Lue er definitivt tykk. Med dobbelt garn og pinnestørrelse på 5 mm tror jeg at den vil bli veldig deilig når den er ferdig. Jeg er nå kommet til hele 9 cm, men det skal ganske mange til før den skal avsluttes. Så tykke pinner er for meg tregt arbeid, som om det nå går noe raskere enn helt i starten – så strikker jeg med rundt en tredels fart av mitt vanlige strikketempo. Ganske surrealistisk egentlig.
Noe tynt er det nye heklearbeidet jeg har startet på. Heklenålen er nemlig på 1,25 mm, så overgangen mellom de to prosjektene er ganske stor for å si det sånn. Fant et søtt mønster jeg ville teste ut, men som vanlig har jeg ikke garnet som anbefales. Garnet som anbefales er fryktelig tynt og jeg hadde ikke noe som var så tynt. Det står også at en skal bruke heklenål nr 0,6 – noe som utfra garnet og forventet størrelse får meg til å tro at de faktisk mener 0,6 mm (men jeg er ikke sikker). Mønsteret påstår at resultatet skal bli 25 cm, mens mitt arbeid er omtrent 40 cm… Nå vet ikke jeg hva den minste heklenålen min er, men jeg er helt sikker på at jeg ikke har noen som er 0,6 (finnes det egentlig lenger – mønsteret er tross alt gammel…).
Noen likheter er mer skremmende enn andre. Bøker kan være underholdende, mens andre forteller om deler av samfunn som kanskje ikke er like hyggelig til enhver tid. Jeg har lest noen av disse bøkene, og jeg er helt sikker på at de ikke er ment som instruksjonsmanualer for hvordan verden burde styres. Heller det motsatte, men noen glemte å fortelle det til noen av de som kanskje har lest bøkene og bruker de som en veiledning for verden.
Ta for eksempel 1984 av George Orwell. Jeg leste denne boken for mange år siden når det var mye snakk om datalagringsdirektivet i mediene. Kunne fort blitt konspirasjonsteorist med den kombinasjonen for å si det sånn. Det ble forsåvidt ikke bedre når jeg en stund etter leste Brave New World (Vidunderlige nye verden) av Aldus Huxley. Fort gjort å få vann på mølla av den typen bøker når en ser hvordan samfunnet utvikler seg.
Klima er selvfølgelig ikke unntatt fra bøkene. Å lese Blå av Maja Lunde under tørkesommeren i 2018 var heller ikke så behagelig, til tross for at jeg syns det var en veldig god bok, var temaet heller uhyggelig med tanke på været.
Nå som det er såpass mye ustabilitet i verden og noe av det Ukraina bruker er droner, tenker jeg selvfølgelig en ekstra gang på Enders game av Scott Orson Card.
At jeg gjorde meg selv oppmerksom på de bøkene igjen var på grunn av en reklame som har gått på utallige av YouTubevideoene jeg har sett. Hva det er reklame for, har jeg ikke klart å få med meg, men de snakker om tid, tidssparing og effektivitet. Det tok meg faktisk tilbake til en bok jeg leste i barndommen – som jeg nå prøver å få tak i for å lese på nytt – Momo, eller kampen om tiden av Michael Ende.
Det finnes garantert mange andre bøker som kunne havnet i denne kategorien med skremmende likheter med verden, men jeg kommer ikke på flere akkurat nå. Så om du har noen tips – legg de gjerne igjen i kommentarfeltet under 🙂
Jeg hadde ikke riktig pinnestørrelse, så jeg bruker noen som er tynnere. Riktig pinnestørrelse ville vært 8 mm, jeg bruker 5 mm for det var det tjukkeste jeg hadde i den lengden av rundpinne. Rundpinne er tross alt en fordel når en skal strikke lue. At jeg i tillegg holder garnet dobbelt gjør det ikke lettere. Så jeg kan like godt innrømme det med en gang – dobbelt garn gjør at jeg strikker saktere. Det er jeg i ferd med å venne meg til, men det tar litt tid. Det jeg sliter med å venne meg til, er de tjukke pinnene. Vanligvis strikker jeg stort sett med 3 og 3,5 mm, en gang i blant bruker jeg 4 mm.
5 mm = tjukkaspinner som gjør at strikkingen går skikkelig tregt. Hvor mange ganger jeg har sett, lest og hørt at det går mye fortere å strikke med tjukke pinner, vet jeg ikke. For meg så stemmer ikke det. Tjukkaspinner er trege pinner for meg. Flere timers arbeid (!) gav meg bare 4 cm…
En liten innrømmelse må forresten til. Jeg startet med 56 masker som mønsteret jeg følger tilsier, men siden jeg hadde en mye mindre pinne innså jeg at jeg måtte ha flere masker. Jeg var ikke kommet mer enn et par runder – rett over en cm – før jeg innså at jeg måtte endre det litt. Nå har jeg 72 masker og håper det er et bra tall.
