Når jeg var liten elsket jeg å pynte til påske, men det var alltid mindre påskepynt enn det var julepynt. Sånn er det fremdeles. Mens jeg har mange esker med julepynt, har jeg bare en liten eske med påskepynt.
Noe av det er pent, mens enkelte ting, vel… Jeg har alltid vært en som tar vare på ting; jeg sparer på ting og er dårlig til å kaste. Dermed er noe av den lille påskepynten jeg har hjemmelagde ting fra når jeg var liten. Kan like godt innrømme det, noe burde kastet fordi det ikke er pent (og eggeskallet på den ene er jo også ødelagt…)
Det var sikkert gøy å lage når jeg var liten, men det er grenser for hvor mye en skal ta vare på når en er voksen. Dette er de tingene jeg sterkt vurderer å kaste, og det har jeg vurdert i flere år. Foreløpig er det ikke skjedd, men kanskje nå?
Har du julepynt fra du var liten eller har du kastet det? Burde jeg ta vare på dette, eller burde jeg bare kaste det?
Sol, påskefri og late dager. Eller, ikke lateste dagen i dag. Har klippet hekker og luket rundt den ene hekken. Brukte flere timer og fylte en søplesekk. Utrolig hvor mye det egentlig er plass til i en søplesekk. Koste meg ute i det fine været mens jeg holdt på.
Jeg tenkte jeg skulle være flink og stoppe før armene ble helt dovne av hekk-klipping, men jeg glemte å tenke på ryggen. Den er nemlig ikke noe glad i at jeg sitter fremoverbøyd i over en time for å luke ved hekken, så nå straffer den meg ved å verke. Om jeg jobber for lenge med å klippe hekken pleier armene og hendene mine å dovne bort fordi de heller ikke er vant til å klippe hekk. Jeg har ikke elektrisk hekkesaks, så jeg klipper med vanlig hekkesaks og det er slitsomt. Spesielt på starten av våren når kroppen ikke har vendt seg til det arbeidet igjen enda.
Det er jo noe av grunnen til at jeg bare jobbet et par timer ute. Jeg er generelt glad i tujahekkene mine, bortsett fra når jeg må klippe dem. Det er mye jobb. Resten av hagen tar også mye tid i starten av våren, men jeg liker å holde på med det så det er ikke noe problem. Eneste som er litt kjipt er jo selvfølgelig at i starten syns det ikke at jeg har gjort noe.
Om jeg gjør litt hver dag pleier ikke kroppen å bli så hissig, og så kan jeg se forskjellen når det har gått noen dager. Heldigvis var jeg lur nok til å jobbe i hagen tidligere i dag, for nå styrtregner det ute.
Kanskje jeg skal finne frem noen påskekyllinger og annen påskepynt for å lysne opp litt ekstra inne nå. Lager faktisk litt påskemateriale mens jeg ser på serier om dagen.
Gulfargen kommer absolutt ikke frem på bildet, men det er en veldig fin og dus gulfarge. Må bare feste litt tråder og presse dem så er de klare til å pynte opp hjemme hos meg.
I dag har jeg allerede rukket å gå tur. Kunne ikke bedt om bedre vær tror jeg. Nesten vindstille, sol fra en blå himmel med tynne slør av hvite skyer og god temperatur. Det er virkelig måten å nyte starten av påsken på. Jeg elsker når hestehoven kommer om våren for da er jeg helt sikker på at våren er kommet for ordentlig.
Lydene når jeg gikk tur fikk meg også til å smile. Det var et overdøvende leven av kvitterende fugler som tydelig var glad for det fine og varme været og sola, jeg er sikker på at om en skulle hatt en samtale måtte hevet stemmen for å overdøve alle fuglene – det var helt fantastisk. Skvatt gjorde jeg når jeg plutselig hørte en rar lyd; det var en hakkespett som hakket på metall-greiene på den ene lampen langs lysløypa (den flyttet seg selvfølgelig til stolpen før jeg rakk å ta bilde).
Naturen gjør meg generelt glad, bare tenkt å kunne legge seg ned sammen med stemorsblomstene (!) i den grønne, myke moseengen her:
Ta deg en tur ut i naturen og opplev vårens mirakler.
