Vi mennesker har erobret det meste på jorden, vi mangler en del i havet og mesteparten av universet. Naturen har vi erobret litt for litt, en bit her og en bit der. Er det egentlig så smart?
Ifølge Store norske leksikon var det i 2018 under 12% igjen av villmark i Norge (lenke). Har vi erobret for mye av naturen?
Jeg har ikke nok kunnskap om det til å svare hverken det ene eller det andre, men jeg tenker at det er trist om all villmark forsvinner. Tross alt er det mange dyr, fugler, insekter og levende planter og trær som hører hjemme i villmarken, som aldri ville passet inn i byer eller på små tettsteder for den saks skyld. Dessuten, den stillheten som er i naturen er en helt egen stillhet du sjeldent finner andre steder.
Naturen har mange måter å fikse seg selv på og jeg tror at om vi erobrer og endrer for mye av den, vil den ikke lenger nødvendigvis klare å rydde opp til enhver tid.
Dessuten liker jeg tanken på urørt natur. Et sted vi virkelig kan komme tett på naturen, men passe på at vi ikke legger igjen andre spor enn fotsporene våre – som vil viskes vekk av været når vi har vandret forbi. Naturen må tross alt få lov til å ha sitt eget sted, uten hele tiden bli forstyrret av oss mennesker som krever stadig mer. Et sted hvor fuglene kvitrer, de ville dyrene oppfører seg som ville dyr skal, alle planter og trær gror naturlig uten innblanding fra mennesker og hvor det biologiske mangfoldet glimrer.
Takk for at du leser.