Om du kun spiser kjøpesyltetøy burde du være trygg. Tross alt er det masse regler for matlaging som skal selges. Kjøpesyltetøy kan en ha tilnærmet uendelig lenge i kjøleskapet virker det som, selv når det er åpnet. (er ikke det egentlig litt bekymringsverdig?)
Hjemmelagd syltetøy derimot, har mindre lagringskjemikalier. Syltetøyet jeg lagde har kun røde småplommer og sukker. Det har gått helt fint med alle de andre, men dette glasset fikk en liten bommert. Forseglingen ble ikke perfekt, men det holdt seg greit nok til jeg begynte å spise på det. Så fant jeg andre ting å spise en stund og da ble det stående i kjøleskapet. Der var feilen min. Muggsopp var kommet til og nå er det uspiselig. Muggtråder er lange og usynlige, og syltetøyet er ganske tynt.
Det er en ting som er viktig å passe på med hjemmelagd syltetøy – ikke la det stå for lenge i kjøleskapet etter at du har åpnet det. Stort sett går det helt fint, men en gang i blant har en uflaks. Uflaks hadde jeg denne gangen, så da må jeg faktisk kaste det.
Selv med den muligheten, at det kan bli mugg på det og jeg faktisk må kaste mat (noe jeg ikke liker i det hele tatt), foretrekker jeg hjemmelagd syltetøy. Hjemmelagd syltetøy (sånn jeg lager det) har kun to ingredienser: bær og sukker, bærmengden er generelt større enn i kjøpesyltetøy, og jeg slipper unna alle tilsetningsstoffer.
Jeg har tidligere nevnt at jeg må rydde fryseren. Grunnen er enkel: jeg høstet en del ting i fjor høst som jeg ennå ikke har gjort noe med. Så litt etter litt tar jeg opp en boks i ny og ne.
Denne gangen var det en boks med eplebiter. Isboksen inneholdt 1.081 kg epler i småbiter; jeg både skrelte, fjernet kjernehus og delte eplene i småbiter før jeg frøys de.
I tillegg til eplene hadde jeg i en liten dæsj med vann og noen sitrondråper før jeg kokte det så det var mest most og veldig lite biter igjen. Da tilsatte jeg 141 gram sukker og en god dæsj med kanel.
Resultatet denne gangen ble to større syltetøyglass og nesten et halvt lite glass. På den måten satser jeg på at det holder seg en god stund uten at jeg trenger å bruke opp plass i fryseren.
De første brokkoliplantene mine har endelig fått flytte ut. Burde de vært større og sterkere? Godt mulig, men det er de ikke. Med tanke på at det var nede på minus 0,3 i natt så begrenser det seg litt med hva jeg har lyst til å flytte ut.
Brokkoli er heldigvis i brassica-familien og tåler litt kjølig vær. Dette er min første gang å gro brokkoli, så jeg er spent på hvordan det vil gå – ikke minst på hvordan den vil gro, og hvor mye plass den egentlig trenger.
Når jeg var ute og tuslet på eiendommen min, så jeg noe som gledet meg.
Siden jeg ikke har bodd her i et fullt år enda, og jeg dermed aldri har bodd her på våren, er det mye nytt å oppdage hele tiden. Å tusle rundt ute er dermed en god ide fordi jeg stadig vekk ser nye ting, og jeg ser ulike ting hver gang.
Denne gangen så jeg på noen av plommetrærne i hagen for å se om de hadde begynt å lage knopper. At det ene som står veldig fritt faktisk hadde fått blomsterknopper, gledet meg stort fordi jeg likte de røde småplommene – både å spise rett fra treet, men også lage syltetøy av de (selv om det å ta ut steinene ikke var det gøyeste og det tok utrolig lang tid fordi plommene var såpass små).
At plommetreet ved låven var kommet enda lenger var også gøy. Der blomstret det nemlig et par blomster. Eneste ulempen med “låveplommene” er at treet er så høyt at de er vanskelig å få tak i (og jeg tror dessuten ikke det er best for låven at noe gror så nærme?). I fjor så jeg flere plommer på det treet, men jeg fikk bare smake på et par stykker fordi jeg rett og slett ikke fikk tak i de andre. På den lyse siden: plommene smakte godt de! Hm, kansje jeg burde beskjære låveplommetreet?
Når planter gror, er det viktig at de har nok plass til røttene. Med tanke på hvor trangt det var for noen (to typer paprika) og hvor lite plass det var i utgangspunktet for enkelte andre (ringblomst, brokkoli, rosenkål og blomkål) – tenkte jeg det var på tide med litt opp-potting.
Paprikaene hadde riktignok mye mindre røtter enn jeg forventet, men siden jeg hadde bestemt meg – og allerede startet når jeg innså det med røttene – pottet jeg de opp. Før så delte de nemlig en potte alle sammen, nå har de hvert sitt lille rom. Forhåpentligvis går det bra med de.
Kålplantene og ringblomstene hadde jeg sådd i såbrettet. Såbrett er noe jeg aldri har hatt før, så jeg bruker nok litt tid til å venne meg til det i forhold til vann og når planter burde pottes opp.
Ringblomstene hadde det greit nok, men det begynte å komme røtter ut i bunnen. Kålplantene hadde også fått røtter som kom ut i bunnen, i tillegg til at de hadde strekt seg mer enn jeg håpet. Så jeg gjorde noe jeg håper vil gå bra – jeg plantet kålplantene lenger ned for å støe de litt; hvordan de vil ta det aner jeg ikke, men jeg håper alle småplantene vil bli fornøyd og fortsette å vokse og gro.
