I høst var det definitivt eplebonanza – jeg fikk mer epler enn jeg visste hva jeg skulle gjøre med. Så derfor kunne jeg like gjerne gjøre et eksperiment med noen av de.
Kjelleren min holder seg kjølig hele året virker det som, så sånn sett et bra sted å lagre mat (så lenge de er beskyttet mot mus…). Først hadde jeg eplene i en plastbøtte med lokk et par uker, så fikk jeg tak i en stor kjele med lokk som de ble flyttet over i. Min mor hadde ideen om å legge en stein på lokket for sikkerhetsskyld (for å musesikre det). Etter det har eplene vært i kjelen i kjelleren.
Et par ganger har jeg sjekket, og det tok lang tid før første sjekken. I løpet av de siste ukene har jeg begynt å måtte ta ut et par av eplene fordi de har begynt å få brune flekker. Så lenge jeg skjærer vekk det kan jeg fint spise resten av eplet, for det er fremdeles helt ferskt!
Siden jeg ikke kan spise epler fra butikken, var jeg ekstremt fornøyd når jeg faktisk kunne spise ferske epler i høst. At jeg fremdeles har ferske epler, er ganske så utrolig. Godt å vite også, for det gjør jo at jeg vet jeg kan ha fersk epler ganske så lenge (og det er fremdeles omtrent en halv kjele igjen med ferske kjellerepler).
Noe av målet med vintersjekken av eplene er jo å fjerne de som begynner å bli dårlige så det ikke smitter over på resten. Hovedmålet med å ha eplene i en kjele i kjelleren var å teste hvor lenge de ville holde seg ferske – og de som ikke har fått brune flekker er fremdeles helt perfekte, så jeg er spent på hvor lenge de vil vare…tenk om jeg har ferske epler helt til våren??
Første runde tok jeg over to omganger fordi de skulle bo på ulike steder for å starte; noen skulle stå ute for å få en kuldeperiode, mens andre skulle stå inne – og noen har startet å spire.
Denne runden har noen frø jeg har testet ut før, og noen jeg ikke har testet ut før så det blir spennende.
Dvergtomaten Tiny Tim har jeg hatt suksess med før, og var en liten tomat jeg faktisk syns var grei å spise (jeg er ikke veldig glad i tomat på grunn av konsistensen). Tomaten Red Zebra har jeg hatt delvis suksess med før; det er en vanlig tomat som blir veldig høy – så om det går bra med den vil jeg måtte bygge stativ til den. Blomsten Petunia har jeg ikke testet ut før, men jeg har garantert sådd nok frø for de var så små at jeg nesten ikke så dem… Svampagurken blir også en spennende nyhet – den skal ikke spises, men når den tørker kan den brukes som svamp.
En liten potte med mer karse ble det også plass til.
Innrømmer glatt jeg at nå ønsker meg frøstartingsutstyr – gjerne noe med lokk også så jeg slipper å bruke plastfolie. Vel, den typen “investeringer” tar det nok litt tid før jeg kan ta meg råd til. Enn så lenge bruker jeg det jeg har – og det er ofte en god måte å gjøre ting på.
For nesten en uke siden sådde jeg de første frøene av året. Jeg er ikke ferdig med februarsåingen, men vi må alle starte et sted. Nytt av året er bare to av frøposene mine, alle de andre er eldre – noen bare et par år, men andre er mer fire-fem år gamle. For et par år siden var jeg nemlig helt sikker på at jeg ville flytte til et nytt sted med masse plass å gro på i løpet av året – og dermed kjøpte jeg en del frø. Om det var lurt eller ei..vel, ikke lurest?
Gamle frø mister nemlig en del av spireprosenten sin (hvor bra de faktisk spirer) og noen frø mister mer enn andre. Spesielt får frø (så vidt jeg har forstått) dårligere spireprosent av å bli lagret dårlig. Best lagring for frø er mørkt og kjølig, og jeg hadde mine frø i en pappeske i stua…
Tidligere har karsen ikke hatt noe problem med å spire i løpet av de første to dagene, mens denne gangen har det gått fem dager før flere enn de to første frøene har spirt særlig. Så jeg kan få en utfordring med de andre frøene mine også vil jeg tro.
Heldigvis for meg har jeg mye frø, så om i alle fall en god del spirer vil jeg få både grønnsaker og blomster.
En del av meg tenker at jeg burde foreta en spiretest på frøene mine, men jeg har ikke utstyr og plass til det – og dessuten burde jeg ha god nok plass ute til å teste når våren kommer (for jeg må dessuten grave vekk grass og kveke fra der jeg skal gro før jeg kan så noe…).
Så gamle frø virker til å være tregere, men så lenge noe kommer opp så skal jeg si meg fornøyd for i år.
Det er utrolig hva en kan finne av ting selv om en ikke leter. Jeg har jo kjøpt et gammelt hus med låve og garasje. Funnet ting diverse steder har jeg også gjort (stuemøbler på låven, to bord og et oppheng i garasjen).
Grunnen (unnskyldningen?) til at jeg trenger en sau fant jeg på loftet – der var det et par karder. Så jeg trenger en sau så jeg kan få ull. Etter det vil jeg (selvfølgelig) trenge en rokk så jeg kan spinne garnet.
