Noe sier meg at jeg vil fortsette å finne spennende ting på eiendommen min. Nå har jeg vært her i to måneder, og det er mange steder jeg fremdeles ikke har utforsket.
Av bygninger på eiendommen er det flere: huset, låven, garasjen og et gammelt minkhus. I huset var det ikke mye spennende ting å utforske naturlig nok, men de andre bygningene…
Garasjen er falleferdig, men den motiverte og kunnskapstørste delen av meg har lyst til å fikse den. Tenk så mye jeg kan lære!
Mye ting var det ikke i garasjen, men en liten ting var det: en håndkleholder. Eller, nå som min far har fikset den (og hengt den opp på veggen for meg) så fungerer den fantastisk! Den manglet et par pinner og noen splinter, men med litt omsorg er den nå god som ny.
Noen ganger er det vanskelig å vite om en skal le eller gråte – eller kanskje begge deler på en gang?
NAV-systemet gir meg noen ganger den følelsen…
Siden jeg mistet forrige jobben min på grunn av nedbemanning, har jeg gått på dagpenger. Så flyttet jeg til et nytt sted. NAV forventer hele tiden at en skal søke jobber – greit nok; å jobbe og ha en inntekt er en stor del av livet. At NAV forventer at en skal ta hva som helst av jobb hvor som helst, tenker jeg kan være litt mer utfordrende – tross alt er det lurt å bo i nærheten av der en skal jobbe…
Når jeg flyttet til nytt sted, søkte jeg på jobb – og fikk det. En liten stilling. 30%. Her kommer da dagens frustrasjon inn i bildet. Siden jeg går på dagpenger, men jeg fått (og startet) i jobb – så skal arbeidstimene føres på meldekortet. Så langt, så greit. I starten er det opplæring og det tar jo noen ekstra timer. Dermed har jeg jobbet 1,5 timer for mye i løpet av meldekortperioden – og får dermed ingen penger fra NAV. Neste periode har jeg regnet meg frem til at jeg kommer til å jobbe 0,5 timer for mye. For en kan bare jobbe maks 50% av tidligere arbeidstimer om en skal få graderte dagpenger. Dette var informasjon jeg ikke hadde fått med meg – det er min “feil”.
At NAV da virker til å forvente at jeg skal kunne ha nok inntekt på 30% stilling, er der jeg ikke er sikker på om jeg skal le eller gråte. Jeg mener – en 30% stilling? Riktignok handler jeg ikke mest, men jeg trenger mat, bilen trenger bensin, innimellom trenger jeg klær, og regninger kommer hver måned… Er det noen – i dagens samfunn – som klarer økonomisk å leve med kun en 30% stilling? (og matbutikker er dessuten ikke den høyeste lønnen…)
Så når jeg fikk den beskjeden om null penger fra NAV fordi jeg har jobbet 1,5 timer for mye – lo jeg litt fordi det blir så absurd, jeg gråt litt av frustrasjon, og så ble jeg bare litt oppgitt og lurte på hva i svarte jeg skulle gjøre…
Godt jeg har mat i huset i alle fall; og jeg har lagd syltetøy av villbringebærene jeg har plukket, jeg har blåbær, rips, solbær, aronia og litt plommer i fryseren klare til å bli lagd til av, og mer plommer og epler på trærne ute…
Ikke lenge etter at jeg flyttet inn i mitt nye hus, så sådde jeg blomkarse i et blomsterbed ved husveggen. Det er de eneste frøene jeg (foreløpig) har sådd på min nye eiendom.
Nå er altså dagen her, dagen jeg ikke var sikker på ville rekke å komme før høsten satte inn. Riktignok har det regnet mye i det siste (såpass mye de siste dagene at veier er stengt og/eller ødelagt av alt vannet), men likevel finnes det lysglimt. For eksempel i blomsterbedet mitt.
Blomkarsen har startet å blomstre! Det er fire frø som spirte. Den første har nå fått sin første blomst, og den har flere knopper. Den andre blomkarsen har foreløpig ikke blomstret, men den har flere knopper. De to siste er mindre og jeg har lite eller ingen tro for at de vil rekke å danne knopper og blomstre. Likevel.
Med tanke på at jeg var dårlig på å vanne frøene når jeg første sådde de, var det gøy at fire av de har spirt – og blitt små grønne tuer. At de nå – i starten av september! – er kommet i blomsterstadiet – gjør at jeg er utrolig glad for at jeg sådde frø. Spesielt siden jeg ikke trodde de ville rekke å blomstre i det hele tatt.
Så selv når været føles litt kjipt med alt det våte, er det viktig å fokusere på lyspunktene. Blomster er absolutt et lyspunkt – i alle fall syns jeg det!
Ting kan se veldig forskjellig ut i dagslys og i mørket om kvelden.
For eksempel en gardinkappe. På mitt kjøkken er det to vinduer, så jeg visste at jeg måtte hekle to gardinkapper om jeg startet. Tross alt liker jeg det best når gardinene (eller gardinkappene i dette tilfellet) er like i et rom.
