For mange dager siden sådde jeg de første frøene for i år. Det tok lenger tid for karsen å komme opp enn jeg forventet (hele fem dager!), men frøene er minst fem år gamle…så det er ikke egentlig så rart.
Dessverre mister de fleste frø litt av spireviljen hvert år de ikke sås. Noe som sikkert er grunnen til at de andre frøene mine også tar tid. At de har tørket ut på toppen av jorda hvor frøene er, gjør nok også sitt… Jeg burde hatt et “lokk” som hadde hjulpet med å holde på fuktigheten, men jeg hadde ikke noe som passet på en delt eggkartong og doruller som var gjennomsiktig.
Noen ganger tar det litt tid før jeg finner ut av ting. Heldigvis kom jeg til slutt på at jeg hadde plastfolie jeg kunne bruke. På den annen side, siden de har tørket ut på toppen hver natt den første uka så kan det være at jeg må så på nytt – og da ha plastfolie over med en gang…
Likevel, nå som jeg endelig har hatt over plastfolie vil jeg gi det noen dager til før jeg så flere frø av det samme på samme sted. Det er jo lov å håpe? 😇
For nesten en uke siden sådde jeg de første frøene av året. Jeg er ikke ferdig med februarsåingen, men vi må alle starte et sted. Nytt av året er bare to av frøposene mine, alle de andre er eldre – noen bare et par år, men andre er mer fire-fem år gamle. For et par år siden var jeg nemlig helt sikker på at jeg ville flytte til et nytt sted med masse plass å gro på i løpet av året – og dermed kjøpte jeg en del frø. Om det var lurt eller ei..vel, ikke lurest?
Gamle frø mister nemlig en del av spireprosenten sin (hvor bra de faktisk spirer) og noen frø mister mer enn andre. Spesielt får frø (så vidt jeg har forstått) dårligere spireprosent av å bli lagret dårlig. Best lagring for frø er mørkt og kjølig, og jeg hadde mine frø i en pappeske i stua…
Tidligere har karsen ikke hatt noe problem med å spire i løpet av de første to dagene, mens denne gangen har det gått fem dager før flere enn de to første frøene har spirt særlig. Så jeg kan få en utfordring med de andre frøene mine også vil jeg tro.
Heldigvis for meg har jeg mye frø, så om i alle fall en god del spirer vil jeg få både grønnsaker og blomster.
En del av meg tenker at jeg burde foreta en spiretest på frøene mine, men jeg har ikke utstyr og plass til det – og dessuten burde jeg ha god nok plass ute til å teste når våren kommer (for jeg må dessuten grave vekk grass og kveke fra der jeg skal gro før jeg kan så noe…).
Så gamle frø virker til å være tregere, men så lenge noe kommer opp så skal jeg si meg fornøyd for i år.
Nå har de første frøene blitt sådd – og så satt ute i snøen. Selv om jeg ikke helt har orden på alle ting (vil jeg noen gang få det?), så har jeg funnet noen småpotter og litt jord og dermed kunne vårens vakreste eventyr starte.
Grunnen til at de står ute er at frøene trenger en kuldeperiode for å spire. For mitt vedkommende gjelder det frøene jeg har av lavendel og rosmarin. Lavendel har jeg aldri testet før, men rosmarin har jeg hatt i kjøleskapet før og det fungerte ikke – så i år ble det en endring med å bare sette de ut i snøen og håpe på det beste.
Så nå har tiden startet med jord under neglene. Vårens vakreste eventyr jeg ikke helt har plass til, men gjør det likevel. Jeg sådde to potter med rosmarin og fire med lavendel – og er veldig spent på hvor mye som vil spire for frøene var såpass små at det var vanskelig å bare ha noen i hver potte. Krysser fingrene for at det går bra, men det er lenge til jeg får se hvordan eventuelle resultater vil bli.
