Akkurat hvor gammel denne kaktusen er, vet jeg ikke (men jeg er ganske sikker på at den er eldre enn meg…).
Hva rekorden for antall blomster er, husker jeg heller ikke. Det jeg vet er at den har mange blomster når den først blomstrer.
Jeg tror den heter påskekaktus? Eller noe annet, kaktus er det i alle fall. Stor, tung med nydelige blomster. Blomstringen varer ikke lengst, så det er om å gjøre å nyte det når det skjer. Det skjer tross alt bare en gang i året.
Hele livet har jeg hatt planter i vinduskarmen. Uten det blir jeg trist. Jeg trenger å ha noe grønt og levende rundt meg.
Tross er vi alle en del av naturen og naturen en del av oss (selv om det virker som om mange ikke skjønner det?).
Dette var en søt lite potte med stiklinger for ikke lenge siden, men de gror overraskende raskt. Noe sier meg at de kommer til å bli lange og strenglete (har du tips til hvordan unngå det eller er det sånn denne planten er?).
Så vidt jeg vet har planten flere navn som brukes; vandrende jøde og husvandrer er så vidt jeg har forstått de vanligste?
Uansett, den jeg har på soverommet har nå startet å blomstre! Jeg la merke til knoppene i går, og på morgenen i dag var den ene sprunget ut i en søt, liten hvit blomst. Det blir nok flere blomster, for det er flere knopper som gjør seg klare til å springe ut (men ikke ut av huset, for det har vært kuldegrader de siste nettene…).
Endelig har det begynt å spire i plantekassen som står ute!
Joda, “ugrasset” har startet så smått allerede, men nå har det endelig begynt å spire ting jeg har sådd. Dessverre husker jeg ikke hva jeg sådde hvor (det var litt kaldt ute den dagen), men jeg har notert hvilke frø jeg har sådd. Sånn sett har jeg kommet langt.
Foreløpig er jeg ikke god nok til å vite forskjell på mye av det på frøstadiet, men jeg jobber med saken!
Å få tatt gode bilder ute i sola er heller ikke enkelt…men dette er mest sannsynlig spinat.
Dette er mest sannsynlig enten nepe eller reddik (selv om det er tilnærmet umulig å se noe på bildet…). Når jeg tenker meg om, har jeg en følelse av at reddik er mest riktig.
Uansett, det har endelig begynt å spire og jeg gleder meg som en liten unge til å begynne å så enda mer (må bare få kjøpt meg hus med hage først…).
2. påskedag, så siste dag i påsken i dag. Påsken ender med sol, så det lover godt. Får prøve å gå en tur i finværet litt senere i dag 🌞
Fikk strikket litt i går også, men nå er det snart slutt på garnet. Dermed må jeg snart felle av til pannebåndet. Spørsmålet blir om jeg skal strikke det sammen eller sy det sammen. Blir det egentlig bredt nok når jeg bretter det? Stadig nye spørsmål når en strikker noe en ikke har gjort mye av. Garnet er mykt i alle fall, og siden jeg har strikket enkelt vrangbord er det elastisk.
Planten, striperenneren, er nok også på siste rest. Jeg pottet den om i vinter en gang, men den ville ikke trives. Så jeg pottet den om en gang til for en uke eller to siden. Dessverre ser det fremdeles ut som den mistrives og jeg er redd for at den snart føler seg ferdig med livet. Noe som er veldig synd for jeg liker striperennere. Vil den klare å kjempe seg tilbake til livet, eller har den sluttet å jobbe for å gi plass til andre planter?
Plantekassen ble ikke akkurat “ryddet” i høst, så den må gjøres litt med. Jorda er blitt brukt i flere år uten å få tilført noe særlig næring så der må noe gjøres. Jorda trenger ikke å byttes ut som jeg har sett mange lure på, men det er veldig nødvendig å tilføre næring. Organisk materiale er tingen her; gjødsel og kompost av ulike varianter.
Siden jeg fremdeles er i en midtprosess med flytting hvor jeg ikke har tilgang til tingene mine, blir målet å bruke det jeg faktisk har tilgang til. Min fars kompostbinge for eksempel – om jeg klarer å få ut noe derfra (om det ikke er fryst), kommer jeg til å ha i litt av den komposten. Om jeg er heldig får jeg kanskje med en meitemark eller to – de er tross alt bondens beste arbeider så jeg krysser fingrene og håper at noen av de kan leve i plantekassen min.
