har en tendens til å gjøre at det regner…).
Rydding av de siste småtingene og re opp senga og den typen ting må skje i morgen.
Jeg lurer fælt på om jeg glemmer noe. Hvordan vil visningen gå? Vil noen legge inn bud så jeg får solgt huset på fredagen?
Tiden vil vise, så nå føler jeg at det også er litt tålmodighetsprøve på gang…
Vanligvis er jeg ikke så opptatt av at størrelsen blir akkurat sånn jeg tenker, men noen ganger kan det være lurt.
Strikking er en kunstform som inneholder mye mer matematikk enn jeg noen gang forestilte meg. Matematikken er viktig for at størrelsene blir sånn en tenker seg eller er forespeilet. De størrelsene teller!
Når jeg hekler en (eller flere) løpere spiller ikke størrelsen så stor rolle – om mitt resultat avviker noe fra mønsteret går det helt greit.
I går startet jeg på et prosjekt jeg antar blir langtidsprosjekt: et ullpledd. Jeg gjettet meg litt frem til hvor mange masker jeg burde legge opp – og innså når jeg var nesten ferdig med å strikke opp det første nøstet at jeg tok feil. Så den “prøvelappen” ble definitivt større enn tenkt.
Dermed gjorde jeg litt matematikk og innså at jeg burde ha omtrent 60 masker (!) mindre for å få størrelsen jeg ønsket å oppnå.
Jeg har ikke rekt opp det jeg har gjort, men jeg startet like godt i andre enden av garnet…så nå har jeg lagt opp 260 masker og der ser allerede mer riktig ut.
Jaja, sånn er det når størrelsen teller og mitt mål er at når ullpleddet er ferdig vil det være ca 90 x 120/130 cm. Hva resultatet blir finner jeg ut av, men nå starter jeg nærmere planen i alle fall 🙂
Noen ganger går ikke ting helt som en først tenker. På den annen side, noen ganger er en ikke sikker på hva planen er før den har startet. Sånn er det i alle fall for meg noen ganger.
På nyttårsaften (ja, det har vart en stund) så tok jeg grep og startet på et slankeprosjekt – det var før jeg helt innså at det var det det var. Jeg mener, min første innveiing var ikke før nesten i slutten av februar…
Slankeprosjektet var garn. Fra januar og ut april jobbet jeg med ullgarnet mitt. Jeg lagde så mye jeg kunne av det jeg hadde og selv om det fremdeles var mye garn igjen, følte jeg at jeg måtte ha en liten endring.
Fra mai har jeg jobbet med bomullsgarnet mitt. Det var det enda mer av enn ullgarnet, så det var definitivt nok å jobbe med. At jeg i slutten av mai valgte å kjøpe mer garn…vel, det er fort gjort å gå på en smell noen ganger når en driver med slanking har jeg hørt.
Mesteparten av bomullsgarnet jeg har er tynt og egner seg best til hekling – noe jeg har gjort mye av siden første mai.
Det har gått saktere og saktere i det siste og jeg har endelig innsett hvorfor. Jeg liker både å strikke og hekle, men det er en definitiv forskjell. Når jeg strikker, så koser jeg meg og kunne ikke tenkt meg noe annet. Når jeg hekler, så koser jeg meg – og jeg savner å strikke litt…
Så garnet jeg kjøpte i slutten av mai har nå endelig fått sin start. Jeg kjøpte garn til ullshorts, ullgenser og ullpledd og det var ullpleddet som gikk av med seieren. Med andre ord: jeg klarte ikke å holde meg…
Nå som det er mye usikkerhet i livet mitt (boligsalg, arbeidsløs, hvor skal jeg bo, hva skal jeg gjøre, hvordan vil visningen gå…) innså jeg at jeg ville ha noe enkelt, noe som ville vare en stund, noe jeg ikke behøvde å bruke energi på å tenke på, men bare gjøre. Dermed startet jeg så vidt på ullpleddet i går.
Garnet er Fabel og jeg la opp 320 masker (!). Jeg har 16 nøster til rådighet så jeg er spent på hvilken størrelse jeg vil ende opp med til slutt. 🙂
Å våkne tidlig om morgenen, ganske så uthvilt og opplagt, er en type god morgen jeg liker. Mens verden fremdeles virker til å sove fordi det er så stille (jeg lever også i et ganske så stille nabolag…), sitter jeg og ser på været, drikker te og generelt nyter morgenstunden (gjerne inkludert litt håndarbeid).
