Nok et par pulsvarmere er ferdig. Mønsteret er det samme jeg brukte når jeg strikket i samme garn, men i lilla. Denne gangen er det rosa.
Rosa er ikke en farge jeg er mest glad i, så hvorfor jeg kjøpte to nøster av Drops Merino Extra Fine i fargen rosa for over seks (!) år siden kan en jo lure på…
Likevel, jeg syns de ble skikkelig fine – og garnet – vel, jeg vil ha genser, pute, pledd, sjal og sikkert flere myke ting av det garnet (har jeg forelsket meg i mykheten på garnet? JA).
Restene av garnet ble 39 gram, noe som betyr at jeg strikket opp 33 gram i går. Totalvekten for pulsvarmerne er 61 gram.
Det hvite pannebåndet i Babyull ligger fortsatt på vent. Burde sikkert bli ferdig med det, for det er ikke så mye igjen å gjøre – bare strikke sammen endene og feste trådene. Så hvorfor utsetter jeg det? Enkelt – å strikke sammen endene er kronglete…
Å vitse om alt mellom himmel og jord har blitt gjort lenge, men etterhvert som årene går blir det stadig nye hindringer.
Kanselleringskultur, frykt i ulike varianter og fornærmede folk fører i stadig økende grad til sensur så vidt jeg kan forstå.
Er det lurt å gjøre narr av alt mellom himmel og jord? Vel, ikke nødvendigvis, men det betyr ikke at det ikke skal være mulig. Noen vitser faller flatt fordi de rett og slett ikke er morsomme, noen faller til jorden som dødt og vissent løv fordi de ikke hadde riktig publikum, og noen vitser får ikke falle til jorden lenger fordi de ikke lenger aksepteres.
I ulike varianter har det å vitse om religion gjennom tidene ikke alltid vært like sunt for helsa, men med så mye dårlige vitser og så mange ulike folk rundt omkring burde de fleste ha klart å innse at om det ikke er noe du liker – ignorer og gå videre med livet ditt.
Religion (og politikk) er ofte delikate temaer fordi det er mye følelser rundt det – folk blir fornærma. Jeg er oppvokst med at tullinger skal en ignorere. Om noen gjør eller sier noe du ikke er enig i – enten lat som de er luft eller ha en diskusjon. Fysiske konfrontasjoner på ulike vis derimot – vel, jeg tenker de som tar det til det nivået er ganske primitive på det området.
Jeg bryr meg lite om religion, men forstår at for mange er det viktig. Det betyr ikke at det ikke burde kunnes vitses om. Det føles nemlig litt som bokbrenning – bare fordi noen ikke liker en ting betyr ikke at det burde fjernes fra jordens overflate.
Husker ikke hvordan sitatet er, men noe i duren om at jeg ikke er enig i alt som blir ytret, men jeg vil stå på barrikadene for enhver for retten til å ytre seg…
Hver dag suser jeg innom flere nettaviser, leser overskrifter og noen ganger klikker jeg meg inn og leser artiklene – om overskriften er pirrende nok selvfølgelig.
Å skille sunne og usunne matvarer burde ikke kreve så himla mye tankevirksomhet?
Misforstå meg rett; for enkelte matvarer forstår jeg at det kan være vanskelig å vite, men i det store og det hele er det en god del ting som burde være innlysende tenker jeg (eller er det bare meg?).
Generelt usunt; kos deg gjerne, men begrens inntaket: godteri, veldig prosessert mat (eks. pølser, frossenpizza).
Generelt sunt, men husk at variasjon er viktig: frukt, grønt og mat det er gjort minst mulig med (eks. ytrefilet, rene kjøttstykker, egg).
Om du ikke aner hva noe er lagd av og du heller ikke kan gjette deg frem til det ved å se på det – kanskje ikke det mest naturlige.
En gulrot er enkelt å se er en gulrot – det er ikke så mye som kan bli gjort med den. På den annen side; det ville ikke vært sunt å spise gulrot lenger om det var det eneste du spiste til absolutt alle måltider….
Spiser jeg selv mye usunt? Innimellom, men jeg prøver å bli flinkere til å velge “ren” mat om jeg har tid, energi (og noen ganger penger) til det. Det tar ikke lenger tid å steke en kotelett enn det gjør å steke en pizza – eneste forskjellen for min del er at pizza blir det mindre oppvask av og jeg har ikke oppvaskmaskin…
At alt må merkes “i hue og ræva” syns jeg noen ganger begynner å bli litt for mye av – folk må lære seg å tenke selv!
Hva tenker du om det med å merke alt av mat med sunt og usunt?
Jeg tok det for gitt at jeg ville bli ferdig med pannebåndet i går, men noen ganger endres planene underveis. Dermed ble jeg ikke ferdig med pannebåndet, men jeg er nesten tom for det garnet i det minste?