Kanskje jeg også burde legge inn litt ekstra mat til meitemarkene om jeg skulle være så heldig å få med et par stykker? Mat i dette tilfellet vil si noe organisk materiale.
Hvilke frø jeg vil så har jeg allerede funnet ut av. Så vidt jeg vet er alle tingene kuldetolerante, men om de ikke spirer med det første ville det ikke være overraskende. Tross alt er det fremdeles minusgrader om natten – og det vil det nok kanskje være en måned til.
Likevel, som evig optimist er planen å få ordnet dette i løpet av denne uka. Så begynner ventetiden – hvor lang tid vil det ta før noe spirer (og vil det spire?) ?
Riktignok er ildtoppen (planten) inne i vinduskarmen, men den blomstrer for harde livet. Den lever godt foreløpig i alle fall. Om den ønsker å flytte ut når det blir varmt nok vet jeg ikke, men foreløpig er det rundt null så da hadde den stryki med ganske raskt for å si det sånn.
Jeg blomstrer ikke – jeg er tross alt et menneske og ikke en plante. På den annen side hender det jo at en omtaler folk og sier at de blomstrer, så kanskje jeg har tatt helt feil? Er vi alle en form for blomsterplanter?
I dag har jeg brukt dagen på å lese og prøve å tilegne meg så mye informasjon som mulig – livet som student er sånn. Se forelesninger, lese pensum, gjøre quiz som hjelper til med å huske og forstå materialet, og å skrive oppgaver. Eksamen er det heldigvis bare en av, og det er lenge til enda.
Husletingen blomstrer i alle fall ikke om dagen. Joda, det legges ut hus for salg på markedet, men det er få av de som treffer mine behov. Dermed er letingen tidkrevende for jeg må finne ut av hvilke kriterier de treffer mest på (for enn så lenge er det ingenting som har truffet alle kriteriene). Så mens frustrasjonen bygger seg opp fordi hver nedtur når jeg leser om et hus og innser at det ikke vil fungere, føles det litt som en knyttneve i ansiktet (eventuelt overkjørt av traktor…det begynner å føles litt der). Da er det godt å ha blomstrende planter i hus – jeg kan se på dem, smile og drømme meg bort noen sekunder 🌻
Noen ganger er det vanskelig å få gitt alle plantene nok vann – av flere grunner.
Planter er så forskjellige, noen vil ha mye vann, andre vil ha lite vann, noen liker å stå med litt fukt på føttene (les: røttene), mens andre helst vil tørke helt ut. Jorda som plantene står i kan også variere; noe jord tørker ut veldig fort, mens annen jord holder på fuktigheten.
Det er mange hensyn å ta. Kanskje spesielt når en har veldig mange planter så det noen ganger føles litt overveldende. Da kan det fort skje at ikke alle plantene får alt vannet det trenger – selv de som helst ikke vil ha så veldig mye vann.
Så nå tester vi noe nytt. En søt liten primula fikk stå i vasken en stund fordi den var alt for lett (les: hadde fått for lite vann og var supertørst). Utfordringen med det var at vasken ble ubrukelig for alt annet – den var opptatt fordi det stod en plante der.
Nytt system blir nå fellesdrikking for de som ser ut til å ha et stort behov etter å ha blitt oversett litt for lenge. For øyeblikket er det to aloe vera og et pengetre som får bedrive fellesdrikking.
Siden det tar litt tid før de faktisk starter å drikke, blir de stående en god stund før det blir utskifting til neste fellesdrikkere. Forhåpentligvis er dette en god måte å få fornøyd planter på, det er i alle fall målet!
Når en for en liten stund bor et sted en ikke skal fortsette å bo, og andre bor der fra før av, sier det seg selv at det blir fullt av ting. Sånn er det i alle fall for mine foreldre og meg – jeg har midlertidig bosted hos dem, men har jo med meg alle tingene mine – inkludert planter.
Foreldrene mine hadde allerede huset fullt av planter når jeg kom flyttende, så å si at det er for mange planter tror jeg faktisk vi alle er litt enige i. Utrolig nok! (ikke at vi aldri er enige, men når det gjelder planter…vel…)
Utfordringen med så mange planter er plassen – hadde det vært nok vinduskarmer og andre steder ville det ikke vært noe problem, men når det ikke finnes mer plass å sette plantene og det fremdeles er flere planter…
Jeg vil helst beholde alle plantene, men jeg har lenge sett at plassproblemer er utfordrende. Plantene skal dessuten være døde før de kastes – er det liv, er det håp – og skal derfor ikke kastes etter min mening.
