Jeg ble nettopp ferdig med et puslespill på 3.000 brikker som opptok hele stuebordet mitt. Fornøyd med å være ferdig både fordi alle brikkene var der, og fordi når jeg hadde pakket det sammen “fikk” jeg tilbake stuebordet mitt. Greit å kunne bruke stuebordet til andre ting også om jeg ønsker det…
Grunnen til om jeg i mitt stille sinn lurer på om jeg er avhengig er fordi planen var å ta en pause fra puslespill for å ha mer tid til å gjøre andre ting. Hva skjer? Jo, jeg starter et nytt puslespill – denne gangen på gulvet på kontoret fordi jeg vil kunne bruke stuebordet… For eksempel syns jeg det er behagelig å kunne sitte ordentlig ved stuebordet når jeg skal spise middag. Ofte sitter jeg nemlig fremoverbøyd på sofaen så jeg delvis bretter meg selv i to mens jeg spiser middag – ikke egentlig mest behagelig for magen for å si det sånn…
Heldigvis for meg er ikke å pusle puslespill den verste avhengigheten en kan ha, så jeg kan ikke klage – det er noe jeg liker å gjøre som ikke er farlig for helsen. Eller, å sitte på beina til de sovner, lene seg fremover så ryggen krangler av den dårlige sittestillingen fordi puslespillet ligger på gulvet og jeg lener meg på hendene på en måte som gjør at håndleddene også protesterer… jeg vet ikke jeg, kanskje ikke så ufarlig som jeg innbiller meg? Uansett, puslespillet og jeg har mange timer med glede både foran og bak oss.
Nå som helgen går mot slutten kan jeg gladelig meddele at jeg har blitt ferdig med puslespillet på 3.000 brikker. Så da blir det å pakke det sammen i morgen eller noe så jeg føler at jeg får tilbake stuebordet mitt. Tross alt har jeg brukt omtrent 1,5 måned på dette puslespillet – det er stort og har vanskelige partier så jeg tenker det er helt grei tid. Neste utfordring med dette puslespillet blir å få solgt det. Jeg har nemlig innsett at dette ikke er en av favorittene mine og at jeg tviler sterkt på at jeg vil gjøre det igjen. Denne gangen gjorde jeg det fordi jeg ville sjekke om alle brikkene var der… Alle brikkene var der, og jeg vil være veldig nøye når jeg pakker det sammen for å være sikker på at alle brikkene vil fortsette å være der.
En ting er at jeg liker bildet veldig godt – kunne gjerne bodd et lignende sted (om du vet om noe, rop ut!). Jeg mener – blomster, trær, generell natur – god nok plass til å ha dyr og dyrke grønnsaker… Eneste minuset er at jeg gjetter det er høyere over havet enn jeg mest sannsynlig ønsker. Likevel, det er lov å drømme!
Nå har jeg jobbet med dette puslespillet i over fem uker! Så jeg nærmer meg slutten. Gleder meg til å få tilbake stuebordet mitt. Eller, bordet står jo der, men jeg kan ikke akkurat påstå at jeg kan bruke det til så mye forskjellig om dagen. Når jeg kommer hjem fra jobb om dagen tar jeg alltid litt tid og setter meg med puslespillet som en liten pause for å fordøye dagen. Så det har en praktisk funksjon om dagen, men jeg tror nok at neste puslespill jeg legger vil være et som er litt mindre… 3.000 brikker er tross alt ganske mye; 1.000 brikker føles mer overkommelig – og de tar aldri over en måned å legge…
De siste dagene forsvant jeg plutselig litt fra bloggen – helt uten å mene det. Sånt skjer noen ganger – at jeg blir helt opphengt i ting og glemmer mye annet. Denne gangen er det boken som skulle leses til lesesirkelen i går. Jeg ble akkurat ikke ferdig med å lese boken, men lese de siste sidene i dag. Bra bok etter min mening. Det er første boken i en trilogi og jeg har lest alle tre før, men husket ingenting, så nå vil jeg gjerne få lest de to siste bøkene også. Ja, boken er forresten Veien til Jerusalem av Jan Guillou.
Noe annet jeg har vært opphengt i er puslespillet jeg fremdeles ikke er ferdig med. Tross alt tar det tid å finne ut hvor alle de 3.000 brikkene skal… Nå er jeg inne i min fjerde uke, men regner med at jeg ikke vil bruke like lang tid på resten av det. Tross alt startet jeg med det vanskeligste: blomstene og den blå himmelen. Resten burde være enklere og dermed ta kortere tid. Kanskje jeg blir ferdig i løpet av et par uker? Uvisst, men den som lever får se (om jeg husker å legge det ut på blogg).
God morgen – eller, for noen er det sikkert allerede et stykke inn i dagen, mens for andre er det en stund til det er morgen. Godt vi er forskjellig er det ikke? (satser på at det fleste sier ja på dette – tenk så kjedelig det ville blitt om alle var helt like?)
Uansett, jeg har vært litt opptatt….med et puslespill… det er ikke akkurat noe nytt, men dette er et av de største jeg har så det tar litt tid. At alle blomsterfargene glir i hverandre og gjør det litt vanskelig til tider er en ting. Blå himmel derimot – er alltid vanskelig. Jeg mener: det er kun en farge, haugevis av brikker og lite variasjon på brikkene så jeg kan ikke se etter former engang fordi de er alle nesten helt like. De små forskjellene som er ser ikke engang ut til å være på alle brikkene.
Vanligvis pleide jeg å vente med himmelen til slutt, men denne gangen skal jeg kose meg med fjellene til slutt fordi jeg tror de er noe av det som er enklere. På den måten koser jeg meg med hele puslespillet.