Kun skarve 1 gram er igjen av det hvite babyullgarnet. Så det er absolutt på tide å strikke sammen endene av tuben og feste trådene.
Å strikke sammen endene er litt kålete og hjernen min var ikke klar for det i går – så da skjedde ikke det.
Det som derimot skjedde var at jeg startet på nok et par med pulsvarmere. Denne gangen i knall rosa (en farge jeg sliter med å få frem riktig når jeg tar bilder).
Garnet og mønster er likt som et par andre pulsvarmere jeg strikket (og som jeg fikk solgt! 🙂 ), så jeg vet at dette blir bra.
Drops Merino Extra Fine er garnet og mønsteret er fra Drops: Sweet Verbena.
Har innsett at jeg liker garnet veldig godt – faktisk så godt at jeg har lyst til å strikke genser av det – må bare velge farge og kjøpe inn (etter at jeg har strikket opp mer av garnet jeg allerede har først…). Jeg startet med 100 gram der i går, og på morgenen i dag starter jeg med 72 gram.
Så totalen av gram jeg strikket i går ble 30 gram (3-1) + (100-72).
Det er ikke mye igjen på først pulsvarmeren i det nye paret for de går forholdsvis fort å strikke. Likevel så tar det meg to dager å strikke et par…
Nå regner det og jeg føler ikke for å gå tur, men jeg var ute og gikk tur tidligere i dag.
Sola tittet frem, varmet litt og der jeg tuslet avgårde på stien koste jeg meg med alle fuglene som var så ekstremt tydelig fornøyd med livet og været.
Et par humler suste så nær meg at jeg skvatt først til ene siden og så til den andre. Dessverre er de allerede raske nok til at jeg ikke rakk å få noen gode bilder. Dessuten satte de seg ikke ned noe sted heller – og det å ta bilde av flygende humler har jeg ikke nok kamerakunnskaper til… Kanskje en dag?
Mens jeg etterhvert stod stille og bokstavelig talt så på at humla suste, så jeg det. De tittet så vidt opp og selv om ikke alle har åpnet seg, så var det flere som var klare for våren.
Midt blant nedfallene kvister og løv så jeg dem. Små, men de kan umulig være sarte. De kommer tittende opp som et virkelig vårtegn (det er sjeldent jeg går langs veien og ser hestehovene – dessuten virker det som om all giften som sprøytes langs veien har drept det meste av hestehover?).
Da jeg var liten og gikk på barneskolen hadde vi et lite strekke vi gikk langs veien og der var det alltid hestehov. Gode minner som faktisk gjør meg litt trist fordi jeg nesten ikke ser en eneste hestehov langs veien lenger… Er det hestehov langs veien der du bor?
Hvitveisen i skogen derimot, den har heldigvis holdt stand. Det vil ikke være lenge til nå før de dekker skogbunnen som et hvitt og grønt teppe jeg kan bli stående og bare se på fordi jeg syns det er så herlig.
Bare små 3 gram er igjen av garnet jeg strikker pannebånd av. Så det er helt tydelig at jeg nærmer meg slutten.
Noe som betyr at jeg strikket opp 12 gram fra i går.
Den siste runden derimot, tar mye lenger tid enn en vanlig runde fordi jeg tenker å strikke endene sammen. På den måten slipper jeg å sy sammen og kan bare feste trådene når jeg er ferdig.
Sånn gjorde jeg med det brune pannebåndet som var mitt første og selv om det var litt kronglete, så ble jeg veldig fornøyd med resultatet.
Om noen lurte: håndleddet mitt er nå fint igjen, men jeg tenker likevel det sikkert er lurt å strikke lite og sakte en dag eller to til.
På den annen side så er det så lite igjen av pannebåndet at jeg har klargjort til neste prosjekt: pulsvarmere (igjen…).
Tiden er inne for et stort spørsmål – ganske tidssensitivt for søkefrist til høyere studier er 15. april…
Så det store spørsmålet er: skal jeg søke studier?
Noe som bekymrer meg litt ved å muligens starte studier er økonomi. Hva vil NAV si om jeg starter på studier når jeg er arbeidsledig – vil de kutte dagpengene (som uansett kun holder til alle regningene og rundt en uke med mat…selv om det ofte er fire uker hver måned…)?
Det vil bli mange utfordringer – den første er om jeg vil komme inn på studiet jeg ønsker.
Å bli deltidsstudent på et årsstudium som går over to år gjør at selv om jeg tar opp studielån vil jeg være nødt til å betale på studielånet…. Den logikken har jeg aldri helt skjønt – jeg kan ta opp mer studielån som deltidsstudent; jeg vil få mindre siden jeg bare vil være deltidsstudent, men jeg må også fortsette å betale på studielånet jeg har så mesteparten av et eventuelt studielån vil gå til å betale studielånet… Hadde det ikke vært bedre å få ta opp studielån og at studielånet jeg fremdeles har fra tidligere ble fryst mens jeg studerer?