La oss begynne med det som burde være åpenbart: to kjønn; mann og kvinne. Hva folk føler seg som, eller ønsker fremstår som, er en annen sak. Noen forskjeller er tydelige, enkle å se med det blotte øyet. Andre forskjeller ligger mer inni folk, som følelser. Menn er generelt fysisk sterkere, raskere og større. Kvinner er generelt mer omsorgsfulle. Generelt betyr ikke alle; jeg er for eksempel ikke den folk kommer til om de trenger omsorg…
Noe av dette ligger i oss fra naturens side, mens andre ting kan virke mer kulturelt. Samfunnet påvirker oss enten vi liker å innrømme det eller ikke. Det har vært mye snakk om kjønn i mediene over lengre tid; hvor mange kjønn det er, hva mann og kvinne egentlig er, at flere kvinner må inn i mannsyrker og inn i styrerom, og at det er greit for mannfolk å være sykepleiere. Noen ganger føles det litt som om målet er å utslette ulikhetene mellom kvinner og menn i dagens samfunn. Menn skal bli “myke” og kvinner skal bli “som menn”. At begge kjønn har forbedringsmuligheter, tenker jeg det ikke er noen tvil om, men å utslette det som gjør oss til den vi er – der har jeg litt større problemer. Selv tenker jeg at menn og kvinner er to sider av en sak som skal utfylle hverandre. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe – og det er greit!
Boka jeg leser nå, ” Budeiene – døtrer av naturen” av Inger Marie Vingdal, var den som fikk meg på tanken i dag. Det handler om budeier og livet de levde og litt historisk rundt dette livet. Grunnen ligger i sitatet under:
Døydde kona frå mannen, greidde han sjeldan alt arbeidet og ansvaret, og gifta seg oftast på nytt. Ei enke kunne greie det betre og drive vidare åleine, sjølv om mange av desse også gifta seg oppatt. (s. 26)
Noen ganger slår det meg at vi kanskje har lagd oss et mindre riktig bilde av historien, at vi glemmer noe. Ofte føler jeg at historien som fortelles er at menn styrer alt og at de har alt ansvaret og at kvinnene bare skulle være som pynt og ikke kunne eie noe. Jeg tror ikke det er så svart-hvitt. Jeg tror heller at noe av utfordringen er at det ofte er menn som har skrevet ned historien – og de fleste forteller sin egen historie. Siden få kvinner skrev sin egen historie, ble den aldri fortalt. Noe som gjør at vi tenker som vi gjør. Når menn var ute på jakt, på fiske, på vikingtokt og andre ting – hvem styrte husholdningen og fikk ting gjort? Hvem hadde ansvaret når mennene ikke var tilstede? Jo, kvinnene.
Kvinner og menn er lagd ulikt, noe som gir oss ulike styrker og svakheter – noe vi burde feire og ta vare på. Vi burde også feire og ta vare på de som ikke passer helt inn i den “historiske normen” fordi folk er forskjellig. Så det jeg egentlig prøver å si er vel å ta folk på alvor og godta dem som de er, ikke som hva vi ønsker eller mener de burde være.
Lite restegarnsteppe til slagbenken på kjøkkenet er herved fullført. Totalt brukte jeg fire ulike rester. Av de fire vet jeg at den blå er garnet pt2, mens de andre aner jeg ikke noe om. Jeg startet med den brune, la opp 110 masker på pinne 3,5 mm – noe som gjorde at bredden var 54 cm i starten. Med tanke på ulike garn har ulik tykkelse, ble det ikke helt rette kanter for å si det sånn. For bredden på slutten var 51 cm. Det passer for så vidt med lengden, for der ble totalen 51 cm.
Selv om det ikke er det største resteteppet, brukte jeg 8 dager fra start til slutt. Noe av grunnen er sikkert at jeg vanligvis har strikket både som morgenrutine og på kvelden, mens jeg nå har startet å lese litt om morgenen og holde på med håndarbeid stort sett i småpauser i løpet av dagen og på kvelden. Den tekoppen med håndarbeid om morgenen har tydeligvis mye å si.
