Kjersti Gulli

Her om dagen skrev jeg om hvordan jeg vil prøve å begrense noen ting jeg ønsker å kjøpe meg. Grunnen til at jeg bestemte meg for begrensninger fremfor helt stopp, har med viljestyrke å gjøre.

Jeg er ikke verdensmester i viljestyrke (og jeg vet jeg ikke er alene om den utfordringen), så i stedefor å lage meg et mål jeg vet at jeg ikke kommer til å klare, ønsket jeg å sette meg et mål som var oppnåelig. Det er jo noe av grunnen til at en ofte (i alle fall for meg) ikke klarer det en ønsker, en setter seg for store eller for hårete mål.

Ofte har jeg satt meg store mål jeg ønsker å nå, og når jeg ikke når de blir jeg litt skuffet, men ikke så veldig. Noe som ikke er så rart da jeg allerede når jeg satte målet regnet med at jeg ikke kom til å klare det. Dermed blir store mål ofte selvoppfyllende profetier: jeg har satt et mål jeg forventer å ikke klare, så jeg klarer ikke å nå målet. Hjernen er nemlig ikke så enkel å lure.

Derfor har jeg om dagen en liten konkurranse med meg selv; sette meg oppnåelige mål. Det er faktisk vanskeligere enn jeg trodde det skulle være. Etterhvert har jeg nemlig innsett at selv om jeg setter meg lave mål er jeg så vant til å ikke klare målene mine at jeg nesten “automatisk” ikke får det til. Så det er viktig å sette seg mål en må strekke seg etter, men samtidig ikke sette målene for høyt. Det er en vanskelig balansegang!

Nå om dagen tar jeg dermed en dag om gangen; eller, mer riktig blir vel faktisk at jeg tar dagen etter en dag om gangen. Hm, det hørtes rart ut, jeg skal forklare: om kvelden før leggetid tenker jeg over hva jeg burde få gjort dagen etter og setter opp en prioritert liste over gjøremålene. Allerede her ser jeg hvilke mål som er viktigerer for meg å få gjennomført enn andre. Den listen (selvfølgelig er det en liste) er det siste jeg leser over før jeg legger meg, og det første jeg leser over på morgenen. Det gjør meg forberedet på dagen som kommer.

Når det gjelder mer langsiktige mål, er de mye mer hårete, men det er en viss progresjon på de dagelige målene for å nå også de større målene som tar lenger tid. Noen dager klarer jeg å jobbe for dem også, mens andre dager får jeg det ikke helt til. Da er jeg veldig påpasselig med å si til meg selv tre ting: 1. dagen er ikke over enda; og 2. i morgen er en ny dag med nye muligheter; og 3. om jeg bare gjør litt så er det bedre enn ingenting.

Hvordan er viljestyrken din? Har du langsiktige mål du jobber mot?

Mon tro om dette er vinterens siste krampetrekning? (jeg håper i alle fall det er det) Heldigvis for meg har jeg ikke skiftet til sommerdekk på bilen enda.

Å våkne opp til dette var ikke akkurat det jeg ønsket meg en av de siste dagene i april. Det var nedtur.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dagens opptur derimot er at det er helg, og jeg skal på lesesirkel i kveld – det er alltid hyggelig. Boken vi skal snakke om i kveld er Bienes hemmelige liv* av Sue Monk Kidd. Den er satt i sørstatene i USA på 60-tallet; det er rasisme, vold, mishandling, men også vennskap, nye tanker og impulser og forståelse. Det varierer alltid litt hvor mange vi er, men det blir generelt alltid gode diskusjoner. Har innsett at selv om alle diskusjonene starter med utgangspunkt i bøkene vi diskuterer, så snakker vi ofte om så uendelig mye mer.

Har du lest boken; hva syns du i så fall om den?

(*annonselink)

Det å få kommentarer på en bloggpost, er både en rar og god følelse syns jeg. Den en god fordi det betyr at noen faktisk har brukt av sin tid både på å lese noe jeg har skrevet, i tillegg til å bruke tid på å faktisk skrive noe tilbake til meg. Det er en rar følelse fordi noen har lest det jeg har skrevet (her mener jeg rar på en positiv måte!). Med andre ord: jeg elsker det når folk legger igjen kommentarer.

