I høst var det definitivt eplebonanza – jeg fikk mer epler enn jeg visste hva jeg skulle gjøre med. Så derfor kunne jeg like gjerne gjøre et eksperiment med noen av de.
Kjelleren min holder seg kjølig hele året virker det som, så sånn sett et bra sted å lagre mat (så lenge de er beskyttet mot mus…). Først hadde jeg eplene i en plastbøtte med lokk et par uker, så fikk jeg tak i en stor kjele med lokk som de ble flyttet over i. Min mor hadde ideen om å legge en stein på lokket for sikkerhetsskyld (for å musesikre det). Etter det har eplene vært i kjelen i kjelleren.
Et par ganger har jeg sjekket, og det tok lang tid før første sjekken. I løpet av de siste ukene har jeg begynt å måtte ta ut et par av eplene fordi de har begynt å få brune flekker. Så lenge jeg skjærer vekk det kan jeg fint spise resten av eplet, for det er fremdeles helt ferskt!
Siden jeg ikke kan spise epler fra butikken, var jeg ekstremt fornøyd når jeg faktisk kunne spise ferske epler i høst. At jeg fremdeles har ferske epler, er ganske så utrolig. Godt å vite også, for det gjør jo at jeg vet jeg kan ha fersk epler ganske så lenge (og det er fremdeles omtrent en halv kjele igjen med ferske kjellerepler).
Noe av målet med vintersjekken av eplene er jo å fjerne de som begynner å bli dårlige så det ikke smitter over på resten. Hovedmålet med å ha eplene i en kjele i kjelleren var å teste hvor lenge de ville holde seg ferske – og de som ikke har fått brune flekker er fremdeles helt perfekte, så jeg er spent på hvor lenge de vil vare…tenk om jeg har ferske epler helt til våren??
Første runde tok jeg over to omganger fordi de skulle bo på ulike steder for å starte; noen skulle stå ute for å få en kuldeperiode, mens andre skulle stå inne – og noen har startet å spire.
Denne runden har noen frø jeg har testet ut før, og noen jeg ikke har testet ut før så det blir spennende.
Dvergtomaten Tiny Tim har jeg hatt suksess med før, og var en liten tomat jeg faktisk syns var grei å spise (jeg er ikke veldig glad i tomat på grunn av konsistensen). Tomaten Red Zebra har jeg hatt delvis suksess med før; det er en vanlig tomat som blir veldig høy – så om det går bra med den vil jeg måtte bygge stativ til den. Blomsten Petunia har jeg ikke testet ut før, men jeg har garantert sådd nok frø for de var så små at jeg nesten ikke så dem… Svampagurken blir også en spennende nyhet – den skal ikke spises, men når den tørker kan den brukes som svamp.
En liten potte med mer karse ble det også plass til.
Innrømmer glatt jeg at nå ønsker meg frøstartingsutstyr – gjerne noe med lokk også så jeg slipper å bruke plastfolie. Vel, den typen “investeringer” tar det nok litt tid før jeg kan ta meg råd til. Enn så lenge bruker jeg det jeg har – og det er ofte en god måte å gjøre ting på.
For nesten en uke siden sådde jeg de første frøene av året. Jeg er ikke ferdig med februarsåingen, men vi må alle starte et sted. Nytt av året er bare to av frøposene mine, alle de andre er eldre – noen bare et par år, men andre er mer fire-fem år gamle. For et par år siden var jeg nemlig helt sikker på at jeg ville flytte til et nytt sted med masse plass å gro på i løpet av året – og dermed kjøpte jeg en del frø. Om det var lurt eller ei..vel, ikke lurest?
Gamle frø mister nemlig en del av spireprosenten sin (hvor bra de faktisk spirer) og noen frø mister mer enn andre. Spesielt får frø (så vidt jeg har forstått) dårligere spireprosent av å bli lagret dårlig. Best lagring for frø er mørkt og kjølig, og jeg hadde mine frø i en pappeske i stua…
Tidligere har karsen ikke hatt noe problem med å spire i løpet av de første to dagene, mens denne gangen har det gått fem dager før flere enn de to første frøene har spirt særlig. Så jeg kan få en utfordring med de andre frøene mine også vil jeg tro.
Heldigvis for meg har jeg mye frø, så om i alle fall en god del spirer vil jeg få både grønnsaker og blomster.
En del av meg tenker at jeg burde foreta en spiretest på frøene mine, men jeg har ikke utstyr og plass til det – og dessuten burde jeg ha god nok plass ute til å teste når våren kommer (for jeg må dessuten grave vekk grass og kveke fra der jeg skal gro før jeg kan så noe…).
