Mye og mangt kan sies om det meste. Steder, folk, gjøremål, mat, vitenskap, venner, bekjente, familie, samfunnet. Det er mange innfallsvinkler til det meste.

I løpet av mitt liv har det blitt sagt mange ting om meg; jeg er blitt kalt mye forskjellig. De siste par årene, har jeg fått enda en ting å legge til hva folk sier om meg. Om det er sant – hvem bestemmer egentlig det?

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg har hørt at om noe gjentas ofte nok, så blir det til en sannhet – men om det faktisk er sant er vel et annet spørsmål? Om noen kaller meg sta – så har det helt rett i det. Om noen kaller meg hyggelig – så har det stort sett rett i det (jeg mener, jeg er et menneske – jeg tror ikke noen av oss er hyggelige 100% av tiden…).

Den siste tiden har jeg som sagt fått noe nytt som sies om meg; det føles veldig pussig ut i starten for jeg følte ikke at det stemte i det hele tatt. Nå som jeg har hørt det såpass mange ganger har jeg begynt å lure på om det er noe i det. Vi mennesker er lette å lure til å tro på alt mulig rart; det er ikke for ingenting at propaganda og hjernevasking fungerer… Jeg er blitt kalt tøff og modig. Selv lo jeg det bort i starten og vridde det til at det muligens heller var galskap og at det var viktig å skremme seg selv litt innimellom.

Å få livet vendt litt opp-ned tar på. Å ta ansvar og forsette vridningen selv – galskap eller mot? Jeg mener; jeg mistet jobben for litt over ett år siden på grunn av nedbemanning, solgte huset mitt, begynte å studere på deltid, flyttet midlertidig inn hos foreldrene mine (det var aldri ment å vare i hele ti måneder!), dro på visninger, kjøpte hus et sted jeg ikke kjente noen og heller ikke hadde jobb… Studiene fortsetter i høst (og neste vår) og jeg har et hus med stor eiendom jeg vil gjøre mye med – mesteparten er ting jeg ikke aner hvordan jeg skal gjøre (eller hvem jeg kan spørre, eller hvem – yrkemessig – som gjør hva).

Livet er som er berg- og dalbane. Det går opp, ned, på hodet, svinger i uante retninger. Heldigvis har vi alle muligheten til å ta plass i førersetet – vi kan velge hva vi gjør, hva vi ikke gjør, velge å ta ansvar for valgene vi tar (både de gode og de dårlige) med de konsekvenser som måtte komme. Om det betyr at vi også kan velge om det som sies om oss er sant eller ei, er jeg noen ganger mer usikker på – men det er vel et valg det også.

Så om jeg er gal eller modig – betyr sånn sett igjenting. Jeg har tatt noen valg – og så tar jeg valget med å gjøre mitt beste for at det skal gå bra.