Stort sett er det en fordel om selv småplanter har en del røtter når de pottes om, det gjør livet stort sett enklere for de. Jeg får vel egentlig bare krysse fingrene og håpe det går bra med alle selv om det kanskje var i tidligste laget med nytt bosted for noen av dem…🌱
På bare noen få dager mens jeg var på påskeferie, vokste maisen min godt. Riktignok ble et par av de litt skjeve, emn jeg håper jeg kan rette de opp litt når jeg planter de.
Siden jeg aldri har plantet mais før, er jeg litt usikker på hvordan de liker å leve livene sine. Jeg vet de trenger plass, og at de ikke kan leve alene fordi da blir det faktisk ikke mais (for å få maiskorn så må de pollineres). Ganske sikker på at de trives best i varmen, men usikker på når de kan bosettes ute…
Heldigvis er det mulig å prøve seg fram litt og krysse fingrene og håpe at det går bra. At maisen vokser opp, trives godt og dermed faktisk blir spiselig mais.
Forskjellen på første og andre bilde her, er fem dager, så hvor lenge de kan bli boende i småpottene før de må pottes opp er jeg veldig usikker på…
For bare noen få dager siden sådde jeg nok en gang en del frø.
Bordet de står på, er midt i solsteken hele morgenen – og det har vært solfylt hver eneste dag siden jeg sådde. Dermed har frøene fått godt med varme fra sola til å starte spiringen.
Ja, jeg forventet at de ville ta litt tid – sikkert en uke, men flere frø har nå startet – og det etter bare tre dager!!
Enn så lenge vil jeg si det er ringblomst og sinnia som leder, men jeg kan se antydning til at flere er på vei opp. Så det vil kanskje være flere som har bursdag i morgen?
Uansett, spirene til ringblomst og sinnia er overraskende like – så jeg er glad jeg lagde “kart” over hva jeg sådde hvor i såbrettet… (nederste bilde er ringblomst; øverste bilde er sinnia).
Våren er ankommet. Ting har begynt å spire og gro, og jeg starter opp igjen jobben jeg startet i fjor høst. En gedigen jobb jeg regner med å bruke flere år på. En jobb som består av flere deler (drenering, grassfjerning, lage bed, så frø, plante småplanter, lage gangveier, gjerde inne planteområder så rådyrene ikke spiser opp alt jeg planter – og sikkert flere ting jeg ikke kommer på akkurat nå…).
Noe jeg tenkte var en god ide – som gjør mindre ut av seg enn jeg innbilte meg – var pappesker.
La meg forklare. Jeg har kjøpt noen nye møbler (vitrineskap, seng og nyeste tilskuddet: kommode) – og disse møblene kom flatpakket i esker (ja, fra Ikea). Så jeg tok vare på eskene for å bruke de. Pappeskene var store – når de var i huset. Steinene var ikke så store, men det er ganske mange av de i jordet mitt så å holde pappeskene nede er ikke noe problem. De store eskene ble veldig små når jeg la de ut på jordet for å få litt hjelp til å drepe grasset. For det er målet; drepe grasset under pappeskene så jeg slipper å grave det vekk.
Å plante småplanter og å så frø i alt grasset vil ikke bli stor suksess, så her er det bare å finne mer pappesker å legge på grasset i tillegg til å grave vekk så mye grass jeg klarer… Det er tungt, hardt arbeid så det er veldig begrenset med hva jeg klarer av gangen. På den lyse siden: jeg få bevegelse, småprat med naboer som går forbi og masse frisk luft (og når jeg husker å ta med vannflasken min ut er pappeskene perfekte å sette seg ned på for å ta en liten pause!).
I går hadde jeg skikkelig plantedag. Selv om det har vært godt og varmt ute de siste dagene, holder jeg fremdeles frøsåingen inne.
Nå som jeg har kjøpt et såbrett og noen flere småpotter (burde kjøpt noen skåler eller et brett å ha småpottene i…), var det på tide å gjøre ferdig mars-planene. Så det gjorde jeg, i tillegg til å så en del frø som kan forkultiveres fra april.
Så nå er jeg tilbake i moduset hvor jeg stirrer på ny jord mange ganger i dagen for å se om jeg ser små spirer (og ja, jeg vet at det vil ta flere dager før det skjer noe som helst – men det betyr ikke at jeg ikke kommer til å gjøre meg selv litt sprø ved å sjekke utallige ganger hver dag…).
Jeg sådde to ulike paprikaer når jeg sådde forrige gang.
En vanlig variant som hadde bursdag (= spirte) i går, og en søt variant – du vet, en sånn lang og ganske tynn du kjøper på butikken. Den søte har spirt i dag, og kommer godt i gang den også. For øyeblikket er det seks små spirer som er på gang der.
Noe sier meg at jeg ikke kommer til å savne paprika når de først kommer igang med produksjonen. Synd de ikke allerede produserer siden paprika tydeligvis er blitt ekstra dyrt nå om dagen.
Vel, sånn blir det når en prøver å følge naturen til en viss grad – det er alt for kaldt om natten til at paprikaene kan bo ute foreløpig; får satse på at temperaturen blir bra når de er store nok til å flytte ut. Enn så lenge har de jo ikke engang blitt ferdig med sitt første ordentlige bladpar – bare to har så vidt fått hele hodet opp av jorda så de har litt å jobbe med. Å gro mat tar tid!
