For bare noen få dager siden sådde jeg nok en gang en del frø.
Bordet de står på, er midt i solsteken hele morgenen – og det har vært solfylt hver eneste dag siden jeg sådde. Dermed har frøene fått godt med varme fra sola til å starte spiringen.
Ja, jeg forventet at de ville ta litt tid – sikkert en uke, men flere frø har nå startet – og det etter bare tre dager!!
Enn så lenge vil jeg si det er ringblomst og sinnia som leder, men jeg kan se antydning til at flere er på vei opp. Så det vil kanskje være flere som har bursdag i morgen?
Uansett, spirene til ringblomst og sinnia er overraskende like – så jeg er glad jeg lagde “kart” over hva jeg sådde hvor i såbrettet… (nederste bilde er ringblomst; øverste bilde er sinnia).
Våren er ankommet. Ting har begynt å spire og gro, og jeg starter opp igjen jobben jeg startet i fjor høst. En gedigen jobb jeg regner med å bruke flere år på. En jobb som består av flere deler (drenering, grassfjerning, lage bed, så frø, plante småplanter, lage gangveier, gjerde inne planteområder så rådyrene ikke spiser opp alt jeg planter – og sikkert flere ting jeg ikke kommer på akkurat nå…).
Noe jeg tenkte var en god ide – som gjør mindre ut av seg enn jeg innbilte meg – var pappesker.
La meg forklare. Jeg har kjøpt noen nye møbler (vitrineskap, seng og nyeste tilskuddet: kommode) – og disse møblene kom flatpakket i esker (ja, fra Ikea). Så jeg tok vare på eskene for å bruke de. Pappeskene var store – når de var i huset. Steinene var ikke så store, men det er ganske mange av de i jordet mitt så å holde pappeskene nede er ikke noe problem. De store eskene ble veldig små når jeg la de ut på jordet for å få litt hjelp til å drepe grasset. For det er målet; drepe grasset under pappeskene så jeg slipper å grave det vekk.
Å plante småplanter og å så frø i alt grasset vil ikke bli stor suksess, så her er det bare å finne mer pappesker å legge på grasset i tillegg til å grave vekk så mye grass jeg klarer… Det er tungt, hardt arbeid så det er veldig begrenset med hva jeg klarer av gangen. På den lyse siden: jeg få bevegelse, småprat med naboer som går forbi og masse frisk luft (og når jeg husker å ta med vannflasken min ut er pappeskene perfekte å sette seg ned på for å ta en liten pause!).
Nå som jeg har kjøpt et såbrett og noen flere småpotter (burde kjøpt noen skåler eller et brett å ha småpottene i…), var det på tide å gjøre ferdig mars-planene. Så det gjorde jeg, i tillegg til å så en del frø som kan forkultiveres fra april.
Så nå er jeg tilbake i moduset hvor jeg stirrer på ny jord mange ganger i dagen for å se om jeg ser små spirer (og ja, jeg vet at det vil ta flere dager før det skjer noe som helst – men det betyr ikke at jeg ikke kommer til å gjøre meg selv litt sprø ved å sjekke utallige ganger hver dag…).
Jeg sådde to ulike paprikaer når jeg sådde forrige gang.
En vanlig variant som hadde bursdag (= spirte) i går, og en søt variant – du vet, en sånn lang og ganske tynn du kjøper på butikken. Den søte har spirt i dag, og kommer godt i gang den også. For øyeblikket er det seks små spirer som er på gang der.
Noe sier meg at jeg ikke kommer til å savne paprika når de først kommer igang med produksjonen. Synd de ikke allerede produserer siden paprika tydeligvis er blitt ekstra dyrt nå om dagen.
Vel, sånn blir det når en prøver å følge naturen til en viss grad – det er alt for kaldt om natten til at paprikaene kan bo ute foreløpig; får satse på at temperaturen blir bra når de er store nok til å flytte ut. Enn så lenge har de jo ikke engang blitt ferdig med sitt første ordentlige bladpar – bare to har så vidt fått hele hodet opp av jorda så de har litt å jobbe med. Å gro mat tar tid!
