Jeg har bodd flere ulike steder siden jeg flyttet ut fra mine foreldre. Ingen av stedene jeg har bodd etter det har hatt oppvaskmaskin. Med andre ord: jeg har vasket opp i over ti år nå. Det begynner jeg å bli ganske lei av, derfor vurderer jeg nå å kjøpe meg oppvaskmaskin. Benken på kjøkkenet er sjelden tom for oppvask. Det kan ha noe med å gjøre at jeg ofte vasker opp mens jeg lager middag. Dermed blir det jo nye ting som står på benken når jeg er ferdig med å lage middag.
Utfordringen er at det er så mange ulike oppvaskmaskiner å velge mellom, og selvfølgelig spørsmålet om jeg faktisk skal kjøpe en oppvaskmaskin. Jeg har tross alt klart meg uten en i mange år.
Har sett litt rundt på nett, og fant en som så ganske grei ut:
Kanskje jeg skal kjøpe denne? Prisen var jo heller ikke så avskrekkende. På den annen side; når jeg har vasket opp i så mange år, skal jeg bare fortsette med det?
Jaja, det var dagens “store” dilemma. Kan jo innrømme at det ikke er første gangen jeg har tenkt tanken, og jeg er ganske lei av å vaske opp…
Etter jobb i dag dro jeg til et kjøpesenter med mål om å få endelig kjøpt nye sko jeg kan bruke på jobb, og kanskje få tak i nye vintersko. Vintersko har jeg lett etter i et par år nå, men jeg finner ingen jeg vil ha. Høres jo supersær ut, men jeg tenker på det litt som en yrkesskade etter å ha jobbet i mange år i en skobutikk.
I sportsbutikken fant jeg et par joggesko jeg likte godt, så tenkte at de kunne jeg prøve. Det er da det viser seg at de er piggsko; ikke akkurat egnet for å bruke inn på jobb.
Var innom en skobutikk i Oslo her om dagen, og den ene feilen jeg fant med de vinterskoene (som også var på salg), var at de ikke var igjen i min størrelse. Likevel var det de jeg likte best; det er så typisk!
(og ja, det er et latterlig dårlig bilde) Tok bildet mens jeg var forkjøla og frøys og med mobilen. Da blir bildene noen ganger litt blurry.
Bortsett fra det; en skulle tro jeg hadde nok sko. Kanskje jeg får se gjennom de jeg har en gang til så kanskje jeg finner noe jeg kan bruke?
Det er mye som burde gjøres, og som jeg ønsker å gjøre, som kan utsettes. Det er lettest å utsette ting hjemme.
Ting som skal repareres eller tråder som skal festes: kan lett utsettes. Fagblader jeg helst vil se gjennom: helt greit å utsette. Regnskap jeg fører for en forening: burde gjøre med en gang og ikke utsette. Studier: burde kanskje ikke utsettes for mye, men når jeg er sliten så blir det utsatt likevel.
På jobb er det mye for tiden; mange nye ting som skal gjøres og som vi ikke hele veien har fått nok informasjon om og nok opplæring i etter min mening. Dette gjør det litt ekstra vanskelig. Det gjør meg sliten; mer sliten enn jeg har vært før. Det gjør meg frustrert. Det gjør at når jeg kommer hjem fra jobb og har lyst til å studere så har jeg ikke energi til det. Dette sliter på meg; jeg føler noen ganger for å bare sette meg ned å gråte. Jeg vet det ikke ville løst en ting så derfor gjør jeg det helst ikke. Problemet er jo at jeg ikke vet hvordan jeg skal løse denne situasjonen. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som er frustrert, og jeg føler på det at jeg heller ikke klare å lette situasjonen for mine kollegaer. Jeg føler meg utilstrekkelig og det er ingen god følelse.
Alt dette gjør at ting jeg ønsker, burde og selv ting jeg må gjøre hjemme ikke blir gjort. Jeg går innom butikken på vei hjem og kjøper frossenpizza som jeg spiser til middag fordi jeg ikke orker å ta oppvaska som står på benken og gjør at jeg ikke har rene tallerkener. Jeg syns synd på meg selv og blir klagete og sutrete og ting jeg misliker. Jeg har havnet i en vond sirkel jeg ikke klarer å komme ut av. Jeg vurderer å hoppe av et av fagene; og funderer på om jeg kan ta nettstudiene ikke bare på deltid, men på enda lenger tid fordi jeg ikke har energi når jeg er hjemme.
Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å gjøre det bedre, men klarer ikke å komme på noen gode løsninger for tiden. Jeg kan ikke fortsette å ønske at det fikses av seg selv, jeg må gjøre noe for å hjelpe til med å fikse det.
“Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves” heter det, men hva om en ikke vet om resultatet blir godt?
Jeg fikk et svar her om dagen; jeg hadde fått første oppgaven dette semesteret bestått. Det var en hyggelig ting. Nå venter jeg mest på to ting: resultatet av eksamen jeg tok om igjen på mandag. Der må jeg sikkert vente i tre uker før resultatet er klart, det er i alle fall så lang tid det pleier å ta før sensur er klar. Den andre tingen jeg venter på er svar på jobbsøknaden min.
Selv om jeg ikke egentlig tror at jeg kommer til å få den, ei heller få komme på intervju, så er det likevel et lite håp i meg siden jeg har søkt. Utfordringen med det er jo at jeg ikke aner hvor lang tid det kan komme til å ta. Hvor mange søknader har de fått inn, når skal de begynne å innkalle til intervju, og når får jeg brev i posten (eller kommer det bare på mail) at “stillingen er nå besatt”. Jeg forventer lite, for jeg regner med at det er mange som har søkt. At de også har relevant utdanning og at de har gjort mye.
Disse dagene venter jeg også på at forkjølelsen min skal gå over, og jeg venter på at vinteren skal bli ferdig. Ja, den kom for omtrent to uker siden bare, men jeg syns at siden den ikke kom før, hadde den faktisk ikke trengt å komme i det hele tatt.
Jeg venter på varmt vær, at jeg skal kjøpe ny sykkel og at jeg skal kunne sykle til jobb når jeg har mulighet.
Noen av tingene venter jeg mer på enn andre. En annen måte å si det på er at det er ting jeg ser fram til. Etter min mening en viktig ting, det å se fram til noe.
Noen ganger er et valg enkelt å ta, mens andre ganger er det vanskelig. Det er etter min mening vanskligst å ta valg på områder en ikke kan så mye om. Valget jeg må bestemme meg for snart omhandler skriver. Jeg har hatt skriveren min lenge nå; når jeg kjøpte den kunne den også scanne og kopiere. Scanningen har dessverre ikke fungert på en stund, jeg gjetter på at det har noe med programvare å gjøre, men siden jeg ikke kan noe særlig om dette er det vanskelig å si. Eneste jeg vet er at jeg ikke får det til å fungere.
Kopiering og utskrifter har fungert bra, men i den siste tiden har jeg hatt litt problemer med at skrivere ikke gjenkjenner den ene blekkpatronen. Jeg har testet med å sette inn en ny patron, men det hjalp ikke. Det gjør at jeg tror det er noe galt med selve maskinen.
Valget blir jo da: skal jeg ta den med til kjeden jeg kjøpte den av i 2007, eller skal jeg bare kjøpe en ny skriver? Ja, jeg vet den faktisk snart er ti år gammel, men den har fungert veldig bra hele tiden. Jeg har fremdeles et behov for å kunne skrive ut, spesielt nå i forbindelse med studiene.
Uansett så ønsker jeg en skriver hvor jeg fremdeles kan gjøre alle tre tingene; skrive ut, kopiere og scanne. Det har vist seg å være utrolig praktisk utallige ganger. Det er så mange ulike varianter på markedet, hvordan skal jeg vite hvilken av dem jeg burde velge? Det er dyre, billige, og midt i mellom. Hvor mye penger skal jeg legge i dette? Prisen er en ting, men jeg liker å kjøpe ting som har lang holdbarhet. Min gamle laptop for eksempel, den hadde jeg i over åtte år uten at jeg noen gang fikset noe med den. Jeg ryddet heller ikke opp i filer på den, så den ble jo litt treg etterhvert. Riktignok innså jeg ikke hvor treg den var blitt før jeg kjøpte meg ny pc (den gamle “døde”plutselig en dag – skjermkortet sluttet å fungere, så den gav meg loddrette fargerike streker på hele skjermen…).
Om noen har tips til hva slags skriver jeg burde kjøpe meg taes det imot med takk 🙂
Det hender at jeg tar tog når jeg skal på møte i nabobyen, men ellers så enten kjører jeg eller tar buss. Bortsett fra når jeg nå skulle opp og ta eksamen. Da tok jeg tog, og var enig med meg selv helt fra starten om at det var en god ide. Det var stille og rolig, og jeg fikk mulighet til å jobbe meg gjennom litt av en eksamensoppgave som forberedelse. Det gjorde godt når jeg slo på pc’en for å sjekke fasiten og innså at jeg hadde mesteparten riktig.