Å legge igjen kommentarer på andre blogger derimot, det er det sjelden jeg gjør. Jeg leser jo flere blogger sporadisk, og mange ganger har jeg tanker om det jeg har lest. Likevel kommenterer jeg sjelden på andre blogger – jeg får rett og slett litt prestasjonsangst. Gir det jeg skriver mening for den jeg skriver det til? Formulerer jeg meg greit? Tenk om det blir skrivefeil? Tenk om jeg skulle skrive noe jeg angrer på eller skulle ønske jeg hadde formulert på en annen måte?

Jeg har etterhvert lært at det meste jeg føler, er det også noen andre som har følt på eller tenkt på. Så jeg tviler på at jeg er alene om denne kommentar-prestasjonsangsten.

Heldigvis har jeg ikke den frykten når det kommer til å skrive på min egen blogg. Dette lille hjørnet av verden en min lille lekekasse hvor jeg kan skrive det jeg ønsker. Med tanke på at det teoretisk sett er tilgjengelig for alle, skulle en kanskje tro at det var litt prestasjonsangst inne i bildet der også, men det er det heldigvis ikke for meg. Om noen ikke gidder å lese ting jeg skriver: helt greit. Om noen ikke liker det jeg skriver: helt greit. Om noen liker det jeg skriver: oj, wow, vet ikke helt hva jeg skal skrive om det bortsett fra: så utrolig hyggelig!

Jeg setter pris på de som kommenterer, de har gitt meg litt ekstra av tiden sin, men jeg setter like stor pris på alle andre som også titter innom her (selv om jeg ikke vet hvem dere er) – rett og slett fordi jeg er en sniker på samme måte. (Bruker ordet sniker fordi jeg også er en av dem som sniker meg inn på mange ulike blogger, men bloggerne selv vet ikke hvem jeg er – litt som å titte inn gjennom vinduene til folk. Æsj, akkurat det ble en ekkel tanke – men jeg regner med at de fleste skjønner hva jeg mener).

For min del er svaret veldig enkelt: jeg liker å skrive. Jeg føler noen ganger at jeg tenker bedre når jeg skriver; noen ganger tenker jeg best på PC’en, mens andre ganger tenker jeg best med penn og papir.

Skriving er en del av meg som jeg håper aldri forsvinner. Jeg har alltid en notatbok med meg i veska eller sekken; om jeg går uten det så har jeg i det minste mobilen min som har en notatfunksjon. I jakken jeg vanligvis har på meg når jeg går tur, har jeg en liten notatblokk og en blyant. I stuen min har jeg flere notatbøker spredt utover, mens på kjøkkenet er det bare en notatbok. Jeg har notatbok på soverommet, på kontoret og en liten periode har jeg også en notatbok i gangen.

Når jeg var liten elsket jeg å lese og dikte historier, noe jeg fremdeles gjør. Veldig lenge skrev jeg veldig lite, men når jeg begynte å studere igjen høsten 2016, fant jeg nok en gang skriveglede. Akkurat det siste kan kanskje høres litt rart ut siden jeg studerer bedriftsøkonomi. Poenget er at uansett så skriver jeg der også. Jeg bruker hjernen; finner ut av ting og skriver det ned.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske at jeg hadde fokusert mer på skriving tidligere; kanskje jeg allerede nå da ville vært ferdig med å skrive en bok? Det er nemlig også en ting jeg ønsker å gjøre, å skrive en bok. Utfordringene med å skrive en bok (roman) er mange. For øyeblikket har jeg for mye å gjøre; i tillegg til at jeg syns det er vanskelig å komme opp med en ide jeg syns er god nok.

Sånn sett “tar jeg til takke med” å skrive på en blogg. Misforstå meg rett, jeg liker dette veldig godt, og det er noe jeg kommer til å fortsette med i lang tid fremover. Det å skrive generelt sett er et håndverk en må trene på for å bli god til, så å skrive blogg er god trening som jeg koser meg med hver gang jeg gjør.

Jeg startet min første blogg på høsten i 2011 og har siden den gang blogget i ulike former. Det er egentlig helt snålt å tenke på jeg har totalt sett blogget i over fem år!

Hvorfor blogger du? Hvor lenge har du blogget?

