I går fikk jeg endelig kokt tyttebærsyltetøy av resten av tyttebærene jeg puttet i fryseren tidligere i høst. Nesten fem glass med syltetøy ble det. Denne gangen brukte jeg bare gamle Nora syltetøyglass. Jeg tror dessuten jeg er blitt noe bedre på å koke syltetøy. Denne gangen ble fire av fem glass forseglet – og jeg har ikke alltid vært like heldig tidligere for å si det sånn.
Glasset som ikke ble forseglet var det siste, som ikke ble helt fullt. Fulle glass har lettere å bli forseglet enn de som ikke er det. Jeg tipper det har med luft og temperatur å gjøre, men jeg vet ikke sikkert. Det jeg vet, er at jeg nå ikke har mer tyttebær i fryseren. Andre ting har jeg, noe av det fra høsten i fjor faktisk – burde virkelig få gjort noe med det også… Vel, en ting av gangen!
Første november, ingen frost i natt, men du som det regner. Kulden har vært og kommer tilbake, men det store spørsmålet (for min del) er om hagesesongen er over. En ting er sikkert, tiden for å sitte ute og nyte sola – den tiden er omme for denne sesongen. Tiden for å jobbe i hagen derimot, der vil jeg tro det fremdeles er noen muligheter. En ting jeg uansett er ferdig med for denne gang er å plukke stein fra potetåkeren. Joda, det vil bli mer steinplukking der, men nå har jeg raket meg gjennom det øverste laget og fjerne de største (og en del mindre) steiner.
Steinsamlingen vokser greit med andre ord. Etterhvert vil den bli større, for hver gang jeg graver i jorda dukker det opp flere steiner. Enn så lenge har jeg lagt de i en haug rett ved siden av åkeren, men målet er å ha de andre, forhåpentligvis mer nyttige steder. Akkurat hvor er foreløpig noe usikkert, men de aller minste kan kanskje hjelpe meg med innkjørselen min for den er ikke helt jevn. Kanskje også fjerne litt grass langs husveggen og heller ha litt stein der. De største steinene kan kanskje brukes som kant rundt blomsterbed jeg ønsker å anlegge. Har du andre ideer, tar jeg gjerne imot!
Det har begynt å bli kaldt igjen. Jeg fyrer i ovnen stort sett både morgen og kveld. Innser at jeg burde gjort enkelte ting tidligere, men tiden går fort. Så nå har jeg endelig gjort noe jeg bare tenkte på i fjor vinter. Jeg dro til butikken og kjøpte noe som var mye lengre og dyrere enn jeg håpet, men når det er begrenset med butikker er det også begrenset med utvalg. Kunne jeg ventet og dratt til en butikk lenger unna og håpet de hadde flere alternativer? Selvfølgelig, men noen ganger er det bare å få gjort tingen jeg endelig husker på.
Utgangsdøren min er ikke ny, og den hadde en glipe på toppen som slapp inn kald luft. Så jeg tenkte det kanskje ville være mulig å gjøre noe. Jeg fikk mye god informasjon på butikken, og har sjekket med vater at både karmer og dør er så rett som mulig (og jeg tviler på at jeg ville klart å gjøre noe med den biten uansett). Glipen på toppen av døren, er kun på den ene siden så å legge en list av noe slag ville ikke vært mulig – jeg må jo kunne lukke og åpne døren.
Det jeg kjøpte var en gummilist jeg så limte på karmen så den skal hjelpe til med å demme opp for den kalde luften som kommer fossende inn. Akkurat hvor godt det fungerer er vanskelig å si for jeg har ingen god måte å måle ordentlig, men når jeg holder hånden foran tror jeg i alle fall at jeg kan kjenne en forskjell – luften som før fosset kald inn, kommer ikke fossende lenger. Så jeg tror det var en god ide som fungerer!
Mulig det er bare meg, men har det blitt mindre snakk om strømprisen i det siste? Nå som “løsningen” har kommet med fastpris og mange har bundet seg til denne avtalen, så var lissom alt greit?
