Her om dagen kokte jeg endelig blåbærsyltetøy av noen av blåbærene jeg plukket i høst (ja, det har tatt sin tid…). Riktignok ble det ikke pannekaker, men blåbærsyltetøyet passet også godt på nybakte horn.
Syltetøyet ble skikkelig godt, kanskje litt mer rennende enn jeg håpet (til tross for at jeg kokte det ti minutter lenger enn jeg tenkte). Av 1,2 kg blåbær og rundt 420 gram sukker ble det fire små glass. Kunne kanskje sagt mye jobb for lite syltetøy, og selv om det kanskje er riktig, er det absolutt verdt det. Smaken av hjemmelagd syltetøy er alltid bedre enn kjøpesyltetøy i min mening.
Feilen jeg lurer på er dette: av de fire glassene med syltetøy, var det bare to som ble forseglet. Alle lokkene er sånne som er “lett å åpne” – du vet ikke – ikke helt faste hele veien sånn som gamle lokk – forstår du hva jeg mener?
Jeg passet på at kantene var helt rene før jeg satte på lokkene, men likevel ble bare halvparten forseglet. Forseglingen er ganske viktig fordi det øker holdbarheten betraktelig. De glassene som ikke forsegles setter jeg i kjøleskapet for å hjelpe på holdbarheten, men jeg vil likevel spise de i rimelig tid – ikke la de stå kjølig i flere måneder før jeg spiser de som jeg enkelt kan gjøre med de andre som faktisk er forseglet.
Har du noen tips eller gode forklaringer? Kan det være at jeg ikke har klart å gjøre kantene helt rene likevel? Eller er det at lokkene begynner å bli dårlige? Glassene virker i alle fall helt greie, så jeg vil tro at det ikke er de som har problemer.
Uansett, jeg er ikke lei for at jeg spiser hjemmelagd syltetøy for det var skikkelig godt – så sånn sett kommer det ikke til å vare lengst uansett 😂
En ting som er sikkert, jeg er aldri sikker på om det vil fungere. Om kneppet vil komme. Uansett så håper jeg på at det kommer hver gang, på alle glassene.
Dagens store oppgave (ja, den føltes stor med tanke på hvor svimmel jeg har vært i godt over en uke nå…) var å lage tyttebærsyltetøy. Med tanke på at jeg tok opp bærene av fryseren i går så de skulle være tinte til i dag, var det ikke noen kjære mor – det var bare å få gjort det. Om jeg ikke hadde gjort det, var jeg redd bærene skulle bli ødelagte – og det ville føltes veldig unødvendig med tanke på at jeg brukte tid på å både plukke og rense de tidligere i høst.
Så nå venter jeg på kneppet. Det er gamle syltetøyglass med lokk som er enkle å åpne, men kneppet er det viktigste. Kneppet er når glasset forsegles. Da kan ikke midten av lokket trykkes ned og da er alt bra. Hvorfor det er så viktig er at når de er forseglet og dermed hermetisert – så varer de lenge. De kan da stå mørkt og kjølig lenge uten å bli dårlige. Om de ikke er blitt forseglet er de ikke blitt hermetisert ordentlig og da kan de fort få mugg.
Om noen av glassene ikke blir forseglet, velger jeg alltid å spise av de først. Tross alt så holder de seg en stund i kjøleskapet uansett.
Totalt hadde jeg 1,6 kg tyttebær. Jeg brukte litt over en halv kg sukker, og håper det blir bra. Noe jeg syns var vanskelig var å få av skummet, men jeg gjorde så godt som jeg kunne og krysser fingrene for at alt blir bra; at syltetøyet smaker godt. Det ble nesten seks små glass. Greit nok for jeg er ikke storspiser av tyttebærsyltetøy, men tyttebærene var jo gratis rett oppi skauen…og gratis mat fra skogen – ja, det kan være greit å ta med seg 🙂
Hver gang jeg baker horn, baker jeg samme antall – det passer perfekt til oppskriften og utbakingen. Det blir 16 stykker hver gang (eller 8 om jeg bare lager halv deig – men hva er poenget med det?).
Så en skulle tro at jeg hadde lært. Hver gang jeg baker horn, spiser jeg nemlig to-tre stykker når de enda er varme fra ovnen. De er alltid gode, men de er ekstra gode når de er helt ferske.
Noe av målet er selvfølgelig å kose meg med en gang, men den andre delen av målet er minst like viktig: å ha noen i fryseren til enhver tid. Problemet er jo at det bare blir fem pakker med to i; resten enten spiser jeg med en gang og legger igjen et par i en pose på benken til neste måltid (de trenger jeg jo ikke fryse først).
Hver gang jeg baker horn tenker jeg at siden jeg lager 16 stykker vil det være en del å putte i fryseren så jeg har en stund – men jeg har jo ikke det med bare fem pakker. Vanligvis orker jeg bare to stykker, så jeg har funnet ut av i stedefor å putte alle i samme pose gir det mer mening å kunne ta opp en liten pose med to av gangen. Fem pakker varer ikke lenge; det er jo bare fem måltider – som jeg vanligvis fordeler ut over fem dager – som ikke er en uke en gang! Skulle tro jeg lærte; kanskje jeg neste gang burde lage dobbel porsjon? Da måtte jeg stekt dem i to omganger for jeg har ikke fire stekebrett, men likevel… Da ville det blitt 32, og om jeg spiser tre og legger av tre, vil jeg få hele 13 pakker med to – som er over dobbelt så mange pakker som jeg får nå!