Tenkte jeg skulle tatt noen bilder ut av vinduet på veien opp til Hamar, men jeg var så opphengt i oppgaven at det ikke skjedde.
Eksamen virket til å gå ganske greit i dag. Jeg vet allerede at jeg har en feil (formler er noe herk noen ganger), men jeg har en følelse av at det er en del riktig også. Det er jo positivt. Nå blir det bare å vente på karakteren; vil tro den kommer om omtrent tre uker (!) – det er i alle fall så lang tid det pleier å ta.
På togturen hjem igjen fra Hamar stoppet jeg innom Oslo og spiste middag med ei venninne 🙂
Det var nydelig vær i dag med masse sol, og jeg satt først inne på eksamen, og så på toget, men jeg kunne i det minste titte ut på det fine været og landskapet vi har i Norge.
Nå skal jeg pakke ut litt, kanskje spise litt sjokolade – det føles nemlig litt som helg i dag.
I morgen er dagen da jeg nok en gang har eksamen. Det er første gang jeg må ta en eksamen på nytt fordi jeg strøyk, så det gjør det enda mer nervepirrende for meg. Jeg har øvd, men har jeg øvd nok? Det blir det store spørsmålet. Jeg har ikke bare sommerfugler i magen, men jeg har også noen flodhester som tramper rundt der inne for å gjøre det ekstra spesielt. Det føles i alle fall sånn ut.
Jeg liker fagområdet (regnskap), men jeg begynner jo å lure på om jeg har tatt meg vann over hodet. Denne usikkerheten er en dårlig start på å ta eksamen. Likevel har jeg den selv om jeg prøver så godt jeg kan å ignorere den. Det har nok gått litt for fort for meg med all denne nye kunnskapen og dermed sitter den ikke helt som den skal. Dette er jeg klar over. Jeg har ikke noe problem med å lære nye ting, men det tar noen ganger litt tid å lære seg det, og det tar noe tid før det setter seg fast så jeg kan bruke det på en fornuftig måte.
Derfor sitter jeg nok en gang her og babler. Det er ikke å nekte for at tankene virker til å bli klarere når jeg skriver, det har vel egentlig alltid vært sånn. Jeg gleder meg til å bli ferdig med eksamen, men jeg gruer meg også. Det er en tanke i bakhodet som skremmer meg med å si “tenk om du ikke klarer det denne gangen heller; hva skal du gjøre da?” Tanken jeg skulle ønske ikke var der, men som jeg ikke virker til å få jagd helt vekk. Den gjør at jeg tviler på meg selv og det er jo aldri et godt utgangspunkt.
En del av meg tenker at jeg kanskje skulle holde meg til ett fag av gangen; men jeg er ikke sikker på om det går å ta det på den måten. Å studere deltid tar uansett lenger tid enn å studere på heltid. Tanken på å studere ikke bare halvt, men ikke mer enn en kvart? Da kommer det til å ta fire ganger så lang tid, noe jeg syns blir litt for lenge, dessuten er jeg ikke sikker på om det er mulig.
Hvordan gjør folk det? Tar seg sammen før eksamen og gjennomfører det de skal? Det er mange tanker og mye tvil i hodet mitt nå. Skulle ønske det var noe mer av følelsen av at dette kommer til å gå bra også; den tror jeg hadde vært veldig praktisk å ha nå.
Uansett, nervene forsvinner ikke før eksamen en gjennomført. Da kommer det et nytt sett med nerver fordi da blir det å vente på karakteren. Jeg elsker å lære nye ting, men nervene som kommer med i pakke skulle jeg helst vært foruten…
Noen ganger har det da fungert å bare åpne skriveren, ta ut blekktanken og sette den inn igjen. Det har pleid å løse problemet. I dag er tydeligvis ikke dagen for det.
Egentlig skal jo alle blekktankene lyse, men den rosa fargen er ikke samarbeidsvillig i dag. Det er blekk i den, så det er ikke problemet. Utfordringen er tydeligvis å kjenne igjen noe som har vært der en stund og som den har kjent før. Hvordan kan det ha seg? Den fungerte fint i starten når jeg skrev ut i dag, men plutselig ville den ikke mer. Dette er fryktelig irriterende; om noen har tips til hvordan fikse det blir jeg veldig glad! 🙂
Jeg fikk skrevet ut mye av det jeg skulle, men dessverre ikke alt. Likevel, jeg får jobbe med det jeg har for øyeblikket, og så får jeg heller prøve igjen senere, kanskje skriveren min er blitt mer samarbeidsvillig da? Jeg lever i håpet.
