De siste dagene forsvant jeg plutselig litt fra bloggen – helt uten å mene det. Sånt skjer noen ganger – at jeg blir helt opphengt i ting og glemmer mye annet. Denne gangen er det boken som skulle leses til lesesirkelen i går. Jeg ble akkurat ikke ferdig med å lese boken, men lese de siste sidene i dag. Bra bok etter min mening. Det er første boken i en trilogi og jeg har lest alle tre før, men husket ingenting, så nå vil jeg gjerne få lest de to siste bøkene også. Ja, boken er forresten Veien til Jerusalem av Jan Guillou.
Noe annet jeg har vært opphengt i er puslespillet jeg fremdeles ikke er ferdig med. Tross alt tar det tid å finne ut hvor alle de 3.000 brikkene skal… Nå er jeg inne i min fjerde uke, men regner med at jeg ikke vil bruke like lang tid på resten av det. Tross alt startet jeg med det vanskeligste: blomstene og den blå himmelen. Resten burde være enklere og dermed ta kortere tid. Kanskje jeg blir ferdig i løpet av et par uker? Uvisst, men den som lever får se (om jeg husker å legge det ut på blogg).
Wooooow 🙃😃👍👏👏👏
3000 brikkee er dobbelt så mange som jeg noen gang har lagt. Ellers er jeg også grepene av “lese-basillen” i tillegg til skriving av bok og strikking, så pausene mine fra bloggen er nok mye lenger enn dine 😉
Skrive bok høres både gøy og veldig vanskelig ut. Kan jeg spørre hva slags bok du skriver på?
Ja, det er absolutt både gøy og vanskelig, som du skriver. Men mest spennende. Kanskje litt i overkant med en hel roman, men jeg skal gjennomføre, og jeg har god hjelp av redaktør på kurs (årsstudiet) hos Forfatterskolen.
Jeg skriver en sann historie om en venninne av meg. Hun er fra Venezuela og hadde et 3-4 uker langt opphold på fødeklinikk i landet og hadde noen hoderystende opplevelser. Venezuela har tidligere vært det beste landet å bo i i Latinamerika, men har de siste årene (7-14 siste) blitt verre og verre. Selv bor jeg i Spania og hun har kommet hit med familien sin. Det er mange venezuelanere her. De har “rømt” fra elendige humanitære forhold og de får heldigvis oppholdstillatelse i Spania på humanitært grunnlag.
Så altså… – Hennes opplevelse med alt det innebar da hun ventet sønn nummer to.
Det høres ut til å bli en sterk og viktig historie.
Ja, det var akkurat det jeg tenkte da jeg hørte den. Så da sa jeg at “den må skrives… – og jeg skal skrive den”. Så nå må jeg bare fullføre 😉
Lykke til!