For mange dager siden sådde jeg de første frøene for i år. Det tok lenger tid for karsen å komme opp enn jeg forventet (hele fem dager!), men frøene er minst fem år gamle…så det er ikke egentlig så rart.
Dessverre mister de fleste frø litt av spireviljen hvert år de ikke sås. Noe som sikkert er grunnen til at de andre frøene mine også tar tid. At de har tørket ut på toppen av jorda hvor frøene er, gjør nok også sitt… Jeg burde hatt et “lokk” som hadde hjulpet med å holde på fuktigheten, men jeg hadde ikke noe som passet på en delt eggkartong og doruller som var gjennomsiktig.
Noen ganger tar det litt tid før jeg finner ut av ting. Heldigvis kom jeg til slutt på at jeg hadde plastfolie jeg kunne bruke. På den annen side, siden de har tørket ut på toppen hver natt den første uka så kan det være at jeg må så på nytt – og da ha plastfolie over med en gang…
Likevel, nå som jeg endelig har hatt over plastfolie vil jeg gi det noen dager til før jeg så flere frø av det samme på samme sted. Det er jo lov å håpe? 😇
Har noe akrylgarn som er så mykt at det må bli noe behagelig og koselig av det. Min første tanke var pledd; noe mykt en kan krølle seg sammen under – så det er det som er planen.
Første starten var bra, men siden jeg har en begrenset mengde med nøster ble første “utkast” for bredt – for lengden ville nok blitt litt kort. Målet er et pledd som har en passende rektangulær form (for kvadratiske pledd ser etter min mening litt pussige ut fordi det er ikke det jeg er vant til).
Om det vil bli såpass varmt jeg håper og ønsker, aner jeg ikke. Akrylgarn har jeg ikke jobbet mest med, og dette er litt kålete å hekle med fordi det deler seg lett når jeg jobber med det. Heldigvis går det greit så lenge jeg passer på å følge med og jobber litt saktere… Jeg tenkte at når jeg første hadde startet på et nøste (og brukt hele nøste), kunne jeg like gjerne bare fortsette fra andre enden siden jeg likevel skulle endre hele greia. Da slapp jeg å ta opp alt og nøste det opp før jeg startet igjen.
Det er ikke første gangen jeg har startet på et prosjekt fra begge endene av et nøste for å si det sånn. En grei måte å gjøre det på når jeg uansett vet jeg kommer til å bruke hele nøstet.
Håndarbeid er arbeid som ofte tar tid. Om en skal selge det, får en ofte ikke akkurat den beste timebetalingen for å si det sånn.
Er det forskjell på kvinnelig og mannlig håndarbeid? Vel, i mitt sinn har jeg delt en del håndarbeid opp på den måten, men det betyr ikke at det kun kan gjøres av en av dem. Som kvinnelig håndarbeid vil jeg ofte kategorisere strikking, hekling og den typen ting. Mannlig håndarbeid tenker jeg på som diverse tre-arbeider som dreiing, treskjæring, knivlaging og lignende.
Sikkert ikke alle som er enige med meg, men i forhold til hva jeg ser rundt omkring stemmer det ganske så godt selv om det selvfølgelig er mannfolk som strikker og kvinnfolk som lager kniver.
Hvorfor påstår jeg at det er kvinnelig håndarbeid som er på billigsalg – hva med det mannfolkene lager?
Vel, nå er jeg riktignok ikke på noen facebook-gruppper hvor det diskuteres priser på knivlaging, dreiing og den typen ting, men jeg er på facebook-grupper hvor det diskuteres priser på strikking og hekling. Trenden der ser ut til å være at du kan ta betalt for garnet, og litt ekstra. Akkurat hvor mye ekstra er det varierte meninger om, men en del går ut fra en “meter-pris”. En må uansett unngå å prise seg for høyt for da er det “ingen” som vil kjøpe det. Helst skal en nesten ta så lav pris som mulig, for “alle” vet jo at det ikke er mulig å tjene penger på å selge strikkingen sin – så det vil uansett bare være en hobby.
Den typen prissetting gjelder selvfølgelig ikke alle, men det er en trend jeg ser. Når jeg har vært rundt på ulike markeder og sett priser der, så er det tydelig at det jeg refererer til som mannlig håndarbeid selges for en høyere pris. Riktignok har jeg ikke spurt hvordan de priser varene sine, men jeg vet at om ikke alle – så i alle fall de fleste typer håndarbeid – tar mye tid.
For strikking ser det heller ikke ut til at verken tidsbruk eller vanskelighetsgrad spiller inn i størst grad på prissettingen, noe som egentlig forundrer meg litt. Kan det ha noe å gjøre med at vi ikke tar oss tid til å fortelle folk om hvor mye tid det faktisk tar, eller hvor innviklet enkelte ting faktisk er?
