Alle som er voksne har en barndom; om den var bra eller dårlig – vel, noen ganger kommer det sikkert ann på øyet som ser fordi vi ofte husker ulike ting og ser på det med ulikt blikk.
Selv har jeg både gode og dårlig minner fra barndommen.
For eksempel har jeg mange gode minner når det kommer til puslespill. Så da var det litt artig at mine foreldre fant igjen noen puslespill som jeg husker, men de ikke husket alle av dem. Et stort puslespill på 2.000 brikker jeg husker å ha gjort i min barndom, husket ikke min far. Det jeg husker er at puslespillet var vanskelig, og at min far gjorde de vanskelige delene.
Nå som jeg har fått dette puslespillet og prøver å gjøre det har jeg en ide om hvorfor jeg husker det. Grunnen er enkel: puslespillet er vanskelig. Som en voksen som har puslet mange puslespill, er dette puslespillet fremdeles vanskelig. Derfor tipper jeg at det tok lang tid å legge puslespillet – som dermed ga meg mye tid sammen med min far.
Joda, vi var på ferier, men jeg tror noe av det jeg husker mest av er de gangene vi hadde tid. Rolig tid vi tilbrakte sammen og gjorde ting; for eksempel tiden jeg hadde med min mor den ene dagen i uka hun kom tidlig fra jobb og det var bare oss to en liten stund.
Vanskelige barndomsminner har jeg også en god del av, men i tilfellet med puslespillet var det puslespillet som var vanskelig – minnet var herlig 🥰
Det er utrolig hva en kan finne av ting selv om en ikke leter. Jeg har jo kjøpt et gammelt hus med låve og garasje. Funnet ting diverse steder har jeg også gjort (stuemøbler på låven, to bord og et oppheng i garasjen).
Grunnen (unnskyldningen?) til at jeg trenger en sau fant jeg på loftet – der var det et par karder. Så jeg trenger en sau så jeg kan få ull. Etter det vil jeg (selvfølgelig) trenge en rokk så jeg kan spinne garnet.
Skjønt, før jeg får meg en sau burde jeg uansett ha et sted den kan bo for selv om noen typer sauer fint kan klare seg ute i kulda er de nødt til å ha et sted hvor de kan gå inn om de ønsker.
Enn så lenge får jeg dermed holde meg til å drømme; om sau, karding av ull, spinning av ull og alt annet som følger med frem til jeg kan strikke votter av ull fra egne sauer 🐑
Her om dagen ble jeg ferdig med å strikke (og feste trådene) på det første sokkeparet jeg har strikket til Frivilligsentralen. Siden jeg ikke helt klarer å begrense meg, hadde jeg tatt med meg garn til tre par. Trodde jeg.
Par nummer to er i Vikinggarn Sportsragg i en dyp lillafarge. Et garn jeg ikke har strikket med før, men som jeg innser at jeg liker godt. Myke og gode vil de i alle fall bli. Alle nøstene hadde magebånd så jeg vet at de er like – så det er jo en fordel.
Garnet jeg tok med til par nummer tre fikk jeg nemlig en liten utfordring med. Der hadde ikke alle nøstene magebånd, og selv om jeg trodde de var like – så var de ikke det. Enten må jeg dermed levere de tilbake ustrikket, eller så får jeg se om det er så jeg kan bytte inn så jeg får like sokker. (satser på det siste)
Nå har de første frøene blitt sådd – og så satt ute i snøen. Selv om jeg ikke helt har orden på alle ting (vil jeg noen gang få det?), så har jeg funnet noen småpotter og litt jord og dermed kunne vårens vakreste eventyr starte.
Grunnen til at de står ute er at frøene trenger en kuldeperiode for å spire. For mitt vedkommende gjelder det frøene jeg har av lavendel og rosmarin. Lavendel har jeg aldri testet før, men rosmarin har jeg hatt i kjøleskapet før og det fungerte ikke – så i år ble det en endring med å bare sette de ut i snøen og håpe på det beste.
Så nå har tiden startet med jord under neglene. Vårens vakreste eventyr jeg ikke helt har plass til, men gjør det likevel. Jeg sådde to potter med rosmarin og fire med lavendel – og er veldig spent på hvor mye som vil spire for frøene var såpass små at det var vanskelig å bare ha noen i hver potte. Krysser fingrene for at det går bra, men det er lenge til jeg får se hvordan eventuelle resultater vil bli.
I går sådde jeg vårens første frø (ja, jeg vet veldig godt at det fremdeles er vinter ennå). Å ha henda i jord, lure på hvordan jeg skal få plass til å både så og gro alt jeg ønsker, innse at jeg sikkert ikke har nok jord og små potter til å starte alle frøene jeg ønsker, og håpe at det blir en bra vår.
Det er mye som går inn i det å gro planter – både spiselige og blomstrende. Noe jeg burde grodd hele vinteren er karse; de spirer fort og kan spises nesten med en gang. Heldigvis, for det å vente på at frø skal spire er en tålmodighetsprøve. Flere ganger om dagen er jeg bortom der frøene står og titter for å se om det har skjedd noe.
Så på et campingbord i stua står det nå fem ulike frø jeg har sådd: karse, løvemunn, stemorsblomst, månedsjordbær og basilikum. De fire sistnevnte vil nok ta litt tid før de spirer, men av erfaring vet jeg at karse er en takknemlig vekst å så for den spirer ganske raskt.
For min del er noe av tålmodighetsprøven i år at de fleste av frøene og frøposene jeg har, er flere år gamle – noe som gjør spireprosenten dårligere. Så jeg kan vel si at det er en del av årets tålmodighetsprøve…
Nei, det er ikke jeg som skal flytte – jeg liker meg hit hvor jeg har flyttet. Enkelte av tingene mine derimot – de har ikke nødvendigvis ideelle plasseringer enda.
