Å være deltidsstudent er ikke bare, bare. Det er mye jobbing: lese pensum, se forelesninger, se andre videoer som er pensum, gjøre ukequizer og gjøre oppgaver.
Det har ikke vært flest oppgaver, men nåværende er definitivt en utfordring. Utkastet må leveres i slutten av denne arbeiduken og den endelige oppgaven må leveres om to uker. Oppgaven må bli godkjent for å få lov til å gå opp til eksamen, så det er ganske viktig at den går bra.
Egentlig er jeg ikke nødt til å levere et utkast, men det er definitivt et tupp i ræva for å få fortgang på ting. Dessuten – de som leverer utkast vil få tilbakemelding på utkastet – noe som gjør det mer sannsynlig at oppgaven blir bra og dermed godkjent.
Foreløpig har jeg mange hull i kunnskapen totalt sett og jeg sliter med å få til innholdet i oppgaven. Det skal jo gjerne være forståelig og sammenhengende… Så enn så lenge har jeg mye å jobbe med.
På den annen side – det er bare mandag i dag, så jeg har flere dager på meg til å jobbe med oppgaven.
Kryss fingrene for meg for at tuppet i ræva fungerer?
For en liten stund tilbake prøvde jeg noe nytt. Noe som tok overraskende kort tid og var overraskende enkelt – i alle fall i min mening.
Jeg strikket en ullshorts til å ha under skjørt om vinteren fordi jeg blir så fort kald på rumpa (men jeg hater å fryse og være kald).
Etter flere dager med testing er jeg veldig fornøyd, men har flere ideer til forbedringer. Nå har jeg riktignok aldri testet å endre et mønster for at det skulle passe bedre til meg, men en gang må være den første.
– bredere linning så jeg kan brette den og ha i strikk. Siden jeg bruker ullshortsen utenpå tights (jeg kan ikke ha ull rett på kroppen – det klør!), hadde den stadig lyst til å gli nedover. Med strikk i livet, i tillegg til å strikke den øverste delen en størrelse mindre, håper jeg det vil gjøre susen.
– kilen trenger ikke være så bred, så her vil jeg ha noen færre masker.
– et par flere masken rundt beina ville gjort de akkurat litt mindre trange så de ble mer perfekte. Kanskje.
Fordelen med ullshortsen: den var myk og holdt rumpa varm. Bonusen var at siden rumpa og låra holdt seg varme, var også føttene mine mindre kalde (de pleier å føler litt som ispinner selv om jeg bruker ullsokker). Hvem ville trodd at føttene ville holde seg varme bare fordi jeg brukte ullshorts?
Om jeg får til å få det akkurat som jeg vil, vil tiden vise. Dessuten – først må jeg ha tak i garn…
– garn som er pakket i mange esker fordi en er i en pågående flytteprosess så en ikke har tilgang til alt garnet en har (meg akkurat nå..)
– kjøpestopp på garn fordi en har så mye, men det er så mye forskjellig garn som ikke nødvendigvis passer sammen så det blir vanskelig å finne ting å lage.
Noe sier meg at denne listen sikkert kunne vært mye lenger, men det var de første tingene som slo meg.
Vent, en ting til: lysten og ønsket til å kjøpe mer/nytt garn…
Uansett. Jeg trodde kanskje jeg akkurat hadde nok sort Sisu-garn til et par sokker. Heldigvis var jeg smart nok til å starte på begge for å være sikker på at de i det minste ble like store. Når det var slutt på det sorte garnet syns jeg ikke at leggene var lange nok, så da gikk jeg på jakt. Først etter esker med ullgarn (det er en eske jeg ikke finner – så lurer veldig på hvor den er!). Når jeg så fant en eske med restegarn, var det bare å krysse fingrene for at jeg hadde noe garn jeg kunne bruke. Til alt hell hadde jeg to mindre rester av Sisu-garn; en lilla og en grønn. Valget falt på lilla og med resten fikk jeg leggene på sokkene til å bli lange nok (ja, jeg passet på at de ble helt like ved å strikke på begge sokkene fra hver sin ende av garnnøstet).