Ta et helt enkelt par sokker som eksempel. (om jeg priser meg dyrt eller billig kommer sikkert også ann på øyet som ser) På sokkene på bildet over brukte jeg tre nøster Drops Fabel; ett nøste koster 20 kroner, så garnet til disse sokkene kostet meg totalt kr 60. Farten på strikkingen min vil jeg tro er ganske gjennomsnittlig, og dette er ikke innviklede sokker å strikke (garnet er flerfarget). Likevel tror jeg at jeg brukte omtrent 20 timer på de. Så “timebetalingen” min for å strikke de sokkene er (140/20=7) kroner 7,- Dette er selvfølgelig noe som vil variere ut fra garnpris, arbeidstimer, og type gjenstand – og hvor rask den som lager gjenstanden er.
Nei, jeg forventer ikke minimumslønn i timebetaling når det kommer til håndarbeidet mitt, men jeg skulle ønske flere visste hvor dårlig betalt det faktisk er, og jeg skulle ønske at vi sluttet å undervurdere kanskje spesielt kvinnelig håndarbeid.
Kanskje vi burde være mer åpne om hvor mye vi faktisk “tjener” på det vi lager i form av å sette en timepris på arbeidet vårt?
(om du lurer på hva jeg har til salgs og hvordan mine priser er – så kan du se det her)
Siden det var epleår i fjor, og jeg var ny til å ha epletrær (ja, flertall – det er tre stykker på eiendommen) endte jeg med å gi bort en del og å putte en del i fryseren. Det jeg la i fryseren var oppkuttet.
Fremdeles er det vinter ute, men det går fort mot vår (jeg har allerede sådd de første frøene for i år). Med tanke på hvor mye jeg puttet i fryseren i høst som jeg foreløpig ikke har gjort noe med, er det på tide å ta tak.
Et par gamle nugattibokser jeg hadde fyllt med oppdelte epler er nå blitt til muffins med eple og kanel. Dobbel porsjon denne gangen; går litt raskere når en kan lage mer på en gang. Så nå er det bare å nyte noen ferske eplemuffins mens resten blir puttet i fryseren.
Å ha noe lettvint kos i fryseren er gull verdt. Ta opp et par stykker og legge de i en pose på benken tidlig på dagen så de kan tine til etter middagen – her snakker vi enkel dessert!
For nesten en uke siden sådde jeg de første frøene av året. Jeg er ikke ferdig med februarsåingen, men vi må alle starte et sted. Nytt av året er bare to av frøposene mine, alle de andre er eldre – noen bare et par år, men andre er mer fire-fem år gamle. For et par år siden var jeg nemlig helt sikker på at jeg ville flytte til et nytt sted med masse plass å gro på i løpet av året – og dermed kjøpte jeg en del frø. Om det var lurt eller ei..vel, ikke lurest?
Gamle frø mister nemlig en del av spireprosenten sin (hvor bra de faktisk spirer) og noen frø mister mer enn andre. Spesielt får frø (så vidt jeg har forstått) dårligere spireprosent av å bli lagret dårlig. Best lagring for frø er mørkt og kjølig, og jeg hadde mine frø i en pappeske i stua…
Tidligere har karsen ikke hatt noe problem med å spire i løpet av de første to dagene, mens denne gangen har det gått fem dager før flere enn de to første frøene har spirt særlig. Så jeg kan få en utfordring med de andre frøene mine også vil jeg tro.
Heldigvis for meg har jeg mye frø, så om i alle fall en god del spirer vil jeg få både grønnsaker og blomster.
En del av meg tenker at jeg burde foreta en spiretest på frøene mine, men jeg har ikke utstyr og plass til det – og dessuten burde jeg ha god nok plass ute til å teste når våren kommer (for jeg må dessuten grave vekk grass og kveke fra der jeg skal gro før jeg kan så noe…).
Så gamle frø virker til å være tregere, men så lenge noe kommer opp så skal jeg si meg fornøyd for i år.
Alle som er voksne har en barndom; om den var bra eller dårlig – vel, noen ganger kommer det sikkert ann på øyet som ser fordi vi ofte husker ulike ting og ser på det med ulikt blikk.
Selv har jeg både gode og dårlig minner fra barndommen.
For eksempel har jeg mange gode minner når det kommer til puslespill. Så da var det litt artig at mine foreldre fant igjen noen puslespill som jeg husker, men de ikke husket alle av dem. Et stort puslespill på 2.000 brikker jeg husker å ha gjort i min barndom, husket ikke min far. Det jeg husker er at puslespillet var vanskelig, og at min far gjorde de vanskelige delene.
Nå som jeg har fått dette puslespillet og prøver å gjøre det har jeg en ide om hvorfor jeg husker det. Grunnen er enkel: puslespillet er vanskelig. Som en voksen som har puslet mange puslespill, er dette puslespillet fremdeles vanskelig. Derfor tipper jeg at det tok lang tid å legge puslespillet – som dermed ga meg mye tid sammen med min far.