Skjønt, før jeg får meg en sau burde jeg uansett ha et sted den kan bo for selv om noen typer sauer fint kan klare seg ute i kulda er de nødt til å ha et sted hvor de kan gå inn om de ønsker.
Enn så lenge får jeg dermed holde meg til å drømme; om sau, karding av ull, spinning av ull og alt annet som følger med frem til jeg kan strikke votter av ull fra egne sauer
Her om dagen kokte jeg endelig blåbærsyltetøy av noen av blåbærene jeg plukket i høst (ja, det har tatt sin tid…). Riktignok ble det ikke pannekaker, men blåbærsyltetøyet passet også godt på nybakte horn.
Syltetøyet ble skikkelig godt, kanskje litt mer rennende enn jeg håpet (til tross for at jeg kokte det ti minutter lenger enn jeg tenkte). Av 1,2 kg blåbær og rundt 420 gram sukker ble det fire små glass. Kunne kanskje sagt mye jobb for lite syltetøy, og selv om det kanskje er riktig, er det absolutt verdt det. Smaken av hjemmelagd syltetøy er alltid bedre enn kjøpesyltetøy i min mening.
Feilen jeg lurer på er dette: av de fire glassene med syltetøy, var det bare to som ble forseglet. Alle lokkene er sånne som er “lett å åpne” – du vet ikke – ikke helt faste hele veien sånn som gamle lokk – forstår du hva jeg mener?
Jeg passet på at kantene var helt rene før jeg satte på lokkene, men likevel ble bare halvparten forseglet. Forseglingen er ganske viktig fordi det øker holdbarheten betraktelig. De glassene som ikke forsegles setter jeg i kjøleskapet for å hjelpe på holdbarheten, men jeg vil likevel spise de i rimelig tid – ikke la de stå kjølig i flere måneder før jeg spiser de som jeg enkelt kan gjøre med de andre som faktisk er forseglet.
Har du noen tips eller gode forklaringer? Kan det være at jeg ikke har klart å gjøre kantene helt rene likevel? Eller er det at lokkene begynner å bli dårlige? Glassene virker i alle fall helt greie, så jeg vil tro at det ikke er de som har problemer.
Uansett, jeg er ikke lei for at jeg spiser hjemmelagd syltetøy for det var skikkelig godt – så sånn sett kommer det ikke til å vare lengst uansett
Enkelte deler av huset mitt er både kaldere og mer trekkfullt enn jeg trodde det ville være. Sånn er spenningen med å kjøpe hus antar jeg – en vet aldri helt hva en får før en faktisk starter å bo der. Det er til tross for rapporter og å ha vært på visning og snakket med eier…
At det trekker er ikke bra; spesielt ikke nå som vinteren er her. Etter å ha funnet is på innsiden av et vindu, og blitt frustrert over at jeg ikke helt får til å fikse det (selv om min far forklarte så godt som han kunne om hvordan jeg skulle gjøre det) – var det kanskje ikke annet å forvente at det skulle trekke andre steder også?
Uansett, når jeg hadde feieren på besøk for et tilsyn (og fikk en merknad) fant han et sted hvor det trakk. Jeg har nemlig en vedovn som ikke er i bruk, men røret fra ovnen og inn i pipa hadde gliper… Noe av det hadde jeg fikset tidligere i år når jeg tettet åpninger rundt kjellerdøra med mørtel, men jeg hadde ikke gjort jobben helt rundt. Å ha mørtel over ovnsrøret gjorde jeg mest fordi jeg syns det ble penere; at det trakk kald luft inn der hadde jeg ikke hverken tenkt over eller lagt merke til. Feier’n derimot; han bemerket at jeg burde enten fjerne ovnen (siden den ikke brukes) eller i det minste tette igjen overgangen med mørtel så det ikke trakk kald luft inn.
Så i dag fikk jeg endelig suset meg til det. Det var ikke det enkleste, men nå er det i alle fall tett. Har nemlig innsett at jeg stadig finner flere steder jeg vil gjøre huset “vinterklart”…
Leste en artikkel i Nettavisen om at Sverige vil at deres bønder er rustet for krig og annet som kan gå galt.
Jeg fikk, som alle (mange?) andre, brosjyren fra DSB om egenberedskap i Norge. Har jeg alt på listen? Nei, men jeg jobber med saken. Sverige har en litt tydeligere og kanskje mer skremmende variant? I alle fall den de har gitt til bøndene sine; de må være forberedt på alt fra ekstremvær til krig – noe jeg vil påstå er både et bredt spekter, men også har mange likheter.
I slutten av artikkelen stod det at hver gård i Sverige i snitt forsørger 181 mennesker – jeg skulle ønske de hadde oppgitt lignende tall for Norge. For vi vet jo at det blir stadig større og mer spesialiserte gårder her i Norge også. Heldigvis finnes det også de som går andre veien; mindre gårder som gjør mer varierte ting og ser ut til å klare seg bra (Delås gård var den første som dukket opp i mine tanker fordi jeg følger de på Instagram).