Så nå er den første gardinkappen ferdig. Jeg har startet på den andre, men når nålen bare er 1,75 mm tar det litt tid. Når jeg lager håndarbeid vil jeg at arbeidet skal bli jevnt og pent, og sånt tar tid.
Noe som er interessant når det gjelder vinduer og gardiner – de kan se veldig ulike ut i ulikt lys.
Midt på dagen med masse lys gir en helt annen følelse enn
når det er kveld og mørkt. Det føler i alle fall jeg at det gjør.
Heldigvis for meg så liker jeg gardinkappen både om dagen og om kvelden 😊 (og så gleder jeg meg til den andre er ferdig; da blir det en mer enhetlig følelse på kjøkkenet igjen)
Med et nytt hus med stor hage, er det mye å oppdage – og heldigvis for meg – mye spiselig å plukke.
Denne gangen har jeg plukket aronia (kalles også svartsurbær). Det har jeg aldri hatt før, ei heller lagd noe av før. Så vidt jeg har forstått er saft det store å lage av disse bærene. Å blande de med litt plommer når de saftes har også blitt anbefalt.
Om jeg vil like saften aner jeg ikke. Når jeg får tid til å safte de vet jeg heller ikke, men nå er de i alle fall plukket. Fryseren er en genial oppfinnelse, så foreløpig får de kose seg i fryseren frem til jeg har tid til å gjøre noe med de.
Å ha plukket de er uansettt første steg på veien. Kanskje jeg får en ny favorittsaft?
Busken jeg har er ikke den største, og jeg har bare en (så vidt jeg vet), men jeg plukket omtrent 3 kg så det burde absolutt bli nok til en smak i alle fall. Om jeg liker resultatet kan jeg jo prøve å ta noen kvister og formere de til neste år. Skjønt, jeg vet ikke om det heller vil fungere. Det er noe av det som er litt artig med stor tomt – det er så mye en kan prøve på!
Har du aronia og lagd saft av det før? Hvordan smakte det??
Noen ganger føler jeg meg litt ekstra bortskjemt. I går var en sånn dag.
Mine foreldre kom og hjalp meg med huset mitt. For hus er drenering viktig – fuktighet er ikke noe en vil ha mest av. Huset mitt er bygd på berg, så noe innsig av vann er naturlig. Drenering er likevel viktig, så hjelpen jeg fikk fra foreldrene mine i går er gull verdt.
Selv om gårsdagen var lang for meg, så var det lengre for mine foreldre (kjøreturen tar jo litt tid…). Vi fikk gravd ut litt ved den ene veggen hvor innsiget har føltes til å ha vært litt ekstra. Så nå satser jeg på at det blir bedre. Plastikk, drensrør, stein, sand, mørtel – alt vil bidra til å redirigere vannet til et mer fornuftig sted – og hindre noe av det direkte innsiget. Så vidt jeg kan se av pent.no så melder både storm og yr at natt til onsdag vil det bli en del regn – så kan vel si at det kanskje blir den store testen?
Helt ferdige ble vi ikke. Jeg skal fylle på litt mer stein og ha jord på toppen. Det er dagens og kanskje morgendagens jobb. Tross alt er det alltid flere ting å gjøre.
For øyeblikket er det overskyet, men jeg satser på at sola vil komme tittende frem snart (klesvasken er snart klar til å henges ut til tørk, så litt sol ville vært positivt). Håper du har en nydelig søndag; ta deg en tur ut i frisk luft – det gjør godt for sjelen 😇
På morgenen i dag tok jeg noe ut av fryseren: ferdig rensede villbringebær. Jeg plukket de tidligere, og nå var tiden kommet for å forvandle de til syltetøy.
Innrømmer at jeg hadde behov for en positiv omgjøring etter at plommesyltetøyet jeg lagde, dessverre ikke ble godt (lurer fremdeles på om det kan kokes på nytt med mer sukker – vil det bli godt da?).
Villbringebærsyltetøy har jeg tross alt laget en gang før, så dette burde jeg klare. Det ble fire og et halvt glass. Absolutt ikke nok til å holde frem til neste år hvor jeg kan plukke mer bær. Så jeg har nå lært! Dessuten; ca 1,5 kg rensede bær blir fire og et halvt glass – akkurat hvor mange glass jeg ønsker å ha for å et helt år vet jeg ikke, men definitivt mer enn dette. Noe sier meg at det vil forsvinne fort…
Riktignok spiser jeg vanligvis ikke mest syltetøy, men det er også fordi jeg foretrekker hjemmelagd syltetøy. Syltetøyet jeg kjøper på butikken smaker aldri helt “riktig”. Om jeg holder meg til å spise ett glass med villbringebærsyltetøy i måneden, vil jeg likevel behøve hele tolv glass… Så rask matematikk tilsier at for å ha til minst ett glass per måned, så vil jeg ha behov for omtrent 4,5 kg.