Noen garn har mer tydelige forskjeller enn andre. Bredden startet nemlig på 54 cm og er nå på bare 51 cm. Maskeantallet er fremdeles likt (110), men med ulik tykkelse på garnet blir det variasjon. Jeg skulle selvfølgelig ønske at bredden holdt seg mer jevn, men sånn er garnlivet – varierende!
Lengden er nå på 44 cm og jeg nærmer meg slutten. Det fjerde garnet er påbegynt, og fargen er grønn. Jeg syns kombinasjonen av fargene ble overraskende bra. Mange ulike farger er ikke noe jeg vanligvis liker å sette sammen, jeg liker ofte å ha det mer likt. Tror jeg bare er fornøyd med at det er færre farger enn det ble på det større restegarnsteppet mitt jeg nå bruker i senga. Om jeg vil trenge hele det grønne nøstet er jeg usikker på, men jeg har en følelse av at jeg vil ønske å bruke det opp. Trenger jo ikke lage mer rester ut av restene…
Mye i verden er urettferdig, og heldigvis er det mye rettferdighet også. Hvilken side av historien vi står på når det gjelder de ulike ting, vil vi ikke ikke vite før i ettertiden – for det er først da vi ofte forstår mer av hele bildet.
En ting som har forundret meg lenge, er jødehatet. Leste nettopp en artikkel som satte ord på enkelte ting, men som fremdeles ikke forklarer meg det jeg lurer mest på. Hvordan kan ytre venstre, ytre høyre og islam være så enige om at jødene skal hates? Hvorfor skal “alle” hate jødene? Jeg sliter med å forstå det. Hvordan kan man hate en hel gruppe mennesker bare fordi de er som de er? Hva har de gjort for å fortjene noe slikt?
Alt ulike folk har ulike meninger er naturlig. På den annen side så er det noen ting jeg syns vi alle burde være enige om. For eksempel som at terrorisme ikke er greit, burde forsåvidt alle være enige om etter min mening. At religion burde hovedsakelig være en privatsak, er min mening – på den annen side så liker jeg julen og julen som den er i dag har sitt opphav i kristendommen. At kultur og religion i mange tilfeller henger veldig tett sammen, har både positive og negative sider. Alle ting har nyanser ved seg, men noen ting trer tydeligere frem enn andre.
* redigert kl 14.58 ved å legge til utdraget under:
“Denne antisemittiske bredden – islamister, høyreradikale, venstreradikale – viser hvor rotfestet jødehatet er.” (hentet fra artikkelen jeg har linket til).
Gårsdagens strikking føles ikke som mye å skryte av. Få centimeter og fremdeles samme farge som dagen før. Totalen nå er på 34 centimeter, mot 30 i går. På den annen side – jeg sitter jo ikke hele dagen og strikker, så jeg får si meg fornøyd så lenge jeg får gjort noe. Det er tross alt sånn jeg slapper av på kvelden: håndarbeid.
Akkurat størrelse på den lille rumpevarmeren (kanskje jeg heller burde omdøpe den til et ikke-tovet sitteunderlag?) er jeg litt usikker på, men litt lenger enn nå er jeg nødt til å ha. Likevel er det ikke noe poeng å gjøre den for stor heller. Veldig spent på hvor langt det pusete røde garnet vil rekke…
I går var jeg så fornøyd med at jeg trodde det blå garnet hadde en lapp så jeg kunne få vite hva slags garn det var. Jeg strikket ferdig det blå garnet, og startet på neste garn – et rødt et. Den lille fremtidige rumpevarmere måler nå 30 cm og flere skal det bli. Det røde garnet er mykere og noe mer pusete enn det blå. Mon tro om det er en lapp i det røde garnet? (det kjennes ikke så ut når jeg klemmer på garnnøstet)
Veldig fornøyd med det blå garnet og at det lå lapp i midten som sa meg hvilket garn det var. Garnet var pt2. Så vidt jeg kan lete meg frem til på internett er det et eldre garn som ble produsert av Rauma, men som virker til å ha gått ut av produksjon (uten at jeg klarer å finne ut av når det skjedde).
Gårsdagens strikking gjorde meg ikke ferdig med den blå fargen. Lengden er nå blitt hele 23 cm allerede, så her går det unna. Ved starten var jeg på omtrent 16 cm, noe som gjør at jeg strikket omtrent 7 cm i går. Siden det blå garnet er bittelitt tynnere enn det brune gir det mening at det blir færre cm.
Jeg er kommet langt nok på det blå nøste til at jeg tror jeg kanskje ser en lapp – så jeg vil sannsynligvis få vite hva slags garn det blå er. Det ville jeg satt pris på for jeg innser at jeg liker garnet veldig godt.
