Kan jeg gå tur i mørket med lommelykt? Ja. Sitter jeg heller inne i lillestua, fyrer i vedovnen og hekler om kvelden? Ja. Så da blir det stadig fremgang på løperen jeg nå holder på med å hekle. I går kveld ble jeg akkurat ferdig med tredje rapport på løperen. Så dermed har jeg faktisk bare en rapport, og kanten selvfølgelig, igjen før den er ferdig. Det tar nok noen dager, men det er alltid gøy å se hvor mye fremgang det er hver dag. Ikke minst er det interessant å se hvor lang tid jeg faktisk bruker på en del ting av håndarbeidet.
Riktignok brukte jeg tre dager på denne som jeg ikke kommer til å regne med, fordi jeg rakk opp det som var gjort fordi jeg ikke syns det var jevnt nok. Å ha samme fasthet i starten som resten av løperen er nemlig ikke det enkleste. Noe kan en alltids jevne ut når en stryker løperen, men om det blir for stor ulikhet blir det utfordrende. Målet er jo at det skal være jevnest mulig hele veien, og da blir det noen ganger riktig å rekke opp. Og ja, jeg vet det ikke ser jevnest ut på bildet, men løperen er ikke strøket, underlaget er et ullteppe og vinkelen på kameraet gjør at det ser værre ut enn det er…
Jeg har store nyheter fordi jeg endelig ble ferdig med en ting i dag. Dette er noe jeg har jobbet med en stund. Riktignok med mange pauser imellom fordi jeg ikke vet hvordan jeg gjør alt. Så litt av gangen er trikset. I alle fall for min del. Med å ta det i mindre biter, er det meste enklere.
Mitt andre strikkedesign er endelig klart! Første designet var et par pulsvarmere, og mitt andre design er en lue. Luen er dobbel og jeg har kalt den “Jordbærlua” fordi jeg tenkte på frøene til jordbærene mens jeg fant på mønsteret. Ganske utrolig egentlig for å navne ting er ikke min sterke side. Begge designene ligger på Ravelry.
Lua er (etter min mening) veldig søt (andre har også sagt det samme – så da må det være sant😁). Den er dessuten dobbel, så før den foldes inn i seg selv så ser den ganske pussig ut, men den er tykk og god fordi den er dobbel hele veien.
Jeg har dessuten luene til salgs for kr 400 om noen er interessert i å kjøpe ferdig luer 😊 (en rustrød, en oliven og to i turkis)
Håndarbeidet tar sjelden ferie, eller, jeg tar sjelden helt fri fra håndarbeidet er vel mer riktig å si. Til en viss grad tror jeg at jeg er avhengig – men det er heldigvis ikke det værste å være avhengig av. Eneste ulempen er at jeg nå sitter med utrolig mye ferdig håndarbeid som jeg på mange måter ikke har bruk for – jeg har hverken plass til å bruke alt, og heller ikke behov for å ha ti-talls pulsvarmere, luer, heklede løpere og haugevis av andre ting. Likevel fortsetter jeg å lage ting – jeg liker å sitte med noe i hendene og da blir det sånn.
Nå om dagen jobber jeg med en løper. Mønsteret hørte egentlig til et sengeteppe, men jeg har ikke behov for sengeteppe – ei heller har jeg nok garn til det, og jeg tenkte at mønsteret ville passe nydelig til en løper. Så nå har jeg startet på tredje rapport, og jeg vet at løperen må ha fire rapporter for at kantene skal stemme ut. Matematikken spiller (som vanlig) en veldig stor rolle i håndarbeidet…
Løperen jeg hekler på, er på god vei. Innså nettopp at jeg må ha fire mønster, selv om jeg kanskje kunne ønske meg tre eller fem. Sånn er det i håndarbeid – matematikken må stemme – noe som ikke alltid er like enkelt. Det begynner å bli mange år siden jeg hadde matte på skolen, men jeg kan fremdeles noe (men skulle ønske jeg kunne mer for da ville en del av håndarbeidet blitt lettere).
En trenger ikke alltid bruke mønster om en kan bruke hodet, men et utgangspunkt er uansett en fordel. En trenger heller ikke nødvendigvis å bruke et mønster til akkurat det som det er laget til, men en kan ta et mønster å bruke det til noe annet. Det er så mange ulike varianter og alternativer at bare fantasien setter grenser (og matematikken da…den kommer en ikke utenom i håndarbeidet).
I går nevnte jeg at jeg kanskje kom til å gjøre noe drastisk: rekke opp løperen jeg hadde heklet på i flere dager fordi det ikke var jevnt nok fra starten. Så gjorde jeg det. Jeg gjennomførte den drastiske tanken jeg hadde.
Heldigvis er jeg fornøyd med det jeg gjorde. For jeg fikk også startet på nytt. Denne gangen heklet jeg første borden med en litt mindre nål, og byttet så til nålen jeg tenker å hekle resten av løperen med. Så nå er ikke første del av kanten flere centimeter bredere enn resten.