I går sådde jeg vårens første frø (ja, jeg vet veldig godt at det fremdeles er vinter ennå). Å ha henda i jord, lure på hvordan jeg skal få plass til å både så og gro alt jeg ønsker, innse at jeg sikkert ikke har nok jord og små potter til å starte alle frøene jeg ønsker, og håpe at det blir en bra vår.
Det er mye som går inn i det å gro planter – både spiselige og blomstrende. Noe jeg burde grodd hele vinteren er karse; de spirer fort og kan spises nesten med en gang. Heldigvis, for det å vente på at frø skal spire er en tålmodighetsprøve. Flere ganger om dagen er jeg bortom der frøene står og titter for å se om det har skjedd noe.
Så på et campingbord i stua står det nå fem ulike frø jeg har sådd: karse, løvemunn, stemorsblomst, månedsjordbær og basilikum. De fire sistnevnte vil nok ta litt tid før de spirer, men av erfaring vet jeg at karse er en takknemlig vekst å så for den spirer ganske raskt.
For min del er noe av tålmodighetsprøven i år at de fleste av frøene og frøposene jeg har, er flere år gamle – noe som gjør spireprosenten dårligere. Så jeg kan vel si at det er en del av årets tålmodighetsprøve…
Her om dagen var jeg innom Plantasjen fordi det var noen frø jeg ønsket meg som manglet i den store samlingen min. At det var 70% avslag på alle frøene fra Plantasjen akkurat da, var skikkelig flaks for meg.
Siden jeg har såpass mye frø, var det bare noen jeg tenkte å kjøpe – og jeg endte med kun to frøpakker! Kan vel si at selvkontrollen var bra på det området 😅
Gresskarene må jeg vente med å så, for de liker varmen. Lavendelen derimot – de kan jeg faktisk så nå. På den pakken står det nemlig at de burde stå 3-6 uker i kjøleskapet etter at de er sådd for en kuldeperiode gjør det lettere for de å spire. Dermed tenker jeg at jeg like godt kan sette de ute – da får de det garantert kaldt nok og jeg trenger ikke bruke dyrebar plass i mitt lille kjøleskap.
Jeg tror det er andre gangen denne planten blomstrer for meg, og jeg har hatt den i snart ti år tror jeg? Akkurat hva den heter er jeg usikker på, men jeg tror det er noe “elefant”-noe? Eller så er det noe helt annet.
Poenget er at forrige gang den blomstret, gav den meg også et frø. Det frøet har siden blitt til en ny plante. Nå er det ikke bare originalen som blomstrer, men den som kom fra et frø blomstrer også. Den gamle ser ut til å gi meg tre frø, og den nye ser ut til å gi meg ett frø. Om frøene modner og kan bli til nye planter er det bare tiden som vet ved at den vil vise enten det ene eller det andre.
Blomsten i seg selv er ikke særlig pen å se på, men det er litt artig med tanke på hvor sjeldent den blomstrer. At den ikke blomstrer oftere kan være fordi den ikke er fornøyd med livet jeg gir den, men på den annen side – de fleste planter blomstrer for å sikre overlevelse fordi med blomst kommer frø, så kanskje de har det for bra hos meg? Like greit siden jeg som sagt ikke syns blomsten er penest…
Dermed er det på tide å finne fram potter, skåler og jord for å så frø. Enn så lenge er det for tidlig å så andre frø, så dette får holde for nå.
Ikke lenge etter at jeg flyttet inn i mitt nye hus, så sådde jeg blomkarse i et blomsterbed ved husveggen. Det er de eneste frøene jeg (foreløpig) har sådd på min nye eiendom.
Nå er altså dagen her, dagen jeg ikke var sikker på ville rekke å komme før høsten satte inn. Riktignok har det regnet mye i det siste (såpass mye de siste dagene at veier er stengt og/eller ødelagt av alt vannet), men likevel finnes det lysglimt. For eksempel i blomsterbedet mitt.