Noen gang går ikke ting helt som en ønsker – da er det en fordel å kunne endre retning. En dyd av nødvendighet faktisk noen ganger. Andre ganger er det en lettelse og ren fornuft – til og med glede innimellom.
Denne gangen var det en god miks for min del. Skjønt, det er fremdeles noe frustrasjon for det betyr at jeg ikke kom i mål med det jeg opprinnelig ønsket.
Jeg hadde noe sort 100% ullgarn som jeg ønsket å hekle et sjal av. Siden jeg ikke fant noe mønster som var akkurat sånn jeg tenkte, var ideen at jeg kunne fikse det selv. Vel, etter mange ulike forsøk innså jeg at jeg ikke ville få det til sånn jeg ønsket og dermed rakk jeg opp alt.
Heldigvis er det mange ting en kan lage av sort ullgarn. Så jeg endret planen og startet på nytt. Denne gangen blir det enkelt; noe jeg har gjort før: leggvarmere.
Leggvarmere er noe jeg har flere par av – strikket for sikkert snart tjue år siden – og de er i syntetisk garn som ikke akkurat holder seg godt om de slumper til å havne i vaskemaskinen. Tidligere har jeg vasket de for hånd, men det ble jeg lei av og stappet de i vaskemaskinen – vrangborden beholdt ikke elastisiteten for å si det sånn. Selv om det var opplyst at det kunne vaskes i maskin…nope!
Så nå strikker jeg nye leggvarmere – av garnet jeg tenkte kunne bli et sjal. Greit å kunne ombestemme seg!
Fordelen med blogg er ikke pengene for å si det sånn. Å ta bilder, skrive og dele derimot – det er fordelen med å ha en blogg.
Tall kan være gøy innimellom, og en ekstra inntekt ville ikke vært å forakte.
Å tjene penger på denne bloggen er heldigvis ikke målet – da hadde jeg ikke overlevd. Dessuten, kanskje det er fordi jeg “tjener” så lite på bloggen at noen ganger kommer “inntekten” veldig sent?
Hva grunnen er, aner jeg ikke, men i går kom mailen hvor det stod hvor mye jeg “tjente” på bloggen i september.
Grunnen til alle hermetegnene er enkel; “inntjeningen” fra bloggen i september var hele kr 32,95. Med tanke på at en må ha en ganske mye større inntekt for å faktisk få noe utbetalt ser jeg ikke noe til disse pengene.
Likevel, jeg syns det er gøy med tall så jeg tar det med på reisen videre i livet. Tallet altså – ikke pengene… Kanskje jeg en dag i fremtiden har opparbeidet meg nok kroner til å få en utbetaling, men det er ikke akkurat noe jeg går og venter på (selv om jeg liker å få penger – hvem gjør ikke det?).
Ha en nydelig fredagskveld! Det har jeg – fyr i ovnen (tror jeg kan slutte for nå føles det snart som om jeg kanskje smelter like fort som snøen ute hvor det regner), strikking, straks en tekopp og litt YouTube-titting 😊
Å strikke pulsvarmere er veldig enkelt. Eller, det kan være veldig enkelt.
En del strikkes med masse mønster eller flere farger eller innviklede strukturer. Det er mye pent i det, men noen ganger vil en bare ha noe lite og enkelt å strikke – sånn er det i alle fall med meg.
Pulsvarmere som er strikket i supermykt garn (BabyAlpaca Silk består av 70% alpaca og 30% silke) i en gammelrosa farge – herlig og enkle. Tross alt er det bare vrangbord – 2 rett, 2 vrang. Så enkelt kan det gjøres.