Alltid gøy når frø spirer. Denne gangen er det en salat som tar sats og stikker hodet opp av jorda. Jeg sådde i tre små potter, og i to av dem spirer det!
En salat som ifølge pakken kalles Bindsalat. Jeg har sådd den før og den smaker skikkelig godt; akkurat passe søt, litt crispi og uten bitter ettersmak.
Ifølge frøpakken tar det 120 dager (4 måneder) før den er klar, men siden jeg ikke spiser hele salathoder trenger jeg ikke å vente så lenge. Jeg tar bladene når de har fått litt størrelse, men ikke så store at de rekker å få noen bitter smak. Salat med bitter smak er nemlig ikke en greie for meg.
Jeg tipper det vil ta et par måneder før jeg kan spise noe av denne salaten, men en sped begynnelse er også en begynnelse! Hadde jeg hatt plantekassen min klar med knotteplast og jord, hadde jeg sådd denne salaten ute nå fordi den kan tåle litt kulde (men jeg tipper at den ville blitt meget misfornøyd om det ble mange kuldegrader…).
Akkurat hvor mange frø jeg slapp oppi de tre pottene jeg sådde aner jeg ikke, men planen blir å potte de om når de er store nok så de skal få enda bedre plass å vokse på
Det tok ikke mange dagene før det begynte å spire. Under en uke, så jeg er fornøyd og regner med at det vil komme mer etterhvert.
Først ute var kamille. Kamille har frø som er bittesmå, så det var vanskelig å se hvor de landet i potten. At de klumper ser litt sammen er dermed ganske naturlig.
Kamille er en blomst, som også kan brukes som te og som naturmedisin så vidt jeg har forstått, skjønt, jeg har ikke kontroll på hvordan den kan brukes. Om en er heldig, så sår den seg selv om den står på et godt sted i hagen. Jeg har sådd kamille tidligere og vært fornøyd med resultatet, men i år har jeg lyst til å gjøre mer med den om jeg får det til.
Siden kamille er en blomst kan den selvfølgelig brukes i buketter, men jeg har også lyst til å tørke noe av den og prøve å lage te. Planene er i alle fall klare, og nå som de har startet å spire – er målet allerede nærmere.
Nok en gang har jeg sådd noen frø, men ikke på langt nær alle jeg har planlagt for mars. Ting tar tid, og mangel på skåler, jord og små potter gjør sitt til at jeg ikke vil få til alt jeg ønsker med en gang.
Mulig jeg må handle litt; et såbrett eller to ville nok vært en god investering (i alle fall så lenge de holder en del år…). Enn så lenge får jeg prøve å klare meg med det jeg har.
Kjøkkenet er blitt stedet jeg sår frø, men for noen ting kan en alltids ønske seg mer plass…
Denne gangen sådde jeg mer basilikum for de første jeg sådde, spirte det ikke mest av. Jeg sådde også bindsalat, hagetimian, kamille og to typer paprika (en vanlig og en spiss variant). Ingen av disse frøene var nye, så jeg var generøs med frøene og håper på noe spiring. For selv om frø er lagd for å spire, mister de litt av piffen for hvert år de ikke spirer.
Så nok en gang er det bare å krysse fingrene og håpe på gode resultater!
Når en sår frø, er det alltid litt spenning om frøene faktisk spirer – kanskje spesielt med eldre frø.
Joda, frø er lagd for å spire, men jo eldre frøene er, jo dårligere blir spireprosenten. Så med tanke på at jeg kun har kjøpt to pakker med frø i år, og alle andre er minst to år gamle (og de fleste er tre-fire år gamle…) føles det litt som gambling.
Burde jeg dermed så flere frø sammen for å være sikrere på at noe vil spire? Det ville sikkert vært lurt. Gjør jeg det? Nei, stort sett ikke.