I dag er det er supert vær ute, men jeg sitter inne. Planen og ønsket var å starte dagen med en gåtur. Ønsker og virkelighet er dessverre ikke alltid sammenfallende.
Grunnen til at det ikke blir gåtur i dag for meg er at jeg har vondt i storetåa. Det høres ut som en av de dårligste unnskyldningene, jeg er fullstendig klar over det. Har ikke tenkt å legge ut bilde av tærna mine (må si jeg ikke syns at tær og føtter er det vakreste på menneskekroppen), men når den venstre storetåa er omtrent dobbelt så stor som den andre storetåa for øyeblikket, er ikke gåtur det som frister mest. Det høres jo ut som jeg burde gå til legen, men det var jeg i går og jeg vet at jeg bare må vente til den er normal størrelse igjen.
I går var den vond, nå er den bare irriterende og ubehagelig. Det ordner seg, og i morgen vil jeg tro at den er tilbake med normal størrelse og jeg kan gå tur igjen. Skjønt, med min flaks er det sikkert ikke like fint vær i morgen som det er i dag. Jeg satser likevel på at det er fint vær i morgen, værgudene må jo være litt snille når det er palmehelg.
Påske ja, kanskje jeg skal sette frem litt påskepynt for å få stemningen? Da må jeg bare finne ut hvor jeg har satt den først (jeg tipper loftet – populært sted å lagre ting).
Jeg jobbet hardt for å spare penger nok til å kjøpe meg hus, og til slutt så fikk jeg det til. Det er noe jeg fikk veldig mestringsfølelse og stolthet av (og bevis for at stahet lønner seg). Likevel, jeg er ikke enkel å tilfredsstille. Det jeg kjøpte var nemlig rekkehus. Jeg har supre naboer og en hageflekk, men det var ikke helt riktig i forhold til drømmen min. Jeg ønsket meg nemlig en enebolig med stor hage.
Kanskje jeg er litt kravstor, men jeg foretrekker å si at jeg vet hva jeg vil – det høres mye bedre ut. Jeg har mange ting og liker å ha god plass, så jeg har hele tiden visst at huset jeg ønsker meg er stort. Med tanke på hvor mye jeg ønsker å ha i hagen, er det å ha mye plass ute også en ting for meg. Jeg har ideer om hvordan jeg ønsker noen av delen skal være innvendig, mens andre ting har jeg ikke anelse om. Utvendig har jeg også tanker om hva jeg ønsker, om jeg får tak i det jeg vil ha, nei, det er en annen sak.
Dette blir kanskje litt i største laget siden jeg bor for meg selv, men det ser ut som en type hus jeg godt kunne tenke meg.
Dette huset har også et utseendet jeg liker veldig godt. Så om jeg hadde funnet en miks av de to husene ville det vært helt supert.
Å si at jeg ønsker meg enebolig har jeg gjort i veldig mange år, men de siste par årene har jeg tenkt tanken at kanskje et småbruk kunne vært spennende. Utfordringen blir jo å få det til både økonomisk og praktisk i forhold til jobb.
Når jeg var liten lærte jeg at jeg kunne ønske meg hele verden, men om det var noe jeg virkelig ville, så ville jeg komme til å måtte jobbe for det. God lærdom, det gjorde at jeg jobbet hardt for å få hus og det fikk jeg jo til, så det er mye som er mulig. Ting som noen ganger kan føles litt umulig er ofte ikke det, de tingene tar bare litt lenger tid. Det som er viktig er å være tålmodig, jobbe for det en ønsker og ikke gi opp. For gir du opp har du tapt, og jeg er ikke så glad i å tape.
Er du villig til å jobbe for det du ønsker? Eller lever du allerede drømmen din?
I dag var første dag på jobb etter en lang pause. Kanskje det var derfor den føltes ekstra slitsom? Det var også hyggelig på jobb i dag fordi det var klesbyttedag. Så mange folk kom innom med klær og tok med seg klær som var nye for dem.
Det som er viktig etter slitsomme dager er gode pauser og kos, så på vei hjem fra jobb kjørte jeg innom butikken.
Det er sjeldent jeg kjøper smågodt, men i dag fristet det veldig. Jeg vet hva mine favoritter blant smågodt er, så jeg kjøpte selvfølgelig dem. Dermed ble det ikke mye variasjon, men desto mer av det jeg liker.