Dagen i går var en grå dag fordi jeg ikke orket å gjøre så mye; det var nemlig dugnad i borettslaget jeg bor i på lørdag. Noe som gjorde meg støl i ben og armer og resten av meg også i går (kjenner det fremdeles i dag). Veldig hyggelig å ha litt annen kontakt med naboene og jobbe ute samtidig, heldigvis var været godt.

Dagens vær derimot, det er grått så jeg har ikke så veldig lyst til å gå ut og holder meg dermed inne. Fordelen med det er jo at jeg får ryddet og vasket litt inne. Studert får jeg også gjort litt av. Den siste uken har jeg prøvd å gjøre noe studier hver dag. Jeg har fremdeles en del forelesningsstreamer igjen som jeg må se, så det er dagens plan. Jeg har lyst til å bli ferdig med å se alle streamene i løpet av de nærmeste dagene, det er på tide for det nærmer seg eksamenstid. Fant ut ved de forrige eksamnene at det å jobbe med gamle eksamensoppgaver før eksamen var veldig lurt, så det er planen nå også (må bare bli ferdig med forelesningene først).

Pleier kjøpestopp å fungere? Om noen bestemmer seg for at de skal ha kjøpestopp når det gjelder en eller flere ting; klarer de å holde seg til det?

Dagens samfunn gjør det enkelt å handle det meste; enten fra butikker med gode priser og lange åpningstider, eller via ulike nettbutikker. Jeg vet for jeg har gjort det mange ganger. Så var det tingen med måtehold da, det er ikke alltid like enkelt. Jeg har grei økonomi og vet at jeg har mulighet til en del ganger å kjøpe meg ting bare fordi jeg har lyst til det, jeg trenger ikke å ha et stort behov for det. Så noen ganger stiller jeg meg spørsmålet: trenger jeg egentlig det jeg kjøper?

I noen tilfeller er svaret ja, mens mange andre ganger er svaret nei.

Bøkene som står i bokhyllen til venstre har jeg lest, men alle bøkene i den midterste bokhyllen, den smale bokhyllen og den lyse bokhyllen til høyre, de er ikke lest. Dessuten jobber jeg på et biblioteket hvor jeg kan låne bøker, selv om ikke alle bøkene jeg har lyst til å lese er der. Så trenger jeg å kjøpe flere bøker? Jeg vil påstå at det er et ganske klart og tydelig nei som er svaret på det spørsmålet. Forrige gang jeg kjøpte bøker var i høst, men likevel er det nå fire bøker jeg har veldig lyst til kjøpe meg. Burde jeg kjøpe dem? Kommer jeg til å kjøpe dem? Burde jeg lese noen av bøkene jeg allerede har før jeg kjøper noen nye?

Hva jeg gjorde når det ble fullt i skapet hvor jeg har puslespillene mine?

Begynte å bruke toppen av bokhyllene selvfølgelig. Jeg vet, jeg begynner å få en liten samling med puslespill nå (og jeg har kvittet meg med noen også). Fordelen med puslespill er jo at om en ikke limer dem til et bilde, kan de pusles igjen og igjen. Likevel så fortsetter jeg å kjøpe dem for å kunne pusle nye bilder. Bare det siste året har jeg kjøpt tre nye. Det høres kanskje ikke så mye ut, men alt skal lagres, og det tar jo tid å pusle dem, spesielt de største…

En ny greie jeg har fått i løpet av litt over det siste året er notatbøker og skriveblokker. En skulle jo kanskje tro at jeg prøvde å kjøpe ting som var spesielle på en eller annen måte, men neida, enkle og pene (og gjerne på salg) er hovedkriteriene mine. Avbildet her er bare de jeg ikke har begynt å bruke, jeg tror jeg har over ti stykker rundt omkring i huset jeg har startet å bruke. Kanskje jeg burde skrive ut i alle fall noen av dem før jeg kjøper enda flere?

Dette er bare en liten brøkdel av garn jeg har. Dette ligger i en puff i stua, og er lettest tilgjengelig. Jeg har dessuten en kommode full av garn, og et skap hvor et par av hyllene er fulle av garn. Bruke opp noe av det kunne også her vært en god ide.