Så i dag blir det puslespill mye av dagen, med små avbrudd av spising, vasking, hagearbeid (som ikke bråker – raking, luking, klippe litt av noen busker med en liten håndholdt saks og litt vanning) og YouTube-titting (fordi jeg ikke har TV). Håper du har hatt en fin påske, men husk at den er ikke over enda – resten av dagen i dag og hele morgendagen er også påskedager!
Jeg pusler meg gjennom puslespillene mine for å forsikre meg om at jeg har alle brikkene. Tross alt lever jeg fremdeles i håpet om å finne et hus som passer til meg så jeg kan kjøpe det og flytte. Da er det greit å ha ting på stell, så jeg pusler meg gjennom puslespillene jeg har for å være sikker på at jeg har alle brikkene.
Dette er et gammelt puslespill så brikkene henger ikke akkurat sammen når jeg pusler det, men jeg koser meg med det likevel. Heldigvis gikk det med dette som det har gått med de andre: jeg ble ferdig og alle brikkene er her. Så det var en liten smakebit på min ettermiddag…puslespill.
Store puslespill tar tid – naturlig nok. De er også dyre å kjøpe, men med tanke på hvor mange timer med underholdning de gir er det ikke egentlig så dyrt likevel – bare tenk på hva en kinobillett koster og tiden du får for den prisen… Hm, det fikk meg til å innse at jeg tror det er fire år siden jeg sist var på kino? (så The Hate U Give) Uansett, nå er jeg ferdig med å legge det store puslespillet. Tittelen er forresten Oceania (ja, puslespill har titler)..
Når en pusler et puslespill med 3.000 brikker, så tar det litt tid. Selv om jeg liker bildet og å legge puslespill, har jeg begynt å innse at 3.000 brikker er litt mye. Det er rett og slett for stort til å være en favoritt. 500 brikker kan ofte blir litt for lite og 2.000 er også akkurat litt større enn det som er blitt favoritter. Med andre ord tror jeg favorittstørrelsen min ligger på 1.000-1.500 brikker. Heldigvis går det fremover brikke for brikke.
Jeg er fast bestemt på å gjøre det ferdig, men på den annen side er jeg rett og slett litt lei fordi det tar så lang tid. Upraktisk fordi jeg vil jo ikke avslutte midt i. Dessuten har jeg et mål om å bli ferdig for å forsikre meg om at alle brikkene faktisk er der. Jeg har lagt puslespillet flere ganger, men alle gangene har jeg bare lagt brikkene i esken når jeg er ferdig – denne gangen skal jeg legge de i poser som så blir lagt i esken – sannsynligheten for å miste brikker blir plutselig mye mindre av å gjøre det sånn…
Noen puslespill er større enn andre. Det jeg nå har startet på er på hele 3.000 brikker, så jeg måtte legge i en plate midt i stuebordet for at platen skulle være stor nok. Heldigvis har jeg et bord hvor det er mulig. Med et så stort puslespill er det fordeler og ulemper (som de fleste andre ting i livet). Fordelen er at det er et stort bilde jeg kan kose meg med i lang tid (eller, jeg er litt opphengt om dagen så selv om det tar lang tid, vil det begrense seg fordi jeg ikke gjør så mye annet…). Ulempen er at det fyller hele bordet og det gjør at jeg enten må delvis reise meg opp og/eller strekke meg til stadighet.
Nå har jeg ikke så mange så store puslespill og har innsett at mellom 1.000 og 2.000 brikker tror jeg kanskje er min favorittstørrelse. Da er det stort nok til å underholde meg over en god stund, men ikke så stort at jeg sliter med å rekke over det.
Jeg har nevnt det før og nevner det igjen: jeg liker å pusle puslespill. Det er noe bedagelig, men utfordrende med det. Jeg klarer å ha fullt fokus på det jeg gjør (skjønt, noen ganger glemmer jeg å spise så det er litt upraktisk). Å vite at noe vil være helt og ferdig når jeg har fullført er en følelse jeg liker.
Ja, jeg blir ofte litt opphengt, men jeg har innsett at det kan være mange ulike måter å legge det samme puslespillet på. Dette er et godt eksempel. Første gang la jeg kantbrikken først, før jeg sorterte i farger og gjorde resten. Det var tidvis frustrerende fordi noen av blomstene er på flere steder. Dessuten var det noen ganger vanskelig å vurdere fargene på brikkene når jeg sorterte dem. Denne gangen gjør jeg noe likt og noe ulikt. Jeg startet med kanten før jeg sorterte ut og la mesteparten av rutenettet (noen av stedene er brikkene så mørke at det var vanskelig å se at de var en del av rutenettet). Så sorterte jeg flesteparten av brikkene i sine riktige ruter før jeg nå bare har den siste ruten igjen å pusle.
En helt annen opplevelse av samme puslespillet – og det overraskende mye raskere denne gangen. For å gjøre det lettere for meg selv neste gang vurderer jeg å legge kantbrikker og rutenett i en pose og resten av brikkene i en annen pose. Hvorfor legger jeg brikkene i poser i esken? Lett – sannsynligheten for å miste brikker minsker betraktelig!
En fordel med puslespill er jo at de kan pakkes sammen når du er ferdig med dem så de kan gjøres igjen og igjen. Jeg er heldig nok til å ha foreldre som også liker å legge puslespill innimellom så noen ganger byttelåner jeg noen puslespill med dem. Da har jeg plutselig enda flere puslespill jeg kan legge. Selv om jeg alltid ønsker meg flere…