Jeg har innsett en ting i alle fall, strømprisen er en ting – den går opp og ned som en jojo, og det er (teoretisk sett) mulig å prøve å tilpasse seg noe i forhold til billigere tidspunkter. Når jeg ser på forbruket mitt ser jeg at jeg tidvis har et forbedringspotensial, og det er jo greit nok. At vi her i Norge må forholde oss til strømprisene i resten av Europa, den sliter jeg fremdeles litt med å forstå hvorfor skal være bra? og ikke minst hvorfor vi er “nødt” til det…
Strømprisen er en ting, men det som koster meg mer enn strømmen – det er nettleie…Hvorfor snakker ingen om den? Er det noe vi kan gjøre med den? (og hva er det egentlig? Ja, jeg kan sikkert lete meg frem til noen svar, men jeg er lei av å lete etter den typen ting for ofte er det forklart på en sådan måte som bare føles som om de går rundt grøten fordi de ikke egentlig vil si hva poenget er….)
Når regnet dundrer ned, og dagslyset aldri helt når frem, er det innetid. I dag tilbrakte jeg faktisk litt av den innetiden på mitt lokale bibliotek. Nå har jeg bodd her i godt over ett år, men jeg har ikke brukt biblioteket mye. Mulig det er i ferd med å endre seg. Biblioteket er lite, har ikke det største utvalget av alle ting, men en føler seg velkommen (i alle fall så gjør jeg det).
At jeg heller ikke ønsker å jobbe ute i hagen på en slik regnværsdag, var også en perfekt grunn til å heller ta en tur på biblioteket. Jeg leste jo faktisk ut en bok som jeg kunne levere tilbake. Lånte riktignok ikke med meg noen ny bok hjem i dag, men ingen fare – jeg har fire andre bibliotekbøker jeg kan lese i. Dessuten har jeg andre bøker i bokhyllen min jeg også kan lese – de går ingen vei, så de tar faktisk enda lenger tid å få lest fordi de alltid er tilgjengelig.
Regnværsdager er en type dag hvor jeg aller mest har lyst til å drikke te, sitte under et pledd og holde på med håndarbeid nesten hele dagen – med en liten lesestund iblant. Mange andre ting jeg også selvfølgelig kan gjøre – vaske huset, ta klesvasken, koke syltetøy av noe av det som fyller fryseren min, prøve meg på å safte plommer fra i fjor (!) og andre småting i huset. For eksempel brukte jeg noe minutter her om dagen til å endelig henge opp små kroker så jeg kan henge opp gardinbånd til gardinene… En liten oppgave, men noen ganger tar det tid før jeg kommer så langt.
Jeg har brukt lang tid på lese boken “Landet som ble for rikt” av Martin Bech Holte. Nå som det er mye snakk i media om statsbudsjettet, forhandlinger, mulige løgner og “oljepenger” – føles boken veldig relevant. Har du lest boken – og fikk det deg til å tenke?
Norge har gjort mye riktig med økonomien, men stadig flere merker at alt ikke nødvendigvis er best i det rike lykkelandet Norge. Forfatteren snakker mye om dag 1 og dag 2 samfunn; sånn jeg forstår det er dag 1 samfunn et samfunn i vekst hvor ting noen ganger er vanskelig (men når er ting perfekt hele tiden?), men i stadig endring og forbedring, dag 2 samfunn er samfunn hvor ting stagnerer og statens utgifter eser ut uten at det nødvendigvis kommer innbyggerne til gode. Ifølge forfatteren er vi i et dag 2 samfunn – og om vi vil ha et dag 1 samfunn (som virker til å være en bedre helhet) må vi gjøre noen endringer. På den annen side er det mange som ikke liker endringer – og jeg forstår det, for vi vet hva vi har (selv om vi ikke nødvendigvis liker alt) men vi vet ikke hva vi får. Så lenge vi holder oss i et dag 2 samfunn vil mye bli sakte, men sikkert bli stadig værre – litt som en hummer som legges i kaldt vann og kokes – så lenge det går sakte merker vi ikke hva som skjer, før vi plutselig finner ut at det er for sent. Har vi nådd vippepunktet hvor det allerede er for sent, eller er det mulig å komme seg ut av kjelen før vannet koker og vi dør? (Hm, det ble kanskje litt i overkant dramatisk, men det betyr ikke at det ikke stemmer?)