Totalt sett er det disse fire tingene jeg har lyst til å begrense innkjøpene på dette året. Med det mener jeg: ingen flere puslespill i år; ikke noe mer garn med mindre det blir kjøpt inn til noe spesielt jeg skal lage til noen; ingen nye notatbøker før jeg har brukt opp minst et par av de på bildet over. Når det gjelder bøker blir det noe annerledes; to bøker lest fra bokhyllen gjør at jeg kan kjøpe en ny bok om jeg ønsker. Det blir med andre ord ikke direkte kjøpestopp bortsett fra på puslespill; de tre andre tingene har kjøpeforbehold.

Har du hatt kjøpestopp eller lagd deg kjøpebegrensninger noen gang? Klarte du å holde løftet du gav deg selv?

#shopping #kjøpestopp #garn #bøker #puslespill #blokker #notatbøker #skrivebøker

Når det nærmer seg sommeren er det mye snakk om bikinikropp og trening og spise sunt.

Heldigvis for meg har jeg vokst opp med et sunt forholt til trening og mat. Min tante sa noe til meg som jeg tenker på gang på gang; all mat er ja-mat, bare mer eller mindre. Når hun sa det til meg var det nok fordi jeg var kommet til den alderen hvor det begynte å bli snakkk om trening, kropp, slanking og mat. Jeg vil ikke legge ord i munnen på henne, men måten jeg også forstod henne på var at all mat var sunn, bare mer eller mindre. Så når jeg hører eller leser om folk som får dårlig samvittighet når de spiser et kakestykke eller er sjokoladebit eller to, tenker jeg at de også burde lært dette.

Derfor tror jeg også at en sjokoladebit kan være sunn (selv om det ikke er mørk sjokolade). Det er sunt å klare å kose seg med det en spiser, men om det for eksempel gjelder sjokolade er det nok sunnere å kose seg med en bit eller to framfor å spise opp hele den store sjokoladeplaten på en gang. Det handler om måtehold; eller som jeg liker å tenke på det: mer eller mindre. I sjokoladetilfellet er det mindre som er sunt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hele livet har jeg hørt at gulrøtter er sunt og det har jeg stor tro på. Selv her gjelder også teorien om mer eller mindre; jeg har ingen tro for at det er sunt å spise kun gulrøtter til alle måltider. Så måtehold gjelder også for de tingene som blir regnet for å være sunne. Det er sunt å drikke mye vann, men om du drikker for mye vann kan du bli dårlig (ja, jeg vet det skal veldig store mengder til, men likevel).

Teorien som for meg oftest gjelder for mat, gjelder også for trening for eksempel. Jeg har ikke godt av å sitte på sofaen flere dager på rad uten å gjøre noe – det blir for lite og jeg får vondt i ryggen. Jeg har heller ikke godt av å klippe hekk i mange timer i strekk (jeg har ikke elektrisk hekkesaks, så er mer manuell for å si det sånn), jeg har prøvd og innsett at det blir for mye av det gode for da sliter jeg med å bruke armene dagen etterpå. Med mer riktig tilpasning av for eksempel hekkeklipping på en time om dagen, det er veldig bra for meg. Jeg får beveget meg, men det blir ikke så mye at jeg ikke kan bruke armene dagen etterpå.

Poenget her blir vel at det meste i livet er sunt, bare mer eller mindre, så måtehold og det å bruke fornuften anbefales. (det har nok også med tilvenning å gjøre; på slutten av sommeren kan jeg klippe hekk i to-tre timer av gangen og fremdeles bruke armene dagen etterpå) Bruk måtehold, fornuft og slipp skyld :p

De sto der så små og tilforlatelige i solveggen når jeg gikk tur. Jeg er ikke noe glad i å ha løvetann i plenen, men langs låvevegger som dette – ja, der er det helt ok. Både løvetann og hestehov får meg alltid til å smile på våren, de står der så gule og stråler om kapp med sola.

Det er noe med denne tiden av året, når alt våkner til liv og sola begynner å varme (selv om det likevel er kaldt i skyggen). Blomster og alt annet som begynner å gro, fuglene som kvitrer, og all skitten på vinduene som gjør at jeg lurer på hvor mye lysere det kommer til å bli inne bare jeg får vasket dem…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva er noen av dine favoritt-ting med våren?