På mandag har jeg konte-eksamen, så jeg øver til den i dag. Sitter inne og ser ut på lyset fra sola som gjør at den lille snøen vi har fått de siste dagen glitrer. Kanskje jeg må ta meg en liten tur ut snart mens det fremdeles er lyst? Ryggen er nemlig mye bedre også, så jeg kan stort sett se lyst på livet i dag og det er en veldig deilig følelse.
Jeg er litt nervøs; det er ikke ofte jeg skriver jobbsøknader. Dessuten syns jeg det er vanskelig. Å skrive bare litt som folk skal dømme meg ut ifra, for å finne ut av om jeg kommer videre. Grunnen til at jeg skriver en søknad nå er fordi stilling hørtes så utrolig spennende ut, og jeg tror jeg ville både likt den og kunne gjort en god jobb. Det er lov å skryte av seg selv er det ikke?
Nervøsiteten kommer nok litt fordi det er en type jobb jeg aldri har verken hatt eller søkt på før. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke har det som skal til; men jeg prøver å lære meg selv å slutte å nedvurdere meg selv. Det er vanskelig, men viktig. Denne jobben er litt utenfor min komfortsone, men en kommer jo ingen vei ved å kun være komfortabel hele tiden. Da blir en ofte stående på stedet hvil, noe jeg syns kan bli kjedelig i lengden.
Stillingen jeg nå har sendt en søknad på har med litteratur å gjøre. Litteratur for barn og unge fra 10 år. Jeg kan ikke nekte for at jeg elsker ungdomsbøker; ikke bare fordi det er en del av jobben min, men rett og slett fordi jeg syns det er så mange fantastisk bøker og historier der ute som er skrevet for denne aldersgruppen. Selv om jeg teknisk sett ikke hører til gruppen ungdomsbøkene er skrevet for, leser jeg de uansett. Jeg leser de ikke på tross av at de er ungdomsbøker, men jeg leser dem på grunn av det. De er godt skrevet, det er så mye å kjenne seg igjen i mange ganger. De inneholder så mye; så mange følelser som bare snor seg sammen og setter seg fast og sliter seg løs. #allthefeels
Uansett, tilbake til søknaden. Det er så vanskelig å vite hva de kommer til å fokusere på. Joda, jeg vet at de har skrevet hva de søker, men folk kan legge ulike kriterier i de samme tingene. Kommer de til å fokusere på den samme vinklingen som jeg har gjort? Vel, søknadsfristen er søndag 12. februar, så uansett så vet jeg ikke noe før en stund etter det.
En annen ting, de etterspør bilde i dagens søknader tydeligvis. Jeg har ingen nyere bilder av meg selv. Kanskje jeg må øve på selfie-greiene så jeg har bilder å sende med? Ønsk meg lykke til; jeg krysser fingrene fordi dette er noe jeg absolutt kan tenke meg!
Nå er det gjort, første oppgave dette semesteret er levert. God og dårlig følelse; den er levert; men jeg føler at den ikke er så god som den kanskje burde vært. Burde jeg ha jobbet mer med den? Ja. Hadde jeg energi til å jobbe mer med den? Nei, dessverre ikke.
Det er masse pensum å lese og streamer å se. Det er etter min mening vanskelige ting å lære, men likevel så spennende, så interessant.
Jeg er vant til å lese raskt fordi jeg vanligvis leser romaner, men det å lese pensum er en helt annen greie. Derfor syns jeg noen ganger det er slitsomt å sette meg ned for å lese pensum. Det tar jo så utrolig mye lenger tid enn det jeg er vant til. Jeg må også lese mye av det flere ganger fordi jeg vil forstå hva jeg leser; jeg vil ikke bare lese gjennom uten å huske og forstå.
Å lære et nytt fag er på en måte å lære et helt nytt språk. Jeg har ikke noe problemer med å lære nye ting, de bare tar litt tid noen ganger. Det har noen ganger gjort at skole og studier føles utfordrende. Innimellom går det rett og slett bare litt for fort fram for meg. Det gjør at jeg mister litt motivasjon og lyst til å gjøre ting noen ganger. Så kommer det plutselig ting som jeg forstår uten nesten å skjønne at jeg forstår det en gang som gjør alt sammen verdt det. Noen ganger er det som å slå på en lysbryter når jeg leser, det klikker bare og jeg skjønner hva greia er. Andre ganger er det mørkt som en overskyet vinternatt.
Andre oppgave i faget jeg har levert inn oppgave i nå er allerede lagt ut så jeg kan begynne på den. Første oppgave i det andre faget jeg tar er også lagt ut. Konte-eksamen skal jeg ha til mandag. Så jeg har nok å finne på fremover.