Leste en artikkel i Nettavisen om at Sverige vil at deres bønder er rustet for krig og annet som kan gå galt.
Jeg fikk, som alle (mange?) andre, brosjyren fra DSB om egenberedskap i Norge. Har jeg alt på listen? Nei, men jeg jobber med saken. Sverige har en litt tydeligere og kanskje mer skremmende variant? I alle fall den de har gitt til bøndene sine; de må være forberedt på alt fra ekstremvær til krig – noe jeg vil påstå er både et bredt spekter, men også har mange likheter.
I slutten av artikkelen stod det at hver gård i Sverige i snitt forsørger 181 mennesker – jeg skulle ønske de hadde oppgitt lignende tall for Norge. For vi vet jo at det blir stadig større og mer spesialiserte gårder her i Norge også. Heldigvis finnes det også de som går andre veien; mindre gårder som gjør mer varierte ting og ser ut til å klare seg bra (Delås gård var den første som dukket opp i mine tanker fordi jeg følger de på Instagram).
Reko-ringer finnes det også stadig flere som bidrar til. Om det finnes noen i nærheten av hvor jeg har bosatt meg, vet jeg foreløpig ikke. Kanskje en dag jeg kan bidra på et sånt type vis jeg også? Det er lov å håpe. Så, nei, jeg er ikke bonde, men vi hadde alle fått store problemer uten dem. At vi alle kan bidra litt er både sant og viktig, så enn så lenge får jeg gjøre det jeg kan med det jeg har. Forsette å bygge min egen beredskap – og til våren skal jeg sette frø i jorda jeg har spadd klar. Så får jeg fortsette å spa klar mer jord for å gro enda mer; det vil være mitt litt ekstra bidrag til beredskap – hva er ditt beredskapsbidrag?
Endelig har jeg fått suset meg til å lage flere eplekakemuffins. Satser på at disse blir like gode som de første (som jeg utrolig nok har noen igjen av i fryseren). Av en eller annen magisk grunn (?) ble det flere denne gangen. Forrige gang så ble det 18 stykker – selv om oppskriften sa 15. Hvor mange det ble denne gangen er jeg litt usikker på – jeg var bare opptatt av å fylle formene og få satt dem i ovnen som var blitt varm flere minutter før jeg var klar til å sette de inn.
Sola har tittet fram et par ganger i dag. Nå er det overskyet igjen, men så lenge vinden som var her i går natt og i går holder seg borte så skal jeg si meg fornøyd.
Mon tro hvordan vinterværet vil være her? Sikkert noe jeg burde sjekket litt før jeg kjøpte hus, men det var mye jeg (tydeligvis) ikke sjekket… Så jeg får leve i spenning til vinteren er her. Enn så lenge koser jeg meg med å bake i dag i alle fall 😇
På eiendommen min er det tre epletrær. Ett jeg har avskrevet litt fordi omtrent alle eplene ble dårlige og de få jeg smakte på, var skikkelig melete – noe som ikke er min smak i epler.
Det andre treet har hatt eplebonanza og jeg har lagt mange glass med eplemos, og jeg har gitt masse epler til både mine foreldre og min søster. Eplene har ikke vært de største, men grei nok størrelse – og de har smakt utrolig godt. En gigantisk bonus med de eplene er at jeg kan spise de – noe jeg kan med de færreste butikkepler.
Tre nummer tre hadde jeg også avskrevet. Det var ikke flest epler på treet, de var bittesmå – og de var heller ikke gode. Min far har sagt “bare vent”, men min tålmodighet har gjort det vanskelig. Så når de var her en tur i går for å levere noen ting, tuslet min far nok en gang opp til treet og sa at nå burde jeg smake på eplene. Nå forstår jeg hva han mente. Eplene er fremdeles bittesmå, og jeg skal nok ikke spise for mye av de av gangen, men du så gode de var blitt. Om det var et par frostnetter som gjorde det, eller bare det at de har hengt lenger, vet jeg ikke, men nå var de i alle fall blitt skikkelig gode!
Siden foreldrene mine var her, var jeg også heldig nok til å få hjelp til plukkingen – måtte opp i stige tross alt. Det ble ikke mye for de var jo bittesmå, men en liten balje ble det – og min far fikk en liten papirpose med hjem til dem. Dermed har jeg nok en gang lært noe nytt – noen epler tar bare lang tid før de smaker spiselig, men da blir de heldigvis veldig gode!
Fremdeles mye å oppdagen på eiendommen min. Her om dagen var jeg nok en gang ute og tuslet litt rundt – jeg gjør det noen ganger for å bli kjent med eiendommen.
