Det er mye som burde gjøres, og som jeg ønsker å gjøre, som kan utsettes. Det er lettest å utsette ting hjemme.
Ting som skal repareres eller tråder som skal festes: kan lett utsettes. Fagblader jeg helst vil se gjennom: helt greit å utsette. Regnskap jeg fører for en forening: burde gjøre med en gang og ikke utsette. Studier: burde kanskje ikke utsettes for mye, men når jeg er sliten så blir det utsatt likevel.
På jobb er det mye for tiden; mange nye ting som skal gjøres og som vi ikke hele veien har fått nok informasjon om og nok opplæring i etter min mening. Dette gjør det litt ekstra vanskelig. Det gjør meg sliten; mer sliten enn jeg har vært før. Det gjør meg frustrert. Det gjør at når jeg kommer hjem fra jobb og har lyst til å studere så har jeg ikke energi til det. Dette sliter på meg; jeg føler noen ganger for å bare sette meg ned å gråte. Jeg vet det ikke ville løst en ting så derfor gjør jeg det helst ikke. Problemet er jo at jeg ikke vet hvordan jeg skal løse denne situasjonen. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som er frustrert, og jeg føler på det at jeg heller ikke klare å lette situasjonen for mine kollegaer. Jeg føler meg utilstrekkelig og det er ingen god følelse.
Alt dette gjør at ting jeg ønsker, burde og selv ting jeg må gjøre hjemme ikke blir gjort. Jeg går innom butikken på vei hjem og kjøper frossenpizza som jeg spiser til middag fordi jeg ikke orker å ta oppvaska som står på benken og gjør at jeg ikke har rene tallerkener. Jeg syns synd på meg selv og blir klagete og sutrete og ting jeg misliker. Jeg har havnet i en vond sirkel jeg ikke klarer å komme ut av. Jeg vurderer å hoppe av et av fagene; og funderer på om jeg kan ta nettstudiene ikke bare på deltid, men på enda lenger tid fordi jeg ikke har energi når jeg er hjemme.
Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å gjøre det bedre, men klarer ikke å komme på noen gode løsninger for tiden. Jeg kan ikke fortsette å ønske at det fikses av seg selv, jeg må gjøre noe for å hjelpe til med å fikse det.
#hverdagsliv #liveterhardt