Noen ganger tenker jeg at jeg vet jo egentlig bedre, men så glemmer jeg hva jeg vet. Dette er et sånt tilfelle. Løperen jeg har jobbet på i flere dager – jeg vurderer å gjøre noe drastisk med den. Jeg liker endringen jeg gjorde med kanten rundt, og jeg liker mønsteret veldig godt, men jeg vurderer å rekke opp hele.
Grunnen er enkel. Selv om jeg hekler ganske så jevnt, er starten alltid løsere enn fortsettelsen. Dermed er det nesten to cm (!) forskjell i bredden fra første kanten og til der mønsteret er jevnt. To centimeter høres kanskje ikke så mye ut, men når bredden hovedsakelig er rett over 31 cm så er det plutselig en ganske så stor del. Jeg vet bedre. Jeg vet jeg burde starte med en heklenål som er litt mindre enn størrelsen jeg tenker å hekle resten av løperen i. Denne gangen glemte jeg det, og nå ser jeg resultatet. Til en viss grad vil det være mulig å justere det når den strykes, men det blir aldri like bra.
Dermed vurderer jeg å rekke opp hele og starte på nytt. På den lyse siden – det er ingen som venter på at den skal bli ferdig; jeg vet hvor langt jeg må hekle med en tynnere nål for å få det jevnere; og det gjør at jeg kan bruke det samme garnet lenger.
Nok en gang er jeg blitt påminnet at håndarbeid (i alle fall strikking og hekling) er overraskende mye matematikk. Skjønt, det burde ikke lenger være en overraskelse – og det er egentlig ikke det, men det blir det når jeg innser at jeg har glemt å tenke gjennom alle detaljene.
For ikke bare må mønsteret passe i bredden, det må jo også passe i lengden. Bredden var enkel nok etter en liten omtur, lengden tenkte jeg ikke på et øyeblikk før jeg var kommet ganske mange rader inn i mønsteret. Det kunne fort gått galt. Tanken min var at jeg skulle hekle enten tre eller fem mønster i lengden; av en eller annen grunn ønsket jeg oddetall denne gangen. Det kommer ikke til å skje fordi det ikke vil fungere med matematikken. Jeg har testet ut små endringer i matematikken, og ingen av de vil fungere. Dermed blir det partall på mønstrene i denne løperen også – fordi det er det eneste som vil fungere.
Jeg ble ferdig med løperen med stjerner i går. Totalt ble det fire stjerner. Nei, jeg har ikke festet trådene enda, men det skjer snart. Ferdig mål på løperen ble 29 x 96 cm. Har ikke bildet hvor en får se full lengde for har ikke noe passende bord å vise den fram på for øyeblikket.
Ny start ble det også. Litt mattefeil i starten fordi jeg endrer kanten rundt fra hva som er i mønsteret. Grunnen er enkel – jeg var ikke så glad i kanten som var i mønsteret. Dessuten er mønsteret egentlig til et sengeteppe og jeg har ikke nok garn til det, så det blir nok en løper. Heldigvis var denne matematikken ganske enkel. Eneste utfordringen var at jeg glemte en liten detalj – som at det er en fordel om kanten stemmer ut så det blir likt på begge sider. Med en gang jeg innså det, var resten av matematikken grei.
Jeg nærmer meg slutten på et nøste, og lurer veldig på om det vil være nok til å fullføre den fjerde stjernen. Gårsdagens hekling gjorde at jeg nå er tre fjerdedeler på vei med fjerde stjerne. Løperen begynner å bli ganske så lang. Den dekker ikke over hele kjøkkenbordet mitt (enda), men det nærmer seg.
En skulle kanskje tro at jeg snart ville bli lei av de samme maskene og mønsteret, men det er noe behagelig med begge deler. Nesten litt som en voksen “sutteklut” – trygg, behagelig og velkjent. Håndarbeid generelt er nok det for meg, men med et såpass enkelt mønster trenger jeg nesten ikke tenke engang. Bortsett fra de gangene jeg må rekke opp fordi jeg har glemt en maske (eller plutselig har en for mye, men det er mye mer sjeldent).
I går fikk jeg endelig kokt tyttebærsyltetøy av resten av tyttebærene jeg puttet i fryseren tidligere i høst. Nesten fem glass med syltetøy ble det. Denne gangen brukte jeg bare gamle Nora syltetøyglass. Jeg tror dessuten jeg er blitt noe bedre på å koke syltetøy. Denne gangen ble fire av fem glass forseglet – og jeg har ikke alltid vært like heldig tidligere for å si det sånn.
Glasset som ikke ble forseglet var det siste, som ikke ble helt fullt. Fulle glass har lettere å bli forseglet enn de som ikke er det. Jeg tipper det har med luft og temperatur å gjøre, men jeg vet ikke sikkert. Det jeg vet, er at jeg nå ikke har mer tyttebær i fryseren. Andre ting har jeg, noe av det fra høsten i fjor faktisk – burde virkelig få gjort noe med det også… Vel, en ting av gangen!
