Når en har vedovn og fyrer med ved når det er kjølig og kaldt, er det mye jobb. Eller, det kan i alle fall være det. Riktignok er det mange som setter bort mye av jobben ved å kjøpe ved.
Likevel, når veden er i hus må den stables.
Som arbeidsledig deltidsstudent er det viktig med pauser, og det å stable ved er noe jeg liker overraskende godt. Kanskje er det fordi jeg vet at veden jeg stabler blir lettere å hente fra kjelleren når den skal brukes? Eller er det fordi jeg liker den fysiske biten med stabling? Gleden med å hjelpe til? Her er det mange muligheter, men uansett hva grunnen er, er det en jobb som må gjøres.
Ved er tross alt en av naturen store undre som kan varme mange ganger: når den hogges i skogen, når den sages og hogges opp til ved, når den bæres inn i kjelleren og stables, og siste (og kanskje viktigst?): når den tennes på for å varme opp huset…
Noen ganger tar ting lenger tid enn jeg forventer og tror. Jeg har hatt finansieringsbevis fra banken før, men da rakk jeg ikke å finne “huset mitt” før fristen gikk ut. Lenge nå har det heller ikke vært så mye jeg følte passet til meg (ja, jeg er nok litt sær)
Denne gangen begynner jeg å lure litt. Forrige mandag (!) sendte jeg inn digital søknad om finansieringsbevis fordi jeg skulle på visningen på søndagen som var (21. april) på et hus som så veldig aktuelt ut. Så jeg tenkte at det burde ikke være noe problem.
“Heldigvis” (?) ble det ikke til at jeg ønsket å by på huset. Jeg sier heldigvis for finansieringsbeviset er fremdeles ikke i boks. Siden jeg ikke hadde hørt noe fra banken på fredagen, bortsett fra at når jeg logget inn i nettbanken kunne jeg se at noe var skjedd. Beløpet jeg hadde søkt om var endret til en mindre sum og det stod at det var “under behandling”. Fikk chattet litt med banken og fikk beskjed om jeg ville høre fra dem.
I dag ringte de meg, men jeg fikk ikke tatt telefonen. Så omtrent en time etter ringte jeg opp igjen og kom til et sentralbord. Greit nok. Jeg gav beskjed om jeg var blitt ringt. Uheldigvis for meg var “min” saksbehandler opptatt i et møte, men jeg skulle bli ringt opp igjen.
Vel, jeg ventet i omtrent 2,5 timer på den oppringningen…da var klokka blitt 16 og jeg regnet med at arbeidsdagen til vedkommende var over…lurer på om jeg blir oppringt i morgen?
Så foreløpig har jeg ikke fått meg finansieringsbevis, men jeg håper det kan bli fikset forholdsvis kjapt for jeg skal på visning på fredag…
Jeg hadde et håp. Håpet var at det ville være nok garn til ideen min. Håpet er herved knust til pinneved (eller uferdig strikkeobjekt…) 😔
Sånn er livet som strikkegal. Noen ganger rekker ikke garnet til, og det enda jeg strikket så fort jeg kunne på slutten. Tydeligvis hjelper det ikke å strikke raskt når det nærmer seg slutten på garnet.
Mønsteret er inspirert av mange ulike luer jeg har sett, og jeg liker å prøve ut nye ting – dermed har jeg ikke alltid mønster – ei heller oversikt over helt hvor mye garn jeg faktisk trenger til alle prosjektene. Dette prosjektet var jeg redd jeg ville ha for lite garn til (tenkte først å bare strikke pannebånd, men lue føltes mer riktig – fram til jeg ikke hadde nok garn selvfølgelig…), og jeg hadde rett. Kanskje ikke så rart egentlig fordi jeg hadde bare halvannet nøste.