Så lenge vi holder oss til status quo, vil det meste gå sakte og sikkert nedenom og hjem – og det er vel ikke det vi ønsker, så hvordan skal vi våkne opp og få politikerne (det er tross alt de som styrer statsbudsjettet hvor mye av de offentlige utgiftene er…) til å forstå at vi trenger noen endringer?
Ifølge forfatteren er det tre ting som må til:
vi må innse at vi ikke lenger er best i verden, men vi er i et dag 2 samfunn
vi må innse at det finnes et bedre alternativ enn dagens samfunn
vi må ønske endringene som må til for å gå fra et dag 2 samfunn til et dag 1 samfunn velkommen (det vil være hardt, vanskelig og ta tid, men i lengden så vil det være verdt det!)
Penger brukes som en løsning på alt, men det medfører sløseri, ineffektivitet og mangel på prioriteringer står i det i boken – og jeg kan ikke si meg uenig i det. Hvor mange ganger jeg har hørt eller lest at vi (les: Norge) er jo så rike at vi kan kjøpe oss ut av alt – og her vil jeg påstå at noe av problemet er. Landbruk er et godt eksempel her syns jeg – joda, så lenge andre land er villige til å selge oss mat er det fint, men om det kommer en dag hvor de føler seg nødt til å beholde maten de produserer selv vil det ikke hjelpe med all verdens av penger om ingen er villige til å selge oss noe…Se også på en del av offentlige ting som bygges – hvor er prioriteringene om ting går over budsjett? Vi er så rike at det bare er å bevilge mer penger; ingen trenger å ta ansvar for vi har jo penger å slenge rundt oss – eller?
Nå som jeg (endelig) har lest ferdig boken, tenker jeg at den har mange gode poenger. Innrømmer glatt at jeg ikke hverken forstod eller fikk med meg alt, og det er helt greit, for jeg tror jeg fikk med meg de viktigste poengene. Et av poengene, som jeg har innsett for en stund siden, er at vi ikke kan fortsette sånn vi holder på nå – noe må endre seg. En utfordring er at mange nok må forstå – og være villige – til at endringen er nødvendig. Hvordan det skal gå til, aner jeg ikke, men jeg får krysse fingrene og håpe det skjer etterhvert!
Noen av tingene jeg ønsker meg har jeg innsett at kanskje ikke alltid er de vanligste tingene. Småbruk (en av de mer normale?), kunnskap om alle mulige slags gamle håndverksteknikker, å gro mesteparten av min egen mat, felle trær så jeg kan hogge og sage egen ved, gyngestol og haugevis av andre lignende ting.
Så her om dagen hadde jeg skikkelig flaks, for et av mine ønsker gikk helt uventet i oppfyllelse! Riktignok mangler den pute, men jeg er endelig stolt eier av en gyngestol. En nabo hadde en gyngestol han skulle kvitte seg med, men husket heldigvis at jeg hadde nevnt at jeg syns han var heldig som hadde en gyngestol. Jeg tror han både var overrasket og tenkte det var helt naturlig (vi har tross alt skravlet en del sammen) når jeg fortalte at jeg hadde drømt om å ha en gyngestol i flere år. Noen ganger går ting seg til uten at en forventer det.
Tror faktisk den er lik den gyngestolen som mine foreldre har, så den detaljen er nesten litt komisk. Et teppe til å ha i ryggen har jeg, men en pute til å ha under stumpen – det må jeg finne ut av. Om jeg må kjøpe eller om jeg faktisk kan lage det – det hadde jo vært absolutt gøyest å lage, men enn så lenge blir det nok til at jeg må kjøpe meg (eller bruke en av putene jeg har til en av utestolene…).