At jeg fremdeles ser etter hus å kjøpe gjør at det er mange faktorer med i bildet.
Et bilde jeg ikke ser helheten av, men jeg føler jeg ser små glimt her og der uten å klare å få bitene til å passe sammen. Dessuten føles det som om mange av bitene mangler.
Jeg vet jo at om jeg søker og faktisk kommer inn, så er det fremdeles mulig å takke nei om livet har endret seg…Likevel – de neste to dagene må jeg bestemme meg for om jeg vil søke eller ei – og så får resten av de store spørsmålene komme senere…
I går var utrolig nok målet mitt å ikke strikke noe – jeg hadde fått et ømt håndledd og ville ikke risikere at det ble værre. Så jeg holdt meg helt til kvelden – da tok avhengigheten over…
Så det ble ikke mye strikking i går, men det ble 5 gram (så nå er det 15 gram igjen av nøstet).
Pannebåndet er (selvfølgelig) ikke ferdig enda, men det nærmer seg.
Jeg er avhengig. Jeg føler ikke at jeg er en misbruker, men heller en bruker. Selvdisiplinen er ikke alltid best, så jeg gikk på en smell. Så målet resten av kvelden er å holde sprekken til et sakte minimum.
Om du ikke vet: jeg er avhengig av å strikke (tydeligvis). Startet nemlig dagen i dag med målet å ikke strikke en eneste maske (selv om jeg driver med garnslanking) fordi håndleddet var ømt. Tenkte det ville være en god ide å gi håndleddet hvile for å ikke forværre situasjonen.
Så hva gjør jeg? Vel, jeg klarte å la være å strikke hele dagen, men nå som kvelden er kommet og jeg sitter og ser på YouTube – avhengigheten ble for sterk. Dessverre? eller heldigvis? – jeg vil tro det kommer ann på hvordan en ser det.
Det eneste jeg nå kan endre på (siden jeg nekter å legge fra meg strikketøyet igjen) er å strikke sakte og håpe det ikke gjør vondt værre.
Kanskje jeg til og med trenger noen treningsøvelser for hender og håndledd så alt blir styrket og klarer å strikke enda mer? Hm, det var egentlig ingen dum tanke – trene hender og håndledd så jeg kan strikke enda mer 🙂
Var på butikken og handlet tidligere i dag. Nesten alle tingene jeg kjøpte var på tilbud på Meny.
Ja, jeg vet at Meny ikke nødvendigvis er den billigste butikken, men det er den som er nærmest meg. Skulle jeg dratt til Rema1000 eller Kiwi eller andre butikker ville jeg måtte ta bilen – og jeg vil heller gå.
Når jeg får sett over sykkelen min (forhåpentligvis lever den i år også – den begynner å dra på åra…sånn cirka 25 år eller noe tror jeg nå…), satser jeg på at jeg kan bruke den og sykle til Rema1000. På den måten kan jeg variere litt og dessuten handle enda mer etter hva som er på salg.
Er jeg alltid økonomisk når jeg handler mat? Nei, men jeg gjør stadig forsøk.
Noe annet som på en måte kanskje ikke er like økonomisk, men som likevel er viktig for meg er å prøve å kjøpe norskt der jeg kan. Kjøtt er en av de tingene – jeg kjøper norskprodusert kjøtt; er kjøttet fra for eksempel Namibia, Danmark eller andre land kan jeg heller vente til jeg finner noe norskt. Det er kanskje ikke økonomisk pengemessig, men jeg har tro på at det er godt for helsa. Er det godt for helsa, så kan det også blir økonomisk lurt totalt sett.
Den økonomiske biten er å følge med på hva som er på salg til enhver tid – men også sjekke at selv om noe er på salg ett sted betyr ikke det at det er det billigste om det sammenlignes med andre steder. Med andre ord: bare fordi det er salg betyr ikke det at det nødvendigvis er det billigste.
Ved å spesielt følge med på dyrere varer (kjøtt, kylling, ost osv.) kjøper jeg gjerne litt ekstra når det er på salg og enten fryser ned ekstra, eller så spiser jeg mye lignende mat i flere dager.
Økonomisk mathandling for min del består dermed av flere deler: salg, valgmuligheter mellom kjedebutikker og ikke minst (men kanskje viktigst?) å spise opp det jeg faktisk handler inn. Jeg kan ikke fordra å kaste mat – det føles som om jeg kaster penger – og det vil jeg påstå er veldig like økonomisk!
Noe som er mindre tydelig på bildet under er ren mat, men der vet jeg at jeg har et stort forbedringspotensiale…
