Nok en gang ny notatbok. Denne fikk jeg av ei venninne, og jeg begynte å bruke den med en gang. Vanligvis kjøper jeg meg notatbøker med linjerte sider, og ofte kjøper jeg de billigste. Så jeg tenkte hardt før jeg startet å bruke denne notatboken; innbundet, fin og med blanke ark.
Jeg har prøvd å lage ulike systemer for å ha oversikt over hva jeg ønsker å gjøre, men det er sjelden de varer så lenge. Synd, men sant. Lenge har jeg hørt snakk om Bullet Journal. Det er et system som er veldig fleksiblet og det har lister. Sånn sett burde det være ganske ideellt for meg. Ulempen er at det også kan utvikles veldig, så jeg har stort sett bare følt meg overveldet av alle mulighetene som ligger i systemet (selv om jeg er sikker på at år en blir vant til alle mulighetene og bestemmer seg for hva som passer, så er det gull å bruke).
Kontrollfriken i meg klarte ikke å starte å fylle ut midt i måneden, så jeg gjorde et forsøk på å huske hva jeg hadde gjort tidligere i måneden og fyllte ut det jeg trodde. Det har jeg så farget grått så jeg visste at jeg ikke var sikker på alt der.
En del av meg likte denne varianten, men den andre delen av meg syns det virket litt rotete når det ble veldig ulikt med fargeprikker på ulike dager. Så jeg har endret for hvordan jeg vil teste ut i juli.
Det er ikke juli enda, men jeg gleder meg litt til å starte å bruke denne siden. Det kan virke rart, men den føles mer riktig (enn så lenge i alle fall). Eneste minuset med den nydelige notatboka er at arkene er ganske tynne, så tusjene mine går gjennom. Noe sier meg at det kommer til å være et mindre problem med den nye utformingen fordi da kommer jeg bare til å sette et kryss, ikke tusje en stor prikk. Målet blir da å ikke bryte rekken med kryss som jeg vil prøve å lage meg.
Noen modereringer vil det riktignok være; jeg må ikke sykle og gå tur samme dag bare jeg gjør en av dem hver dag. Bloggingen er også noe som ikke nødvendigvis skjer hver dag. Jeg vil ikke skrive bare for å skrive (selv om det kanskje kan virke sånn noen ganger?), jeg vil skrive når jeg vil dele noe eller jeg har noe jeg tenker på. Ofte føler jeg at jeg tenker bedre når jeg skrive samtidig, da ser jeg tankene mine på papir/skjerm.
Startet dagen med en digg gåtur i sola. Stort sett går jeg og tenker og ser meg rundt og nyter skogslydene. De fleste gangene går jeg i lysløypa, og jeg føler dermed at jeg ikke trenger å følge så mye med på veien, den er jo gruset. Heldigvis rakk jeg å stoppe før jeg gikk på den der den satt midt i veien.
Jeg har aldri et stort behov for å ta på dem, men de er jo så søte når de plutselig dukker frem. Den gikk ikke helt i ett med grusen, men det var ikke så langt unna. Noe sier meg at den satt i sola for å varme seg, akkurat som jeg gjør noen ganger. Det var spesielt digg å være ute i sola i dag siden det regnet i går.
Ofte gjør jeg ting sent; årets første uteis, årets første utepils og årets første grilling. Sistnevnte skjer i dag. Foreldrene mine kommer, så jeg slipper å være grillmester, det pleier pappa å ta seg av. Det er en stund siden jeg har sett dem nå, og jeg får noen å spise middag sammen med. Så å mikse det med sol og sommervær gjør dette til en bra helg.
…sykkeltur er nå unnagjort! I et par år nå har jeg tenkt at jeg burde kjøpe meg ny sykkel. Den jeg har er nå omtrent 19 år(!), og oftest fungerer bare tre av syv gir. Så det å sykle i oppoverbakker er for eksempel ikke alltid like gøy.
Den har begynt å ruste litt her og der, men jeg er jo så glad i den. Dessuten er den rød og har bakbremser på pedalene.
I fjor høst gjorde jeg et lite forsøk på å se etter ny sykkel, men om jeg forstod det riktig, så er bremser på pedalene ikke det store lenger. Med tanke på at det stort sett er de eneste bremsene jeg bruker, vel… Det jeg egentlig ønsker meg er bare en ny, men helt lik sykkel som det jeg har hatt i snart tjue år nå. Dekkene har begynt å sprekke litt, men foreløpig holder de likevel godt stand.
Siden dagens sykkeltur var årets første regner jeg med at jeg blir litt øm både i beina og i rumpa i morgen, men heldigvis går sånt over. Så nå er det bare å nyte de varmere dagene på sykkelsete og kanskje sykle noen steder jeg ikke har vært før.