Jeg kommer også stadig lenger på mitt nye puslespill. Kan ikke invitere folk på middag på en stund, for det er så stort at det tar hele spisestuebordet mitt. SIden jeg også har sofa og sofabord, som ikke er fullt av puslespill, så gjør det ingenting – folk som kommer kan få kake, te og is istedefor 🙂
Okei, så var ikke været surt når jeg startet dagen med en gåtur, men det var definitivt hvitt. Jeg hadde en følelse av at det kom til å regne, det var derfor jeg ikke ventet på bedre vær. Noen ganger har jeg nemlig gjort det, ventet på at det skulle klarne opp før jeg gikk tur. Resultatet har da ofte vært at jeg ikke går tur den dagen fordi det begynner å regne (som det gjorde i dag).
Jeg ser ikke så mye av det her omkring jeg bor, men det er noe med bygninger som ser lettere falleferdige og utslitte ut, jeg får lyst til å fikse dem.
Jeg har lenge tenkt at jeg ønsker meg et stort hus hvor jeg kan fikse noen ting, men også en hage med ugrass overalt. Det høres kanskje snålt ut, men jeg liker når jeg kan fikse ting så det blir bra etterpå. Med tanke på hvor sliten jeg har vært, burde jeg kanskje heller ønsket meg noe jeg ikke behøvde å fikse, men jeg liker å ha småting som jeg kan gjøre litt etter litt. På den måten er det alltid noe å gjøre, men også enkelt å se fremgang i mange tilfeller.
Ofte sliter jeg med å holde fokus når jeg ser på forelesningsstreamer. Konsentrasjon er ikke alltid på topp for å si det sånn. Jeg sitter med permen på fanget og hører etter og prøver å forstå. Det fungerer en stund, men så begynner hjernen min å vandre alle andre steder.
Derfor har jeg stor nytte av å strikke mens jeg ser og hører på forelesningsstreamene. Det kan sikkert høres litt uvanlig ut, at jeg følger bedre med når jeg multitasker. Hadde jeg prøvd å gjøre andre ting hadde nok det stemt veldig godt, men sokker er noe av det jeg har strikket mye av og ikke trenger å tenke når jeg gjør. Jeg bare strikker og det føles litt som det går av seg selv.
For meg er det fordelen – det krever ikke mye tankearbeid, men jeg må jo passe på så jeg ikke mister noen masker. Det gjør at jeg klarer å holde fokus uten egentlig å gjøre noe særlig. Når jeg da kombinerer det med å se på forelesningsstreamer fungerer det som en rød tråd for å holde fokus. Det er ikke få ganger jeg stopper nesten midt i en maske fordi jeg hører noe på streamen jeg vil skrive ned.
Pause streamen er nemlig en annen ting jeg gjør. For å ikke gå glipp av noe mens jeg noterer, er fordelen med streamer at de kan pauses. Så det gjør jeg, jeg pauser til stadighet. Det gjør jo at jeg ofte bruker omtrent dobbelt så lang tid på hver stream enn det den egentlige lengde er, men det er helt greit for da får jeg med meg det som blir fortalt.
Var på kafe med ei venninne i går, det var superhyggelig, men som vanlig glemte jeg å ta bilde. Lurer på om jeg noen gang kommer til å lære meg å huske det?
Jeg liker å se på andre sine bilder og jeg liker å ta bilder selv, så hvorfor gjør jeg det ikke oftere? Må det være noe spesielt for at jeg skal ta bilde av det?
Er det noe jeg tar bilde av når jeg er våken tidlig nok er det soloppgangen. Det er noe eget med den som jeg ikke helt klarer å forklare, men som jeg gang på gang bare føler et behov for å ta bilde av. Kanskje er det at med en soloppgang kommer en ny dag, som igjen byr på nye muligheter?
Nå syns jeg at naturen generelt gjør seg godt på bilder. Det er så utrolig mye vakkert.
Her om dagen gikk jeg tur i skogen, og merket at jeg syns det var litt synd at jeg ikke gikk med kameraet klart. Et rådyr kom plutselig farende ut av skogen på den ene siden av stien bare et par meter foran meg og forsvant inn i skogen på den andre siden. Den kan ikke ha vært så gammel, den var nemlig ganske liten, men uansett så utrolig vakker. Nok en gang et av naturens undere.