Så gamle frø virker til å være tregere, men så lenge noe kommer opp så skal jeg si meg fornøyd for i år.
Det er utrolig hva en kan finne av ting selv om en ikke leter. Jeg har jo kjøpt et gammelt hus med låve og garasje. Funnet ting diverse steder har jeg også gjort (stuemøbler på låven, to bord og et oppheng i garasjen).
Grunnen (unnskyldningen?) til at jeg trenger en sau fant jeg på loftet – der var det et par karder. Så jeg trenger en sau så jeg kan få ull. Etter det vil jeg (selvfølgelig) trenge en rokk så jeg kan spinne garnet.
Skjønt, før jeg får meg en sau burde jeg uansett ha et sted den kan bo for selv om noen typer sauer fint kan klare seg ute i kulda er de nødt til å ha et sted hvor de kan gå inn om de ønsker.
Enn så lenge får jeg dermed holde meg til å drømme; om sau, karding av ull, spinning av ull og alt annet som følger med frem til jeg kan strikke votter av ull fra egne sauer 🐑
Her om dagen kokte jeg endelig blåbærsyltetøy av noen av blåbærene jeg plukket i høst (ja, det har tatt sin tid…). Riktignok ble det ikke pannekaker, men blåbærsyltetøyet passet også godt på nybakte horn.
Syltetøyet ble skikkelig godt, kanskje litt mer rennende enn jeg håpet (til tross for at jeg kokte det ti minutter lenger enn jeg tenkte). Av 1,2 kg blåbær og rundt 420 gram sukker ble det fire små glass. Kunne kanskje sagt mye jobb for lite syltetøy, og selv om det kanskje er riktig, er det absolutt verdt det. Smaken av hjemmelagd syltetøy er alltid bedre enn kjøpesyltetøy i min mening.
Feilen jeg lurer på er dette: av de fire glassene med syltetøy, var det bare to som ble forseglet. Alle lokkene er sånne som er “lett å åpne” – du vet ikke – ikke helt faste hele veien sånn som gamle lokk – forstår du hva jeg mener?
Jeg passet på at kantene var helt rene før jeg satte på lokkene, men likevel ble bare halvparten forseglet. Forseglingen er ganske viktig fordi det øker holdbarheten betraktelig. De glassene som ikke forsegles setter jeg i kjøleskapet for å hjelpe på holdbarheten, men jeg vil likevel spise de i rimelig tid – ikke la de stå kjølig i flere måneder før jeg spiser de som jeg enkelt kan gjøre med de andre som faktisk er forseglet.
Har du noen tips eller gode forklaringer? Kan det være at jeg ikke har klart å gjøre kantene helt rene likevel? Eller er det at lokkene begynner å bli dårlige? Glassene virker i alle fall helt greie, så jeg vil tro at det ikke er de som har problemer.
Uansett, jeg er ikke lei for at jeg spiser hjemmelagd syltetøy for det var skikkelig godt – så sånn sett kommer det ikke til å vare lengst uansett 😂
I kveld er det for sent å koke blåbærsyltetøy. Både fordi det tar litt tid, men også fordi jeg nettopp tok boksen opp av fryseren.
Det er jo ingen grunn til å starte kokingen med frosne bær om jeg kan vente til de er tint – da brukes mindre energi på å varme de opp. Syltetøyglass har jeg heldigvis fremdeles nok av. Hvor mye det vil bli er jeg ikke sikker på og jeg trodde jeg hadde en boks til i fryseren, men når en liten fryseboks er full er det ikke enkelt å finne ting. Jeg får ta en boks av gangen.
Etterhvert vil det bli bedre plass i fryseren. Skjønt, det burde det kanskje vært allerede? Kanskje spesielt med tanke på at jeg plukket masse i høst – og nå er det midtvinters… Jaja, sånt skjer når det er mye greier og tiden virker til å bare forsvinne.
En ting som er sikkert, jeg er aldri sikker på om det vil fungere. Om kneppet vil komme. Uansett så håper jeg på at det kommer hver gang, på alle glassene.
Dagens store oppgave (ja, den føltes stor med tanke på hvor svimmel jeg har vært i godt over en uke nå…) var å lage tyttebærsyltetøy. Med tanke på at jeg tok opp bærene av fryseren i går så de skulle være tinte til i dag, var det ikke noen kjære mor – det var bare å få gjort det. Om jeg ikke hadde gjort det, var jeg redd bærene skulle bli ødelagte – og det ville føltes veldig unødvendig med tanke på at jeg brukte tid på å både plukke og rense de tidligere i høst.