For noen dager siden klipte jeg mesteparten av grasset i hagen min. Jeg lot noe være igjen fordi det var bringebærbusker der som jeg ville beholde. Planen var å klippe grasset rundt så det ikke var så langt, men jeg kom aldri så langt.
Dermed er det nå en katt som koser seg i skyggen i det lange grasset. Jeg kan ikke ha katt fordi min mor er allergisk, og siden jeg syns det er hyggelig å få besøk av foreldrene mine, så har jeg ikke katt. Jeg gjetter at denne katten tilhører noen naboer, men den var så søt der den lå i koste seg i hagen min.
Omtrent så fort jeg gikk ut for å ta bilde av den der den lå, kom den mot meg og ville ha kos. Silkemyk var den. Lurer på om den kommer til å ha fast plass i hagen min om jeg ikke klipper grasset akkurat der?
En ting imponerer meg med de som blogger masse; de er mange ganger et oppkomme av ideer. Misforstå meg rett, jeg føler jeg har mange ideer jeg også, men jeg er usikker på om jeg ville hatt nok nye ideer til å blogge flere ganger hver dag.
Livet er ikke alltid like variert, noe som igjen gjør at jeg mange ganger tenker på de samme tingene om igjen og om igjen. Noen ganger får jeg nye impulser og lærer nye ting, noe som igjen gjør at jeg ser på de samme tingene på en litt annerledes måte, men ofte er det mange av de samme tankene som stadig kommer igjen.
Hvorfor det er sånn kan en jo spørre seg; er jeg for satt i mine måter å gjøre ting på? min måte å være på? er det noe jeg burde endre på? er jeg kjedelig som mange ganger føler at jeg ikke tenker nye tanker, men heller tenker de samme tankene gang på gang?
Jeg tenker på de samme gjøremålene i huset mitt, jeg tenker (og går) de samme turene til stadighet, jeg gjør de samme oppgavene på jobb. Sånn sett lever jeg nok et veldig monotont liv. På den annen side er jeg stadig klar for å se nye filmer, nye tv-serier og lese nye bøker. Spesielt føler jeg at bøkene gjør livet mitt mer unikt. I bøkene jeg leser møter jeg på så mange ulike karakterer i ulike stadier av livet og i ulike settinger som ofte er så godt beskrevet at det føles som jeg er der personene er. Noen bøker blir jo også litt gjentakelse, men stort sett så gjør det ingenting.
Andre ganger blir jeg nesten litt lei av meg selv; at det føles som jeg alltid gjør nesten det samme hele tiden. Jeg liker nye ting og utfordringer (selv om det noen ganger føles veldig skremmende). Så jeg føler kanskje at det “store” spørsmålet her blir: hvorfor gjør jeg ikke noe med det? Jeg er tross alt den eneste som kan gjøre noe med det.
…burde gjøre noe mens den venter fordi det kan ta tid.
I hele går ventet jeg på karakteren på den siste eksamen min fordi sensurfristen var 14. juni. Jeg venter fremdeles… Vi har fått beskjed om at sensor hadde tekniske problemer, men er nå blitt lovet at karakteren skal komme i løpet av dagen i dag.
Det er jo ikke verdens undergang, og jeg har en god formening om hvilke karakter jeg kommer til å få. Ventetiden og det å få bekreftelse på at jeg har tenkt riktig angående karakteren min, vel, jeg har ikke lyst til å vente lenger. Jeg vil vite det nå! (helst i går) og jeg vet jeg ikke er alene om det.
Hvor mange ganger jeg har vært inne på Studentweb og fornyet sidene med fingrene krysset for at karakteren skal ha blitt lagt ut har jeg ikke telt, men jeg kan garantere at det er mange ganger. Kanskje jeg egentlig burde finne noe å gjøre hvor jeg ikke har internett på en stund, sånn at jeg ikke sjekker hvert 5. minutt?
Noe som er veldig viktig for meg er å holde løfter jeg gir. Jeg syns også det er veldig viktig at andre som gir løfter holder det de lover. En del ganger sier jeg at jeg skal gjøre så godt jeg kan, men at jeg ikke kan love det den andre personen ønsker. Dette gjør jeg fordi det ikke er sikkert at jeg faktisk får til det jeg skal jobbe hardt for å få til. Sånn er det noen ganger, det er dessverre ikke alt som er mulig å gjennomføre.
Innimellom skjer det ting som gjør at jeg tenker over mine verdier i livet, og dette er en av mine verdier. Jeg kan ikke alt og klarer heller ikke alt, men er det noe jeg gjør så er det å holde det jeg lover. Likevel er det en liten forskjell; når jeg sier at jeg gjøre noe og når jeg lover at jeg skal gjøre noe. Det første kan en være ganske sikker på at jeg gjør, men der er det likevel en liten margin som kan gjøre at det faller gjennom. Når jeg lover at jeg skal gjøre noe derimot, da er det ingenting som kan stoppe meg fra å få det gjort uansett hva det er.
