Jeg er evig optimist, men jeg er også ganske kynisk til tider. Samtidig føler jeg at jeg også gjør et godt forsøk på å se verden på en realistisk måte. Er det egentlig mulig å kombinere de tre egenskapene?

Jeg er kynisk med tanke på hvordan jeg ser på folk – jeg forventer ikke så mye. Den realistiske siden av meg forventer noe av andre, men prøver å ikke forvente for mye. Den optimistiske siden av meg tenker at det alltid finnes håp; at det er utrolig mange bra folk i verden som vil andre vel og at alt vil bli ok på ett eller annet vis.

Vi har alle ulike sider ved oss selv og personlig tror jeg det finnes en del motsetninger rundt omkring – vi er tross alt kompliserte vesener.

Hvilken bok jeg leste det i er jeg usikker på, men en av karakterene hadde en filosofi når det gjaldt bilkjøring som jeg kan dekke mange ulike sider ved livet: Forvent at alle rundt deg er idioter og ikke vet hva de holder på med – på den måten vil du mest sannsynlig både unngå ulykker, men også ofte bli positivt overrasket. Etter min mening er det noe i det. Skjønt, jeg ville inkludert meg selv i det at alle er idioter (ikke bare andre folk). Ikke fordi jeg tror jeg er dum, men fordi jeg vet at jeg ikke vet alt – noe som er en helt annen vinkling som jeg tror kan være sunn. Jeg er blitt kalt mye forskjellig – inkludert de tre egenskapene i overskriften – og det er helt greit. Hvordan vi ser på oss selv og hvordan andre ser oss er ikke nødvendigvis 100% likt hele tiden – noe som egentlig ville vært merkelig siden vi er forskjellige personer.

Hvilke karakteristikker jeg i mitt indre setter på andre kan ligne litt på Schrödingers katt – ved at det både kan være sant og usant samtidig.