Joda, vi var på ferier, men jeg tror noe av det jeg husker mest av er de gangene vi hadde tid. Rolig tid vi tilbrakte sammen og gjorde ting; for eksempel tiden jeg hadde med min mor den ene dagen i uka hun kom tidlig fra jobb og det var bare oss to en liten stund.
Vanskelige barndomsminner har jeg også en god del av, men i tilfellet med puslespillet var det puslespillet som var vanskelig – minnet var herlig 🥰
Det er utrolig hva en kan finne av ting selv om en ikke leter. Jeg har jo kjøpt et gammelt hus med låve og garasje. Funnet ting diverse steder har jeg også gjort (stuemøbler på låven, to bord og et oppheng i garasjen).
Grunnen (unnskyldningen?) til at jeg trenger en sau fant jeg på loftet – der var det et par karder. Så jeg trenger en sau så jeg kan få ull. Etter det vil jeg (selvfølgelig) trenge en rokk så jeg kan spinne garnet.
Skjønt, før jeg får meg en sau burde jeg uansett ha et sted den kan bo for selv om noen typer sauer fint kan klare seg ute i kulda er de nødt til å ha et sted hvor de kan gå inn om de ønsker.
Enn så lenge får jeg dermed holde meg til å drømme; om sau, karding av ull, spinning av ull og alt annet som følger med frem til jeg kan strikke votter av ull fra egne sauer 🐑
Her om dagen ble jeg ferdig med å strikke (og feste trådene) på det første sokkeparet jeg har strikket til Frivilligsentralen. Siden jeg ikke helt klarer å begrense meg, hadde jeg tatt med meg garn til tre par. Trodde jeg.
Par nummer to er i Vikinggarn Sportsragg i en dyp lillafarge. Et garn jeg ikke har strikket med før, men som jeg innser at jeg liker godt. Myke og gode vil de i alle fall bli. Alle nøstene hadde magebånd så jeg vet at de er like – så det er jo en fordel.
Garnet jeg tok med til par nummer tre fikk jeg nemlig en liten utfordring med. Der hadde ikke alle nøstene magebånd, og selv om jeg trodde de var like – så var de ikke det. Enten må jeg dermed levere de tilbake ustrikket, eller så får jeg se om det er så jeg kan bytte inn så jeg får like sokker. (satser på det siste)
Nå har de første frøene blitt sådd – og så satt ute i snøen. Selv om jeg ikke helt har orden på alle ting (vil jeg noen gang få det?), så har jeg funnet noen småpotter og litt jord og dermed kunne vårens vakreste eventyr starte.
Grunnen til at de står ute er at frøene trenger en kuldeperiode for å spire. For mitt vedkommende gjelder det frøene jeg har av lavendel og rosmarin. Lavendel har jeg aldri testet før, men rosmarin har jeg hatt i kjøleskapet før og det fungerte ikke – så i år ble det en endring med å bare sette de ut i snøen og håpe på det beste.
Så nå har tiden startet med jord under neglene. Vårens vakreste eventyr jeg ikke helt har plass til, men gjør det likevel. Jeg sådde to potter med rosmarin og fire med lavendel – og er veldig spent på hvor mye som vil spire for frøene var såpass små at det var vanskelig å bare ha noen i hver potte. Krysser fingrene for at det går bra, men det er lenge til jeg får se hvordan eventuelle resultater vil bli.
I går sådde jeg vårens første frø (ja, jeg vet veldig godt at det fremdeles er vinter ennå). Å ha henda i jord, lure på hvordan jeg skal få plass til å både så og gro alt jeg ønsker, innse at jeg sikkert ikke har nok jord og små potter til å starte alle frøene jeg ønsker, og håpe at det blir en bra vår.
Det er mye som går inn i det å gro planter – både spiselige og blomstrende. Noe jeg burde grodd hele vinteren er karse; de spirer fort og kan spises nesten med en gang. Heldigvis, for det å vente på at frø skal spire er en tålmodighetsprøve. Flere ganger om dagen er jeg bortom der frøene står og titter for å se om det har skjedd noe.
Så på et campingbord i stua står det nå fem ulike frø jeg har sådd: karse, løvemunn, stemorsblomst, månedsjordbær og basilikum. De fire sistnevnte vil nok ta litt tid før de spirer, men av erfaring vet jeg at karse er en takknemlig vekst å så for den spirer ganske raskt.
For min del er noe av tålmodighetsprøven i år at de fleste av frøene og frøposene jeg har, er flere år gamle – noe som gjør spireprosenten dårligere. Så jeg kan vel si at det er en del av årets tålmodighetsprøve…