Det er kun en annen ting enn døden som gjør at jeg kaster planter – skadedyr i ulike former (bananfluer regnes ikke med, de kommer og går uansett).
I dag var det skjoldlusen som hadde gjort sitt inntog uten at vi hadde observert starten. Vi trodde det var bare en plante. Etter nøye studering av mange av plantene, ble totalen (så langt?) hele fire planter. Kunne vi prøvd å fjerne skjoldlusen, badet plantene i grønnsåpevann (jeg tror i alle fall det er det som er “trikset”) og holdt dem i karantene for å se om behandlingen fungerte? Godt mulig, men av de fire plantene vi så utøyet på, har vi flere eksemplarer av alle sammen (to ildtopper, en striperenner og en krøllete striperenner) – så vi klarer oss sånn sett uten dem. Heldigvis.
Når vi så utøyet ble plantene umiddelbart satt ut på trappa – 16 minusgrader tar nok knekken på både planta og skjoldlusen…
Ikke alle planter er tilpasset frost. Spesielt ikke stueplanter som har vært vant til å være inne hele livet sitt.
En litt uheldig episode gjorde at jeg var veldig bekymret noen dager.
Fredsliljen min, som jeg har hatt i mange år, stod som vanlig ved et vindu og koste seg inne. Den uheldige episoden var rett og slett litt tankeløs. Noen hadde lukket opp vinduet for å lufte, men glemt å flytte vekk fredsliljen så den sto i midt i trekken fra de rundt 15 kuldegradene…
Selv om det ikke tok veldig lang tid før uhellet ble oppdaget, var skaden skjedd. Frostskade.
Den før så frodige fredsliljen har overlevd, men er nå omtrent halvvert i bladverket sitt i forhold til før frostskaden. Heldigvis hadde den ikke blitt pottet om til en større potte, så den store pyntepotten som skjuler plastpotten er noen centimenter høyere – noe som jeg innbiller meg hjalp i alle fall noe.
Til våren blir det dermed en prioritet å potte om fredsliljen – kanskje til med dele den? For det er flere små starter som jobber nederst i potten, så jeg håper den får en ny giv. Enn så lenge får den bli der den er, og med god omsorg vil dette bli en overlevelseshistorie som viser at planter har livsvilje!
Toåringen min får snart avsluttet livet.
De to siste paprikaene blir snart mat i magene til min mor og meg selv.
Grønne skuldre på en ellers rød paprika – jeg tror ikke det grønne vil klare å bli rødt, så det er på tide å spise den før den risikerer å bli dårlig.
Paprikaen som fremdeles er helt grønn har såpass dårlig stilk at jeg ikke tror det er noe håp lenger om at den faktisk vil skifte farge og bli rød. Dermed er det klart for at den kan bli spist før den blir dårlig.
Sånn er det jeg gjør med spiselig ting jeg har grodd selv – spis det før det blir dårlig.
At paprikaen er grønn betyr egentlig bare at den ikke er helt moden enda og har dermed en skarpere smak, men den er fremdeles fullt spiselig. Siden jeg bare spiser rød paprika (jeg liker det søte), blir det min mor som kommer til å forbarme seg over den grønne paprikaen.
Paprikaplanten, selv om den har overlevd til å bli to-åring, vil etter høsten av paprikaene gå i komposten. Det er for mange planter i huset og paprikaplanten sliter såpass mye at jeg føler det omtrent blir mest barmhjertig å la den få slippe. Den burde tross alt fått mye større potte allerede i fjor sommer…så jeg spiser det røde, min mor det grønne, og så blir det takk for tjenesten til planten.
Artig var det uansett å bevise for meg selv (og kanskje andre?) at det er mulig å holde liv i paprikaplanter i flere år. Hadde den fått større potte og det hadde vært god nok plass til alle plantene ville jeg nok fortsatt å ta vare på den, men sånn som livet er akkurat nå blir dette den endelige løsningen på denne utfordringen. Heldigvis har jeg lært mye, så da blir det nok lettere å få paprikaplanter til å overleve fremover – i årevis 😊