Blomkarsen har startet å blomstre! Det er fire frø som spirte. Den første har nå fått sin første blomst, og den har flere knopper. Den andre blomkarsen har foreløpig ikke blomstret, men den har flere knopper. De to siste er mindre og jeg har lite eller ingen tro for at de vil rekke å danne knopper og blomstre. Likevel.
Med tanke på at jeg var dårlig på å vanne frøene når jeg første sådde de, var det gøy at fire av de har spirt – og blitt små grønne tuer. At de nå – i starten av september! – er kommet i blomsterstadiet – gjør at jeg er utrolig glad for at jeg sådde frø. Spesielt siden jeg ikke trodde de ville rekke å blomstre i det hele tatt.
Så selv når været føles litt kjipt med alt det våte, er det viktig å fokusere på lyspunktene. Blomster er absolutt et lyspunkt – i alle fall syns jeg det!
Jeg er ganske sikker på at en busk jeg har, er aronia (eller svartsurbær som jeg også tror de kalles?). Det har jeg aldri hatt før, men jeg tror en kan lage saft av de – eller var det syltetøy?
Uansett, første spørsmålet er jo: “når er de egentlig modne nok til å plukke?” Det er en utfordring med bær en ikke har hatt før – hva er gangen i syklusen deres? Når er de modne for plukking? Skal de renses på noe vis? Hva brukes de til?
Et annet spørsmål er ikke viktig før noe er laget av dem, men det blir spennende: “liker jeg de så de er verdt å plukke?”
Noen ting tar lenger tid enn andre – plukke solbær for eksempel.
Hvor lang tid jeg (foreløpig) har brukt på det vet jeg ikke, men det begynner å bli en del. Ble riktignok lite plukking i dag. Fikk renset det jeg plukket i går. Et spann som ble til 750 gram ferdigrensede solbær som nå får et opphold i fryseren.
Om bærene skal brukes til saft, er det ikke noe behov for å rense de. Skal de brukes til syltetøy eller andre ting derimot, er det lurt at de er renset.
Jeg har lagt i fryseren omtrent like mengder rips og solbær som ikke er renset og som jeg tenker kan bli til saft. Alt som er igjen av solbær som jeg plukker nå; vel, noe tenker jeg kan bli syltetøy (spent på om jeg liker det…) og noe kan bli andre ting – om noen har tips til andre ting??
Hver gang jeg løfter på en gren, dukker det opp nye solbær jeg ikke hadde lagt merke til. Eller så går jeg andre veien rundt buskene og da dukker solbærene opp som troll av eske. Det føles litt som historien som aldri tar slutt fordi det er såpass mye solbær.
De første frøene jeg sådde her i mitt nye hjem, var blomkarse. Etter noen kjølige netter, ble det heldigvis noe varmere og de spirte. Fire stykker av de spirte, de tre som var nærmere huset fikk nok litt for lite vann… jorden i blomsterbedet er ganske så tørr nemlig.
Superfornøyd med at fire stykker i alle fall har spirt og ser ut til å jobbe for å bli større. Ulempen er et det var noen smålarver som syns de var gode og begynte å spise hull på bladene. Siden jeg har et håp om at de (plantene altså) skal bli større og kanskje til og med rekke å blomstre (det ville vært fantastisk!), var ikke smålarvene noen god ide. Jeg vet ikke om noen annen måte å bli kvitt smålarvene på enn å mose de – for prøver jeg å plukke de vekk, kommer de bare tilbake. Er de most, så er de most.
Det høres veldig brutalt ut, men naturen kan være brutal – og vi mennesker er også en del av den brutale naturen. Hadde de holdt seg til kun en av plantene kunne jeg vurdert å la de være, men når de satt på alle fire plantene og knasket i vei – da ble prosessen kort og brutal. Eneste jeg må passe på nå er å sjekke de innimellom i tilfelle det er flere smålarver som prøver seg…