Så nå venter jeg på kneppet. Det er gamle syltetøyglass med lokk som er enkle å åpne, men kneppet er det viktigste. Kneppet er når glasset forsegles. Da kan ikke midten av lokket trykkes ned og da er alt bra. Hvorfor det er så viktig er at når de er forseglet og dermed hermetisert – så varer de lenge. De kan da stå mørkt og kjølig lenge uten å bli dårlige. Om de ikke er blitt forseglet er de ikke blitt hermetisert ordentlig og da kan de fort få mugg.
Om noen av glassene ikke blir forseglet, velger jeg alltid å spise av de først. Tross alt så holder de seg en stund i kjøleskapet uansett.
Totalt hadde jeg 1,6 kg tyttebær. Jeg brukte litt over en halv kg sukker, og håper det blir bra. Noe jeg syns var vanskelig var å få av skummet, men jeg gjorde så godt som jeg kunne og krysser fingrene for at alt blir bra; at syltetøyet smaker godt. Det ble nesten seks små glass. Greit nok for jeg er ikke storspiser av tyttebærsyltetøy, men tyttebærene var jo gratis rett oppi skauen…og gratis mat fra skogen – ja, det kan være greit å ta med seg 🙂
I starten av denne uka kom foreldrene mine på besøk. Eller, de kom for å jobbe…
Enn så lenge er det mye jeg ikke kan eller ikke klarer alene, og siden jeg har de foreldrene jeg har, føler jeg meg ofte bortskjemt fordi de kommer og hjelper til. Denne gangen var det å gjøre noen ting i kjelleren, og å frese opp litt av åkeren min.
Jeg har nemlig ikke freser, så det er (foreløpig) ikke noe jeg får gjort selv. Så mine foreldre, hjelpsomme som de er, tok med sin egen freser på hengeren og kjørte til meg. Jeg testet å kjøre litt jeg også, men fikk ikke helt dreisen på det. Må teste det flere ganger. Noe av grunnen var faktisk så enkel at grass- og moselaget på toppen måtte freses løs før jorda under kunne freses.
Så pappa fresa, mens min mor og jeg rakte vekk topplaget så fort og bra vi kunne. Når en ikke helt har riktig utstyr, men bruker det som finnes, var jobben ganske tung.
Etter rakingen, mens min far kunne frese jorda – ble det steinplukking på min mor og meg. Etter litt usystematisk plukking helt i starten, endte vi med å lage to hauger. Foreløpig ikke kjempestore hauger, men vi plukket absolutt ikke alle steinene for å si det sånn.
Ja, det er selvfølgelig en ulempe at det er så mye stein i jorda, men jorda i seg selv virker litt til å være sort gull. Med sort gull mener jeg bra jord (om noen lurte). Steinene kan faktisk vise seg å ikke bare være en ulempe, men kanskje til og med en liten fordel? Av den enkle grunnen at jeg må grave drenering på jordet – og når en fyller inn slike grøfter brukes stein – og det har jeg tydeligvis i alle fall noe av. Så ikke så galt at det ikke er godt for noe!
I fjor vinter bodde jeg midlertidig hos mine foreldre, så ved og opptenning var ikke noe jeg tenke hardt på eller jobbet mye for (ja, jeg var litt bortskjemt!).
Nå derimot, nå har jeg et hus å holde varmt – så varmepumpe, ved og opptenning er viktige biter var kaldere tider. Varmepumpe har jeg nettopp kjøpt ny (den gamle var så gammel at gassen nå var ulovlig…), ved har jeg kjøpt litt av – og fått litt av foreldrene, mens opptenning var det siste punktet. Ja, jeg kjøper sånn opptenningsposer på butikken, men jeg vil helst slippe.
At jeg har et kratt med bittelitt trær tenkte jeg dermed var greit å kunne benytte seg av. Av erfaring vet jeg at kongler er supre å fyre opp med. Viktigste med konglene er at de er tørre. Jeg vet også at grankongler er mye bedre enn furukongler. Begge åpner seg når de tørker, men grankonglene er større og virker til å bli tørrere på en annen måte.
Selvfølgelig ville det vært lurt å gjort dette tidligere fordi det tar litt tid før de er tørre nok, men alt tar tid og alt skal gjøres – og da er det alltid noe som blir til sist (eller i alle fall langt bak i lista). Nå har jeg i det minste startet. En bananeske tar det tid å fylle opp for det er plass til mye, men litt er i alle fall en start!
