Å kjøpe noe i butikken er forholdsvis enkelt – de fleste ting kommer med en pris. Den prisen er vanligvis ganske fast (den hender jo at det er salg innimellom), men det finnes selvfølgelig variasjoner. Når det for eksempel gjelder ulike klesplagg har det innimellom å gjøre med butikken en handler i, om det er et kjent merke, kvalitet (noen ganger henger det sammen med pris – andre ganger ikke så mye…).
Greit nok. I de tilfellene vet en hva en har å forholde seg til, og det er sjeldent folk pruter eller diskuterer på pris.
For de privatpersonene som for eksempel strikker og ønsker å selge det de har strikket – da blir det plutselig værre. For det første er de mange vant til lave priser. Mange vet heller ikke hvor mye garn koster, ei heller hvor mange timers arbeid det faktisk er å strikke ulike ting.
Selv har jeg ikke solgt så mye av det jeg har strikket (men jeg håper å starte med det snart), men jeg syns at prissetting virket utfordrende så jeg ble med i en facebook-gruppe hvor det diskuteres hvilke priser som kan settes på ulike gjenstander. Der foreslås det mildt sagt varierende priser.
Enn så lenge har jeg ikke postet noe i gruppen for å spørre om pris, men det er interessant å se hvor ulike forslagene er. Nettopp nå så jeg en som spurte om hjelp til prissetting på noen luer – prisforslagene varierte fra kr 200 til kr 400 – altså det dobbelte.
Hvordan skal strikkere (og heklere og vevere og syersker for den saks skyld) klare å holde seg på et godt prisnivå? Dessuten, noen selger til gi-bort priser hvor de knapt dekker utgiftene til garn (eller de selger med tap), mens andre tar seg godt betalt (men de vil kanskje slite med å få solgt til prisen de ønsker?).
Mitt poeng med å selge håndlagde sokker, pulsvarmere og lignende vil ikke være å tjene en fulltidsinntekt – det tar tross alt alt for lang tid å strikke til at det ville vært mulig, men å få noe igjen for jobben en har gjort? Det syns jeg bare ville vært realt.
Har du noen tanker om prissetting av håndarbeid?