Hm, burde lage en liste (jeg elsker lister!) som gir meg oversikt over hvor mye jeg ønsker av ting jeg plukker og høster. Vel, nå vet jeg i alle fall hva som vil være “minimum” for villbringebær.
Jeg har tre epletrær og det ser ut til å være tre ulike typer? (bildet over er av det største med mest epler)
Uansett, det ene, med grønne epler ser ut til å leve opp til den gamle barnereglen om at “epler og pærer henger på trærne, når de blir modne så faller de ned”. Det virker i alle fall sånn.
Eplene er ikke de største, men de er søte med litt syrlighet til de. Innmari gode egentlig, så jeg må passe på å ikke spise for mye av de.
At de burde plukkes er det snart ingen tvil om, men så blir spørsmålet: hva skal jeg lage av de?
Å lagre epler syns jeg ofte gjør at de bare tørker inn og blir skrukkete – noe jeg ikke kan fordra. Så jeg må gjøre noe for å bevare de. Jeg har ikke saftpresse, men jeg har saftkoker (som jeg aldri har prøvd før). Jeg har dessuten kjeler så jeg kan koke syltetøy, men blir det godt med eplesyltetøy – for jeg tenker at det kanskje blir litt i overkant syrlig?
Eplemos har jeg hørt om, men er det egentlig bare en variant av eplesyltetøy? Eplekake kan jeg sikkert lage, men jeg spiser ikke så mye kaker – og dessuten – hvordan skulle jeg lagre femten eplekaker?? Det er nemlig ganske mange epler på det ene epletreet…
Noen dager er mer tankefulle enn andre. En kan tenke på så mangt; jobb, studier, hus, hage, vann, vær, klær, mat, nåtiden, fortiden, fremtiden. Mange tanker kan være unødvendig – kanskje spesielt når det gjelder fortiden – den er tross alt over, en kan ikke endre den. På den annen side – en kan ofte lære mye av fortiden. Læringen er nødvendig for å kunne forstå nåtiden, og å kunne eventuelt endre ting for fremtiden så den blir best mulig.
Været er ofte noe jeg tenker over – enda mer nå som jeg har flyttet til et lite småbruk, det er mye vann og jeg funderer på hvordan jeg skal få til å gro alle grønnsakene og blomstene jeg ønsker.
Heldigvis er det mye en kan gjøre. Så noe av det jeg har gjort i dag er å fjerne (enda) litt mer søppel fra eiendommen. Noe søppel er vanskeligere å få vekk enn annet. Når det ligger delvis nedgravd i jorda og jeg kjemper for harde livet med å få det løst…Jeg tror jeg har klart å løsne omtrent halvparten så langt, så jeg får jobbe mer med den greia senere (hva det enn egentlig er – plastikkstriesekk eller noe??).
Tankene omkring gårsdagens plommesyltetøy er også en ting som har surret rundt i hodet mitt siden frokost. Krysset fingrene og satset på at det ble bra…nå har jeg smakt på det…Vel, burde sikkert tatt bilde av grimasen…Mon tro om det kan reddes om jeg koker det en gang til med mer sukker? 🤣 Tross alt har jeg brukt tid på det, og vil jo gjerne få det til.
Nok en gang gjør jeg nye ting på småbruket. Denne gangen er det flere plommer som måtte til pers.
Jeg hadde fjernet steiner fra en del plommer og lagt de i fryseren – det var ikke de jeg brukte i dag. Det ene plommetreet har nemlig mange plommer.
Dagens syltetøy ble lagd med plommer jeg fjernet steinene fra i dag. Det var en jobb som tok litt tid, farget hendene mine rustrøde – og som forhåpentligvis er verdt det…
Plommesyltetøy har aldri helt vært min greie tidligere. Nå som jeg har egne plommer – og forståelse av at jeg må lage noe av de for jeg vil aldri rekke å spise alle ferske – var det å ta en sjanse. Så nå har jeg kokt mitt første plommesyltetøy. Det trengs å avkjøles før jeg smaker på det, så smaksprøven vil ikke foregå før tidligst i morgen. Jeg håper virkelig jeg liker det, for det er flere plommer på det treet.
At jeg også har et annet plommetre med en helt annen type plommer (som er mye mindre og har en annen farge), gjør det hele ekstra spennende. Får jeg en favoritt, eller vil jeg like begge? (satser nemlig på at jeg liker det; hvis ikke føles det veldig unødvendig å ha så produktive plommetrær…)
Dagens total var to større glass, og to og et halvt mindre glass – gjenbruksglass selvfølgelig. Eneste utfordringen med det er at jeg har begrenset med glass…så enten må jeg kjøpe nye glass (hvor gjør jeg egentlig det?), eller så må jeg kjøpe syltetøy på butikken og spise det opp så jeg har flere glass – eller, siste alternativet, blir å spørre om folk har gamle syltetøyglass de vil donere til meg (med tanke på at jeg foreløpig har begrenset med antall kjente her jeg har flyttet…kan det bli en utfordring)…