Trikset for å våkne tidlig på denne måten er å legge seg tidlig nok. Slippe vekkeklokke fordi det er helg. Passe temperatur på soverommet. Vite at dagen i dag er min og jeg har ingenting jeg må stresse med.
Den dårlige biten av dagens morgen er at jeg nok en gang har fått noen innsektsbitt eller stikk på beina og de klør noe helt infernalskt. Kløingen begynte i går, så den varer nok i hele dag. Jeg håper den værste kløingen har gitt seg i morgen, for jeg blir sprø av det… Har du tips om hva som kan lindre kløingen ville jeg satt stor pris på det!!
Ellers i dag satser jeg på godt vær for oss alle, men det er nok ikke mulig da det er relativt hva som kan regnes som godt vær alt etter hva vi ønsker. Jeg mener, noen vil ha varmt og sol, noen setter pris på litt overskyet og noen vil har mer regn til marken… Med tanke på hvor fuktig det er i det ene blomsterbedet mitt denne morgenen gjetter jeg på at det må ha regnet litt i natt – mengden med skyer og lysegrått gir også det inntrykket. Kanskje det snart blir mindre skogbrannfare og avlingenen til bøndene får litt fart på seg?
Å hekle og å strikke er noe jeg liker veldig godt. Nå i det siste har det vært hekling det går i. Mest fordi det er bomullsgarn jeg har jobbet med, og bomullsgarnet jeg har er tynt heklegarn.
Trådene som blir igjen som jeg må feste…det tar alltid lang tid. Eller, å feste tråder tar ikke egentlig lang tid, men jeg bruker lang tid før jeg faktisk gjøre det.
Så nå er jeg (nesten) ferdig med nok en løper. Blå denne gangen. Godt garn jeg har hatt i årevis (som så mye av det andre garnet mitt). Endelig har jeg brukt noe av det.
Mønsteret er et jeg har heklet mange ganger nå – bare i år har jeg lagd det tre andre ganger (hvit, grønn og lilla er de andre fargene). Tanken var å lage det i rødt også, men jeg var 10 rader fra å bli ferdig når det var tomt for garn. Så den må jeg rekke opp og lage noe annet av…
Noen ganger er det fort gjort å bli sittende fast i komfortsonen litt for lenge. Jeg burde vite, for jeg gjør det omtrent hele tiden.
Det betyr ikke at det er noe galt med komfortsonen – det er en herlig sone å være i. En stund.
Om en blir for lenge i komfortsonen og aldri utfordrer den, har den en stygg tendens til å bli stadig mindre og mindre og mindre og … ja, du skjønner poenget?
Så hva har jeg gjort for å komme meg ut av komfortsonen denne gangen?
Noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge, men har vært litt for redd for å ta feil valg… selge huset mitt.
Huset mitt er herlig det altså; god planløsning, fin beliggenhet (en utsikt som alle uten jeg er imponert over), godt naboskap, kort vei til det meste (strand, skog, matbutikk, lekeplass, sentrum) og veldig solfyllt (husk solkrem når du sitter ute!).
Likevel, det har aldri egentlig vært helt huset for meg – jeg har ikke god nok plass til stor kjøkkenhage, frukt- og bærhage og kanskje noen høner…
Jeg har bodd her i over ti år nå, så nå er det på tide å ta en tur ut av komfortsonen og kanskje ta et oppgjør med frykten for å ta feil valg (det blir garantert mange feil valg i fremtiden – akkurat som det har vært i fortiden, men jeg håper jeg har lært av ting jeg har gjort så jeg i det minste gjøre nye feil). Jeg mener ikke å si at jeg kjøpte feil hus når jeg kjøpte for over ti år siden, men jeg har endret meg mye siden den gang og er spent på veien videre!
Jeg derimot, får det sjeldent til – noe som går overraskende greit. Nå er det riktignok lenge siden jeg har laget og spist kake…
Skal en legge ut bilder av maten sin er det tydeligvis en greie å få det til å se lekkert ut – skjønner det veldig godt jeg. Jeg mener, en bilde av mat som er til å få vann i munnen av? Ja, det er definitivt mye enklere om maten ser delikat og innbydende ut.
Når jeg lager meg mat derimot bryr jeg meg lite om utseendet, smaken derimot – det er det som teller. Så blås i utseendet – så lenge maten smaker godt vil nok alt bli bra til slutt!