Jeg har visst om det i noen uker tror jeg, og tenkte jeg var tidlig nok ute siden markedet ikke er før i slutten av november. Derfor ble jeg litt overrasket over at det nesten ikke var plass til meg. Nummer 23 er meg, så på en måte er det ikke aller mest, men lokalet er ikke størst, og det er (så vidt jeg forstår) ikke flest bord heller. Jeg kunne ikke forvente å få to store bord, ei heller et stort bord alene – men jeg har klart meg med et lite campingbord før i et par tilfeller så det skal ikke bli noe problem.
Heldigvis for meg så er jeg ganske fleksibel. Som jeg sa til arrangøren: jeg kan fylle et stort bord, eller holde meg til et mindre campingbord – for min del er det viktigste å få sitte på marked og kanskje få solgt noe av håndarbeidet mitt (jeg har tross alt ganske mye…).
Plassmangel kan det bli om jeg prøver å ta med meg alt jeg har som jeg gjerne skulle solgt, så jeg får vel vurdere litt hva jeg skal ta med meg. Ofte har jeg en liten trillekoffert, og kanskje en liten sekk – det er utrolig hvor mye en kan få plass til da. Markedet skal vare i fire timer, og om jeg får liten plass får jeg vel bare bytte ut vareutvalget jeg viser frem hver time… Ikke trenger jeg å lage mer for salg heller da jeg egentlig har mer enn nok, men så har det seg sånn at jeg liker å sitte med noe i hendene…så da blir det stadig noe nytt.
Selv om jeg ikke går på skole og har vanlig høstferie – føltes det litt sånn noen dager likevel. Grunnen er nemlig at jeg var noen dager hos mine foreldre. Senga var redd opp når jeg kom, og jeg fikk middag hver dag uten at jeg gjorde det selv (eller, jeg skrelte poteter den ene dagen, og hjalp til å skjære opp grønnsaker den andre dagen så jeg gjorde noe altså). Det var luksusfølelse.
En ting jeg gjør når jeg er på besøk hos foreldrene, er å dra en tur inn til byen og handle. Med tanke på at det ikke er så mye butikker her jeg bor, er det viktig å utnytte muligheten når jeg har den. Så da ble det noen nye ting. Jeg var veldig påpasselig med å kun kjøpe ting som stod på listen – for det er så fort gjort å bli ivrig å kjøpe ting en ikke trenger. Handlingen var jeg dermed veldig fornøyd med selv om jeg ikke fikk tak i alt på listen min – og med tanke på hvor lang den var, er det ikke så pussig.
Nå er uansett høstferien over for min del for jeg er hjemme igjen, og har pakket ut og er klar for mer hjemlige oppgaver (klesvask, vasking, baking og litt (mye) hagearbeid). Siden jeg er hjemme omtrent hele tiden, var det sunt å komme seg litt ut av huset. Nå som jeg har vært på tur – blir det en stund til neste gang.
Dette har ikke vært den beste helgen, men jeg sov i det minste bedre i natt enn jeg gjorde forrige natt… Så mye vind og regn på en gang kan jeg styre min begeistring for. Heldigvis ser det ut til at alt hos meg gikk bra tror jeg. Det er mye vann i omløp fremdeles, så en vet jo aldri helt. Regnet har det gjort i dag også, så vannet flommer godt de stedene jeg har sjekket ved små opphold.
Stort sett har jeg holdt meg inne – det føltes som den beste ideen. Nyheter har jeg sjekket litt og sett mange små videosnutter av oversvømmelser overalt og ting som blåser avgårde. Dessverre er det en del av været som kan være litt uheldig til tider – jeg håper det er gått bra med alle (selv om det ikke er gått bra med alle ting – ting kan stort sett fikses eller fornyes).
Helgen er snart over, så er det høstferie for mange – i alle fall de som hører skole til på en eller annen måte. Jeg husker ikke når vi pleide å ta opp poteter når jeg var liten, men jeg vet at høstferie pleide å være potetferie før…men jeg har tatt opp alle potetene mine, så de er lagret i trekasser. Med tanke på hvor mye de var spist av divserse, burde jeg sikkert tatt de opp enda tidligere. Vel, jeg har mye å lære, så forhåpentligvis blir det bedre til neste år (da vil jeg i det minste allerede ha ferdiglagde trekasser til lagring).