Enkelte frø vet jeg at tar lang tid før de spirer (eksempel: gulrotfrø), mens andre er raskere (eksempel: karse). Utålmodig som jeg er, sjekker jeg det jeg har sådd mange ganger hver dag – inkludert dagen jeg sår frøene.
Med tanke på at det nå er gått tre uker siden jeg sådde frøene av svampagurk og jeg ikke hadde sett noe – var jeg i ferd med å gi opp håpet. Heldigvis (?) har jeg fremdeles ikke fått suset meg til å så mars-frøene (som må inkludere paprika!), for jeg tenkte å “resirkulere” jorda i potter hvor ingenting hadde spirt… Flaks også for den svampagurken som har bursdag i dag!!
Brødbaking er ikke noe problem, men det tar tid – i alle fall sånn jeg gjør det (deigen skal heve en time, brødene skal heve en time, de stekes i en time – så all ventetiden tilsvarer tre timer…). Altså, når jeg ikke bruker sånne ferdigblandede melposer fra butikken – for de skal ikke heve så mye og lenge? Mesteparten av dagen i går ble dermed brukt til brødbaking
At det var nære på denne gangen var at jeg bestemte meg for å lage fire brød i stedefor bare to. Deigen til to brød får fint plass i bakebollen min. Kan faktisk ikke huske om jeg bakt fire brød på en gang – jeg tror ikke det, for lenge hadde jeg bare to brødformer.
Nå som jeg har flere brødformer, kan jeg bake flere brød av gangen. Jeg tok nok deigen litt tidligere enn det jeg kanskje burde, men jeg var litt bekymret for at den skulle heve seg ut av bollen.
Heldigvis gikk det greit, men jeg fikk en liten treningsrunde med å kna deigen når den kom ut av bollen. Jeg leste nemlig i kokeboken jeg bruker at for at gjæren skal heve godt, burde deigen arbeides en stund. Som sagt, så gjort – og brødene hevet greit i formene sine.
Jeg har en følelse av at om jeg hadde deigen latt heve mer i bollen, ville sluttresultatet også ha vært noe større. Helt greit at de ikke er det, for de smakte innmari godt uansett.
Smakte dessuten på solbærsyltetøyet jeg lagde her om dagen. Mye smak, så jeg kan ikke ha for mye på skiva av gangen og det blir bare en skive av gangen, men det var godt. Jeg har fått tips om å ha i enten eple eller fersken for å døyve litt av smaken, så mulig jeg prøver det neste gang jeg lager solbærsyltetøy.
Har du stor bakebolle? Baker du brød? Liker du solbærsyltetøy?
I to runder nå har jeg bakt muffins med eple og kanel (eller, eplekakemuffins som jeg foretrekker å kalle det). Høsten i fjor kom nemlig med så mye epler at jeg måtte putte en del i fryseren fordi det var så mye at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av de til slutt.
Så nå har jeg startet oppgaven med å tømme fryseren – det nærmer seg tross alt vår, en ny vekstsesong og derfra går det fort til en skal begynne å høste ting. Dermed er tiden inne for å tømme fryseren for bær og epler…
Mysteriet er at de to forrige gangene jeg lagde eplekakemuffins lagde jeg dobbelt porsjon, mens denne gangen lagde jeg enkel porsjon (det passet best ut med smør og melk på den måten). Mengden i selv seg var ikke et mysterie, men konsistensen på røra – var mye tykkere når jeg lagd enkel porsjon. Jeg kan ikke nok kjemi til å forstå hvorfor, men akkurat nå skulle jeg ønske at jeg forstod det.
Fordi røra var tykkere, kunne jeg dessuten ha mer i hver form – og totalen var samme antall muffins, men alle ble litt større? Så det store bakemysteriet fascinerer meg – og om noen har noen gode forslag til hvorfor de to mysteriene forekom – setter jeg pris på litt opplæring
Heldigvis så smakte muffinsene godt denne gangen også; så sånn sett er alt i orden – og jeg har nå enda flere muffins i fryseren – klare til å rask varmes i ovnen om jeg faktisk får besøk