Det er så mye jeg ikke har lagt merke til. Selv når jeg har gått på samme stedet flere ganger, legger jeg ofte merke til noe nytt – et tre, en busk, et søkk i bakken, et sted hvor vannet samles, et sted vannet renner, nye spiselige vekster og vekster jeg ikke aner hva er.
Siste spennende ting var et sted hvor det var felt noe busker og småtrær for lenge siden. I den ene haugen var det noe grønne blader og røde og sorte bær. Jeg har aldri hatt bjørnebær før, så jeg vet ikke om det er det det er, men jeg tror det?
Enn så lenge er det ikke nok jeg vil klare å få tak i til å lage syltetøy eller noe, men om jeg rydder vekk noe av det som er kappet – kanskje det blir bedre forhold og de vokser seg større og flere? Det er lov å håpe.
Målet med å oppdage nye spiselige ting på eiendommen (og rundt om dit jeg kan gå eller sykle), er jo å kunne høste en gratis ingrediens. Joda, jeg må legge til sukker og bruke tid og strøm for å få omgjort det til syltetøy og saft; en gratis ingrediens er likevel ikke å forakte!
Å lage eplemos er overraskende enkelt. Denne eplemosen lagde jeg uten kanel fordi jeg har et prosjekt i tankene.
Tre og et halvt store glass med eplemos var resultatet. Utgangspunktet var omtrent 1,5 kg epler – etter at det var skrelt, fjernet kjernehus og delt i småbiter.
En ting er sikkert, når eplene er forholdsvis små tar det lang tid å lage. Heldigvis tar det lite krefter; å sitte å skrelle og dele epler er lissom ikke det mest intensive arbeidet. Jeg har hørt at det finnes dingser som både skreller og fjerner kjernehus, men noe sånt har ikke jeg. Dessuten er jeg usikker på om de kan tilpasses mange ulike størrelser på eplene?
Uansett, jeg har fremdeles masse epler igjen og de må tas hånd om før de blir dårlige. Hadde jeg kunnet sette de mørkt og kjølig, ville de sikkert vart lengre, men enn så lenge så står de i 10-litersbøtter på kjøkkenet…omtrent seks stykker av de og det er fremdeles mer epler igjen på treet.
Blir epler dårlige om de har vært frosne på treet? For i så fall trenger jeg ikke lenger å tenke på eplene som henger igjen, for første frostnatt har nå vært…
Over lang periode, hadde jeg en veldig kort ønskeliste. Nå derimot, øker det stadig med nye og flere ønsker på ønskelisten.
Dagens nyhet på ønskelista er kommet fordi jeg har plukket epler. Å stå på toppen av en gardintrapp, med halv kroppen godt plantet mellom greiner som vil hilse på både klær og hår og tidvis nekter å slippe, å plukke epler – er ikke alltid enkelt. Når grunnen i tillegg er veldig ujevn så en hele tiden må balansere på stort sett bare tre av beina (ikke fire som hadde vært stødig), klarte jeg ikke å holde bøtta samtidig. Dermed ble bøtta jeg plukke epler i, stående på bakken – noe som betydde at jeg måtte opp og ned av gardintrappa “hele tiden”.
Greit nok å kunne bruke genseren, men også litt upraktisk. Genseren måtte jeg jo holde samlet nok til å ikke miste eplene, mens jeg samtidig strakk meg etter epler – og skulle holde meg fast i gardintrappa… Jeg har bare to hender, så det ble lite å holde seg fast med.
Noe som sikkert ville vært tryggere var om jeg hadde noe å plukke i som jeg ikke måtte holde sammen. Et forkle av noe slag med en stor lomme foran – det er det nye på ønskelisten min. Om det finnes eller hva det heter vet jeg ikke, men jeg vet at det ville vært veldig praktisk…
Aldri før har jeg hatt hverken plommer eller epler; nå har jeg begge deler. På min eiendom er det tre forskjellige epletrær, men det er spesielt ett av de som er min favoritt. Hvilken typer de ulike trærne er, aner jeg ikke – og det spiller heller ingen rolle. Jeg kan spise de alle sammen – noe som føles ganske så magisk fordi jeg har ikke kunnet spise epler siden jeg var liten.
Det ene treet har definitivt epleår i år. Det bugner! Hva jeg skal gjøre med alle eplene er jeg litt mindre sikker på. Nå er det plukket tilsammen 8 ti-liters bøtter fulle, 1 balje som tilsvarer nesten to ti-litersbøtter og jeg har spist masse. Endelig er det mulig å se på treet at det er plukket en del epler, men det er like fullt en god del igjen.
Eplene er ikke de største, men du så gode de er. Jeg har så langt laget to varianter av eplemos; en helt basic og en med en dæsj kanel. Den med kanel var min favoritt, så selv om jeg har fem glass av den (og bare to av den basic) – kommer jeg til å lage mer. Ifølge mine foreldre blir eplene også god eplekake.
Å lage eplemos (og eplekake) tar tid for eplene må skrelles og deles. Dessuten må en ha tomme glass å ha eplemosen i. Tiden er en ting, men tomme glass – der sliter jeg også. Skulle ikke tro det, men jeg innser at jeg tror jeg har for mye epler i år – noen som vil ha? 🤣