Disse felte jeg av når jeg var kommet til 14 cm – følte det ble en passende lengde. Det eneste jeg har igjen å gjøre er å feste trådene – kanskje også dampe de litt så de jevner seg ut? (om noen vet hvordan jeg kan dampe de, kan dere gjerne dele den kunnskapen… 😊)
Selv om de er enkle å strikke og bare brukte rundt et halvt nøste (sånn omtrent tror jeg – jeg har ikke veid de enda), så tror jeg at jeg ville tatt en utsalgspris på kr 200 – garnet var nemlig ikke billig…
Ville du kjøpt håndlagde pulsvarmere for den prisen?
Jeg er (tydeligvis) ikke en av de. Jeg dro i tråden, kunne føle at undertøyet jeg stod med i den andre hånden flyttet på seg så tråden var helt klart i forbindelse med noe. Burde jeg stoppet noe tidligere? Helt sikkert, men det gjorde jeg ikke.
Så nå blir neste mål å finne en nål så jeg kan sy fast tråden igjen (den ble veldig fort mye lenger enn det den var i utgangspunktet – sånn er det ofte når ting rakner).
Tross alt er den ganske så ny og ikke slitt i det hele tatt, ja, bortsett fra den tråden som rakner litt da…heldigvis er det mulig å fikse det. Det er fordelen med at tråden fremdeles sitter fast og det faktum at jeg både har nål jeg kan bruke og at jeg har sydd sammen småting før.
Nymotens ting kan være fantastiske hjelpemidler. Oppvaskmaskin, vannkoker, stekeovn, kjøkkenmaskiner, mikrobølgeovn og haugevis av andre ting.
Vaffeljern for eksempel – også en genial oppfinnelse. Riktignok har jeg ikke vaffeljern selv, men jeg kjenner folk som har det. Vafler er godt, men det er så sjeldent jeg spiser det at jeg har ikke hatt behov for vaffeljern.
I dagens samfunn virker det som om det er utallige ting som piper, blinker og gir andre signaler om at ting er ferdige – greit nok for mange ting. Alle varianter av varsler for å hjelpe folk i hverdagen. Fint det altså.
For min egen del setter jeg pris på noen av varslene, men ikke alle…
Min mors vaffeljern for eksempel – det blir gode vafler, men det piper hver gang en vaffelplate er ferdig stekt. Den lyden – nei takk! Jeg sitter med studier og prøver å konsentrere meg – og hver gang en vaffelplate er ferdig og den piper, så skvetter jeg. Så selv om jeg gleder meg til vaflene, går det dårlig med konsentrasjonen med så mye piping…
Hva syns du om den typen varsler? Hvilke varsler syns du er greie å ha, og hvilke kunne du godt vært foruten?
Noen ganger har jeg et behov for å gjøre ting, men også å ikke tenke samtidig. Gjerne kan det også være noe nyttig. Sammen er ikke det nødvendigvis den enkleste kombinasjonen, rett og slett fordi de fleste ting fordrer at en tenker noe.
Heldigvis for meg er jeg ganske god på å strikke rettmasker – om garnet er greit nok (det vil si at det ikke lett deler seg) – trenger jeg ikke engang se særlig på strikketøyet. Jeg kan bare la hendene holde på mens jeg ser tomt ut i hagen (på snøen) og lar tankene fly akkurat dit de ønsker.
For øyeblikket betyr det at jeg strikker et babyteppe i rillestrikk. Garnet er Trysil Babygarn i 100% merinoull. Enn så lenge er det bare i mørkeblått, men det vil bli innslag av to ulike gråfarger. Her snakker vi kosestrikk etter min mening!
Jeg nærmer meg slutten på nøste to. Siden jeg også strikker på andre ting, vil det ta noe tid før jeg er ferdig. Flaks for meg at det ikke er noen tidsfrist! 25. oktober er dagen jeg startet teppet.
Forresten, jeg bruker rundpinne med tykkelse 3 mm og startet å strikke onsdag 25. oktober – så jeg blir absolutt ferdig før nyttår!