Er det for mye forlangt å forvente de samme verdiene og den samme respekten for lovnader hos andre som jeg forventer av meg selv?
Livet og verden går alltid fremover og endrer seg stadig. Jeg håper jeg klarer å endre meg sammen med den; med mindre det strider totalt med mine verdier.
Noen ting gir sommerfølelsen til de fleste: sol, varme og solkrem. Det siste pleide jeg ofte å glemme, men heldigvis har jeg blitt bedre, noe som gjør at jeg blir mindre solbrent nå. Jeg har veldig lys hud og blir fort solbrent – noe som aldri er behagelig. Vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk si at om en blir solbrent så er det jo kjedelig, men en blir jo brun etterpå. For meg stemmer ikke det. Jeg går alltid tilbake igjen til hvit.
Når jeg var yngre følte jeg faktisk veldig på dette; alle rundt meg fikk ofte en gyllenbrun farge om sommeren. Jeg ble derimot bare litt mindre hvit. Det høres nok litt snålt ut og er ikke enklest å forklare. Jeg er alltid hvit når jeg sammenligner meg med andre. Heldigvis går jeg alltid med klokke på armen, så på slutten av sommeren når folk bemerker hvor hvit jeg er kan jeg bare flytte litt på klokka på armen og vise at jeg faktisk har farge (selv om det ikke virker sånn). Fordelen med at årene går er at jeg nå ikke bryr meg noe særlig om hvor hvit jeg er, det er bare sånn jeg er. Jeg pleier nå å minne meg selv på at det er bedre å være hvit enn å bli solbrent (det er vondt og frarådes!).
Musikk er noe jeg nesten alltid hører på, og det er spesielt to norske band jeg kun kan høre på om sommer’n. Postgirobygget og deLillos. I går var første gang i sommer jeg hørte på dem og sommerfølelsen kom umiddelbart. Aller best er de kombinert med gode venner, grilling, sommervarme, sol og en kald øl – det er den ultimate sommerfølelsen for min del.
I dag har det regnet i nesten hele dag, avbrutt av litt styrtregn innimellom. Likevel har jeg sommerfølelsen fordi jeg hører på Postgirobygget og deLillos, nesten litt magi at de kan gi meg sommerfølelsen uansett.
Om du er som meg, har du en komfortsone du liker deg godt i. Jeg tenker at det er vel å bra å være komfortabel, men i det siste har jeg tenkt stadig mer på at jeg vil lære mer og utvikle meg. Det gjør at jeg må ut av min egen komfortsone. Det er ubehagelig og litt skremmende til tider, men da er det ekstra viktig å huske på at det ikke varer for alltid. En blir vant til det nye.
Jeg vet jeg tidvis kan virke selvmotsigende; jeg liker å lære nye ting, men jeg foretrekker å holde meg i komfortsonen min. På den annen side, om en aldri beveger seg ut av komfortsonen kommer en ingen vei – da blir en sittende fast der en er. Det er viktig å sette pris på den personen en er, men det er også viktig å utvikle seg.
Mange snakker om at de ønsker å forbedre seg, at de enten går på diett, at de jobber hardt for sommerkroppen, at de skal ta det ene studiet og få en super jobb, at de skal gjøre den ene tingen for å bli bedre. Utfordringen er at det er ofte der det stopper; om en klarer å gjennomføre den ene tingen sier de seg fornøyd og går tilbake til de vanene de alltid har hatt. For min del har jeg endelig begynt å klare å si meg fornøyd med sånn jeg er, jeg føler ikke at jeg har et stort behov for å forbedre meg selv, men heller et behov for å utvikle og utfordre meg.
Når livet blir for mye trekker jeg meg tilbake fra verden for å få en pause; det er min komfortsone da. Heldigvis ligger det i min komfortsone å lære nye ting fordi jeg er nysgjerrig. Noe som ofte er utenfor min komfortsone er mennesker; det kan høres rart ut da jeg nesten hele arbeidslivet har jobbet i serviceyrker, men det er ingen som har sagt at jeg til enhver tid må være logisk. På jobb er jeg ofte utenfor komfortsonen, og selv om jeg syns det kan være skummelt der og da, går det generelt veldig bra, og så har jeg på den måten klart å utvide komfortsonen min bittelitt nok en gang.
En periode føltes det som jeg kjørte kampanjer ovenfor meg selv: “Kjersti gjør ting hun ikke kan”. Det var skremmende, men gav meg også mange sommerfugler i magen.