For så vidt helt greit at jeg ikke hadde nok garn (eller, egentlig ikke, men det viktig å ta tak i lyspunkter) for jeg er ikke helt fornøyd med utformingen. Så jeg måtte uansett rekt opp lua for å strikke den på nytt. Jeg kan bare ikke bruke dette garnet siden det ikke er nok…
Nå er det blitt søndag ettermiddag. Sola skinner, det blåser og jeg har vært utenfor døren i dag – ganske lenge faktisk. Riktignok ble mesteparten av tiden brukt i en ukjent bil.
Jeg har ikke for vane å sette meg inn i ukjente biler, men min egen bil må bli fikset på verksted – det er noe som er løst og det lager såpass med lyd at det var litt i overkant for nervepirrende for meg å kjøre langt med den.
Kjøreturen tok en stund, men det kunne vært værre for jeg har vært på lengre kjøreturer før. Bilen var ukjent for meg å kjøre – for bilen tilhører min far. Å skulle kjøre lang tur alene i en bil jeg ikke er vant til, vel, ikke beste følelsen i starten. Tross alt jeg har kjørt min egen bil i snart ti år og ingen biler er helt like å kjøre.
Så vi brukte litt tid på å bli kjent med hverandre; pappas bil og jeg. Heldigvis klarte vi oss bra og kom frem dit vi skulle (og tilbake igjen etterpå).
Om du lurer på hvor jeg var på tur så var jeg på visning! Om du lurer på om det var vellykket så vil jeg si at det var det, men det var også noe som ikke var fullt så vellyket. Huset og tomten var greie nok (selv om ting måtte gjøres – men sånn er det alltid), men nærheten til E18…var faktisk det største punktet som gjorde at jeg dessverre ikke kommer til å by på det huset. Litt trist egentlig, men den duren fra E18 ville gjort meg gal…og jeg tror ikke det ville vært noen god ide.
Neste gang jeg drar på visning må jeg dermed passe på at huset ligger lenger fra E18… eller andre veier for den saks skyld.
På den lyse siden: jeg lærte at jeg ikke burde bo så nærme en så stor vei – og den ukjente bilen føltes mye mer kjent når jeg kjørte tilbake. Likevel, jeg ser frem til at min egen bil blir fikset så jeg kan kjøre den til neste visning…
Dette var en søt lite potte med stiklinger for ikke lenge siden, men de gror overraskende raskt. Noe sier meg at de kommer til å bli lange og strenglete (har du tips til hvordan unngå det eller er det sånn denne planten er?).
Så vidt jeg vet har planten flere navn som brukes; vandrende jøde og husvandrer er så vidt jeg har forstått de vanligste?
Uansett, den jeg har på soverommet har nå startet å blomstre! Jeg la merke til knoppene i går, og på morgenen i dag var den ene sprunget ut i en søt, liten hvit blomst. Det blir nok flere blomster, for det er flere knopper som gjør seg klare til å springe ut (men ikke ut av huset, for det har vært kuldegrader de siste nettene…).
Mer enn halve livet har jeg hatt førerkort – og det har tjent meg godt. Ingen fare, jeg har fremdeles førerkortet.
Bil derimot, har jeg ikke hatt like lenge – og jeg er på min fjerde bil. De ulike bilene har stort sett også tjent meg godt – så lenge de har gått i alle fall.
Verkstedet jeg bruker er Mekonomen – og jeg har vært veldig fornøyd. De prøver så godt de kan å forklare ting for meg når noe er galt med bilen. Når de ser at jeg blir forvirret avslutter de forklaringen. Må si de gjør en iherdig innsats for å øke forståelsen min for bil – innimellom fungerer det.
På morgenen i dag var jeg på verkstedet. Bilen min hadde startet en ny lyd – som om noe var løst. Det var litt nervepirrende – jeg kan ikke mye om bil, men jeg vet at det ikke skal høres ut som om noe er løst… De sa det ikke var farlig å kjøre med, men at det må fikses.