Oppfatningen av verden rundt oss, hvordan vi tolker den og hvordan vi reagerer er ulikt fra person til person. Noe som kan virke helt harmløst for noen kan ødelegge hele dagen til andre. Et ord som blir sagt på fleip og ment helt uskyldig kan bli liggende i minnet til den som hører det og aldri helt forsvinne. Ord noen ikke tenker over, men bare slenger ut av seg kan spise en annen person opp fra innsiden, spesielt om denne allerede tenker kjipe tanker.

Hvordan en beskriver andre, og at det sprer seg uten at noen stiller spørsmål ved det. Hvordan en liten, uskyldig ting kan blåses opp til å bli en orkan i de rette hendene. Hvordan en ofte ikke tenker over ting, men bare gjentar rykter uten å stille spørsmål eller la være å fortsette å spre ryktene. Jungeltelegrafen kan være giftig, og spesielt nå hvor alle hele tiden har tilgang til sosiale medier er det nok værre enn noen gang før. Det er nok også mer skjult enn før. Før måtte en ofte si det til noen ansikt til ansikt, nå kan det bare legges ut et bilde eller noen setninger et sted og plutselig vet alle det uten at de engang egentlig helt hvem som startet det hele.

Jeg husket ikke så mye av boken Thirteen reasons why av Jay Asher – jeg leste den tross alt på starten av 2011, men nå har jeg sett Netflix-serien som er basert på boken. Jeg husker at jeg likte boken, men også fant den ubehagelig – litt som en ulykke en ikke klarer å la være å se på. Sånn var serien også. En vet mye av greia, men klarer ikke å la være å se på. Det var mye slut-shaming, mobbing, folk som ikke sa noe, folk som bare lot ting passere, folk som beskyttet noen som kanskje ikke burde bli beskyttet, misbruk, mishandling – både fysisk og emosjonell, ryktespredning, uvitende voksne, sorg, sinne, frustrasjon. Jeg merker at jeg har lyst til å lese boken om igjen bare for å se hva jeg syns om den nå, spesielt siden jeg har sett serien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har du lest boken? Har du sett Netflix-serien? Hva syns du i så fall om de(n)?

Noen bøker påvirker mer enn andre når en leser dem. For meg har det med hvordan historien er skrevet og om den klarer å fange meg, men det har også med temaet i boken å gjøre.

Debutanten Birgit Alm har skrevet boken Endelig skal vi le, og den fanget meg på en slik måte at jeg leste ut hele boken i et stort jafs. Boken handler om alenemoren og studenten Elinor Nor. Den handler om den skjulte fattigdommen i Norge. Den handler om stolthet og menneskeverd. Den handler om å ønske det beste for sitt barn, men føle at en kommer til kort. Den handler om desperasjon. Den handler om at folk kan ha like forutsetninger, men likevel havne på helt ulike steder. Den handler om at barn forstår mye mer enn voksne innimellom ønsker.

Dette er en bok mange burde lese, tenke over og så snakke om den!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tenk på folk du kjenner, på de du jobber sammen med, de du studerer sammen med, foreldrene til barn du kjenner, naboene dine – rett og slett folk rundt deg.

Temaet fattigdom er ofte et yndet tema rundt høytider og ferier. Det blir slått stort opp i mediene. De som har opparbeidet seg nok desperasjon eller styrke spør etter hjelp, også offentlig. Da er det mange som trår støttende til for å hjelpe, men hva med resten av året? Hvor er alle de støttende og hjelpende menneskene da? De som er fattige er ikke bare fattige ved høytider og ferier. Denne boken får etter min mening frem hverdagsfattigdommen på en god (om enn en ubehagelig og vond) måte. Det nytter å strekke ut en hånd til organisasjoner som hjelper, men hva med de som ikke får seg til å spørre om hjelp? De som ikke er desperate eller sterke nok, eller de som har gitt opp – alle disse trenger også hjelp.

Som du skjønner fanget denne boken meg og fikk meg til å tenke. Jeg har ingen løsninger, men jeg følte desperasjonen og styrken til hovedpersonen i boken, og anbefaler den dermed til andre som ikke har noe imot å få noe å tenke over og et innblikk i hverdagsfattigdommen.

Hva slags type bøker liker du å lese?