Reko-ringer finnes det også stadig flere som bidrar til. Om det finnes noen i nærheten av hvor jeg har bosatt meg, vet jeg foreløpig ikke. Kanskje en dag jeg kan bidra på et sånt type vis jeg også? Det er lov å håpe. Så, nei, jeg er ikke bonde, men vi hadde alle fått store problemer uten dem. At vi alle kan bidra litt er både sant og viktig, så enn så lenge får jeg gjøre det jeg kan med det jeg har. Forsette å bygge min egen beredskap – og til våren skal jeg sette frø i jorda jeg har spadd klar. Så får jeg fortsette å spa klar mer jord for å gro enda mer; det vil være mitt litt ekstra bidrag til beredskap – hva er ditt beredskapsbidrag?
Det praktiske med å få noen gamle og slitte paller fra naboen, er at jeg kunne begynne å bruke de med en gang.
Rundt omkring på tomten min ligger det mye forskjellig. Blant annet ligger det både nedfallstrær, trær som er kappet for en uviss mengde år siden, men også et som min far kappet ned tidligere i høst. Grunnen til å kappe det treet min far gjorde, var at det hadde veltet for flere år siden og fortsatte å vokse der det halvveis lå over minkhuset – og det begynte å bli litt tungt for minkhuset…
Så jeg har dratt og styret i haugen, for jeg ville jo ikke ha småkvist til ved. Etterhvert er målet å kjøre små kvister og greiner gjennom kompostkverna så det blir småflis jeg kan legge på jordet mitt. Enn så lenge samler jeg det jeg tror kan fungere som småved. Det må selvfølgelig kappes opp i passende lengder, men enn så lenge har jeg ingen sagkrakk (mulig det blir mitt første snekkerprosjekt på småbruket?). Dermed blir det foreløpig til at jeg bare samler det jeg kan, men nå som snøen såvidt har kommet blir det nok ikke mer samling i år… Om alt er brukbart til småved er jeg heller ikke sikker på, men jeg krysser fingrene
I starten av denne uka kom foreldrene mine på besøk. Eller, de kom for å jobbe…
Enn så lenge er det mye jeg ikke kan eller ikke klarer alene, og siden jeg har de foreldrene jeg har, føler jeg meg ofte bortskjemt fordi de kommer og hjelper til. Denne gangen var det å gjøre noen ting i kjelleren, og å frese opp litt av åkeren min.
Jeg har nemlig ikke freser, så det er (foreløpig) ikke noe jeg får gjort selv. Så mine foreldre, hjelpsomme som de er, tok med sin egen freser på hengeren og kjørte til meg. Jeg testet å kjøre litt jeg også, men fikk ikke helt dreisen på det. Må teste det flere ganger. Noe av grunnen var faktisk så enkel at grass- og moselaget på toppen måtte freses løs før jorda under kunne freses.
Så pappa fresa, mens min mor og jeg rakte vekk topplaget så fort og bra vi kunne. Når en ikke helt har riktig utstyr, men bruker det som finnes, var jobben ganske tung.
Etter rakingen, mens min far kunne frese jorda – ble det steinplukking på min mor og meg. Etter litt usystematisk plukking helt i starten, endte vi med å lage to hauger. Foreløpig ikke kjempestore hauger, men vi plukket absolutt ikke alle steinene for å si det sånn.
Ja, det er selvfølgelig en ulempe at det er så mye stein i jorda, men jorda i seg selv virker litt til å være sort gull. Med sort gull mener jeg bra jord (om noen lurte). Steinene kan faktisk vise seg å ikke bare være en ulempe, men kanskje til og med en liten fordel? Av den enkle grunnen at jeg må grave drenering på jordet – og når en fyller inn slike grøfter brukes stein – og det har jeg tydeligvis i alle fall noe av. Så ikke så galt at det ikke er godt for noe!
Når jeg så at naboen hadde lagt noen paller i en haug jeg antok han tenkte å brenne opp – klarte jeg ikke å la være. Jeg spurte like så godt om jeg kunne få de. Han svarte ja, ikke noe problem, men de er godt brukt og ganske slitne.
Dermed tok jeg med tre av de hjem. Veldig praktisk at jeg allerede har fått årets julegave – det gjorde jobben ganske lett.
Joda, pallene er slitte – spesielt under, men de kan likevel brukes. For om jeg lager noe ved nå – så måtte jeg lagt det rett på bakken – og da tørker det jo ikke særlig godt. Så nå har jeg et sted å legge det som kan bli starten på litt ved.
En av de tidligere gangene foreldrene mine kom og hjalp meg, tok nemlig min far ned en bjørk som lå halvveis over minkhuset…Resultatet er at jeg har noen stokker og kubber jeg kan sage og kløyve til ved. Enn så lenge har de bare ligget rett på bakken med noe over seg, så nå kan jeg i det minste flytte de over på pallene og legge noe over de der. Absolutt en bedre løsning.
Sagingen og kløyvingen får jeg ta senere, for så lenge det ikke er frost i jorda så bruker jeg det lille jeg har av energi til å grave mer i jorda for å ha et sted jeg kan så til neste vår.