Så det var flaks i uflaksen. Vil dermed påstå at den største uflaksen var prisen (og at jeg måtte ha ny time for å få fikset det). Prisen blir på rett over kr 7.000,-
Bil er dyrt! (noen som vil kjøpe pulsvarmere så jeg får dekket inn noe av kostnaden? 🫠)
Tenkepausen utnyttes til annen strikk. Pulsvarmere. Ikke akkurat noe nytt, men det blir et par blå – ganske like de jeg strikket forrige gang fordi jeg likte mønsteret så godt.
Nye ting kan være utfordrende. For øyeblikket er utfordringen en ny ull-lue. Målet er at den skal bli dobbel.
Derfor har en nå en ganske så pussig form. Forhåpentligvis blir det bra til slutt. Sikker kan jeg jo ikke være før jeg er ferdig.
Å ikke ha et mønster gjør det heller ikke helt enkelt, men så er det begrenset hvor mye jeg har strikket etter mønster. Så lenge jeg har en ide (og det er garn som er forholdsvis enkelt å rekke opp igjen), pleier jeg bare ta sats og prøve. Jeg har lært mye på den måten for å si det sånn. Mye av det har jeg måttet rekke opp og prøve på nytt. Stort sett så lærer jeg noe.
På en del kan jeg se hvor feilen er, men det er ikke alltid jeg vet hvordan jeg skal få det rett så da er det bare å prøve til jeg finner ut av det. Jeg har sett andre som har strikket luer som blir doble, så det burde være mulig å finne ut av. Foreløpig så virker det greit nok.
Hullmønsteret er på vei i alle fall; spent på hvordan jeg skal få til en fin avslutning på topp… tror aldri jeg har minsket masker med hullmønster før… Noe sier meg at jeg kommer til å ha flere læringsmuligheter (og opprekkingsmuligheter…) her… 😅
Garnet er forresten Drops Baby Merino i farge 31 (Kraftig grønn).
Siden det tross alt var søndag i går, hadde jeg en “lat” dag. Alt er relativt. Lat er ikke nødvendigvis det samme for alle.
Å strikke mesteparten av dagen ville kanskje noen sagt var produktivt, mens andre (les: jeg) kaller det lat. Grunnen er nok at jeg stort sett ser på YouTube mens jeg strikker og jeg sitter (selvfølgelig) stille. Så lenge jeg sitter på rumpa hele dagen føler jeg at jeg er lat, selv om det inkluderer å strikke hele dagen eller studere for den saks skyld. Jeg tror jeg må ha litt bevegelse i kroppen for å ikke føle meg lat.
Uansett, jeg kom langt på strikkingen i går. Overraskende langt. Jeg bestemte meg for å se om det var nok garn til en lue – en dobbel en. Så jeg startet på kronen, og i går strikket jeg så langt at jeg kom både til vrangborden og startet på mønsteret.
I dag har jeg fortsatt litt, men lite foreløpig (dagens strikking er ikke avbildet). Det har vært nydelig dag i hele dag (og jeg har stort sett vært inne). Kanskje jeg får suset meg ut om en stund (må bare bli litt mindre mett etter middagen…).
Endelig har det begynt å spire i plantekassen som står ute!
Joda, “ugrasset” har startet så smått allerede, men nå har det endelig begynt å spire ting jeg har sådd. Dessverre husker jeg ikke hva jeg sådde hvor (det var litt kaldt ute den dagen), men jeg har notert hvilke frø jeg har sådd. Sånn sett har jeg kommet langt.
Foreløpig er jeg ikke god nok til å vite forskjell på mye av det på frøstadiet, men jeg jobber med saken!
Å få tatt gode bilder ute i sola er heller ikke enkelt…men dette er mest sannsynlig spinat.
Dette er mest sannsynlig enten nepe eller reddik (selv om det er tilnærmet umulig å se noe på bildet…). Når jeg tenker meg om, har jeg en følelse av at reddik er mest riktig.
Uansett, det har endelig begynt å spire og jeg gleder meg som en liten unge til å begynne å så enda mer (må bare få kjøpt meg hus med hage først…).