Siden jeg ikke har begynt å bruke oppvaskmaskinen ennå (det var litt mye nytt på en gang… 😅), vasker jeg opp for hånd. Tresleiver og sånt ville jeg uansett ikke tatt i maskinen, så de ville jeg vasket opp for hånd likevel. Helt greit egentlig; litt rutine er bra og oppvasken tas omtrent hver dag.
Oppvasken er greit å sette på en liten tøymatte før jeg rekker å tørke den, men den har jeg foreløpig ikke funnet noe godt sted å ha. Så den henger i vinduet og jeg er ikke så glad i plasseringen for å si det sånn, så den må flytte. Hvor jeg skal flytte den er det store spørsmålet (eller det lille spørsmålet? – det kommer sikkert ann på hvordan du ser på det). Skapet under vasken er full fordi der står alle søplebøttene til kildesortering, og dessuten tenker jeg at det er greit å ikke lukke inn all fuktigheten matten har etter endt oppvask.
Tenkte at jeg kunne henge den på siden av overskapene, men den er alt for bred så det vil stikke godt over ti cm på utsiden – og det vil se så pussig ut at det faktisk er bedre at den henger i vinduet 😅 Så jeg har en utfordring med å finne en god plassering – og så er jeg glad for at enkelte utfordringer egentlig er ganske så små!
Jeg kom over en artikkel i Nettavisen om trusselnivå og terrortrusler. Sikkert et tema en burde være oppmerksom på, men hvem har lyst til å gå rundt å være bekymret hele tiden?
Eller, bekymret er jeg hele tiden over mange ulike ting, men når det i følge artikkel blir skrevet av nasjonal sikkerhetsmyndighet at:
Samtaler med sensitivt innhold bør ikke skje i nærheten av utstyr med kameraer og sensorer eller i moderne kjøretøy.
Nå tror ikke jeg at bilen min ny nok til det, men på den annen side vet jeg ikke særlig mer om bil enn at jeg kan kjøre den (og skifte dekk, sjekke olje og fylle spylervæske – som jeg for øvrig sikker burde sjekke når jeg tenker meg om).
Om “utstyr med kameraer og sensorer” også inkluderer mobiltelefoner er jeg usikker på – og artikkelen sier ikke noe spesifikt om det, for der fokuseres det mer på at moderne biler kan fjernstyres og dermed stoppes langveis fra… Snakk om hvilket kø-kaos det da ville blitt!!
Tekniske ting om mobilteleforner vet jeg heller ikke mest om, men jeg vet at min i alle fall har et kamera – sensorer har jeg ingen aning om, men det skulle ikke forundre meg om de har det.
Dermed tenker jeg at om en skal være helt sikker og praten er veldig sensitiv – burde en legge fra seg alle tekniske duppeditter (sikker gps’en også) og gå langt uti skauen – gjerne minst en halvtime fra nærmeste noe-som-helst – og så ta praten. Det burde vel være trygt? Tenk, på kjøpet får du dessuten frisk luft, herlig natur og god trim – hva er egentlig bedre enn det? 😅
Endelig er jeg ferdig med å feste alle trådene på min nye genser!
Mønsteret er ganske enkelt, men jeg er ikke vant til å strikke med flere farger så der fargene mikses er det blitt litt bulkete. Selv om jeg gjorde så godt jeg kunne med å ikke stramme tråden, var det veldig uvant å bytte på hvilken tråd jeg brukte. Dermed er det i alle fall foreløpig en ganske bulkete genser.
Forhåpentligvis vil garnet “roe” seg litt når jeg får kjørt den en runde i vaskemaskinen. Spent på det for å si det sånn. Akkurat hvordan resultatet av det blir, om det blir mindre bulkete, vil jeg jo ikke vite før genseren er tørr igjen.
Garnet jeg har brukt er Smart fra Sandnes garn. Totalt brukte jeg fire nøster av blåfargen (5575) og ni nøster av gråfargen (1042).
Nesten “som vanlig” hadde jeg ikke et mønster, så jeg gjorde så godt jeg kunne. Når jeg prøvde den på første gangen hadde jeg noen kommentarer, men jeg har også en tro på at en del av tingene vil gå seg til etter vask og litt bruk. Halsen var noe trang, men jeg tipper den vil vide seg ut litt ved bruk. Ermene kunne kanskje vært en cm kortere, mens bolen kunne kanskje vært en cm eller to lengre.
Heldigvis kan jeg alltids strikke en genser til som er ganske lik hvor jeg kan gjøre eventuelle endringer jeg ønsker. Det er en av de store fordelen med å strikke sine egne klær – en kan tilpasse de (om en vet hvordan en endrer mønster og gjør mye matematikk…).
Ja, jeg har testet symaskinen min og den fungerte og jeg klarte å sy rett frem.
Det betyr ikke at det er jeg som har sydd det jeg nå tester ut. Min søster har nemlig også en symaskin – og hun er definitivt bedre til å sy enn det jeg er (hun har sydd i mange år). Vi var alle samlet i jula og da kom det opp at jeg har alle de små ting jeg bruker når jeg holder på med håndarbeid samlet i en liten plastpose – noe som til en viss grad er praktisk, men pent kan jeg ikke påstå at det er. Så jeg har ønsket meg noe annet; noe som er penere enn en plastpose, men også praktisk.
Heldigvis for meg liker min søster å finne ut av ting og å sy. Hun målte litt, vi snakket litt og her om dagen kom resultatet. Tre små mapper med glidelåser. Den minste blir til de minste tingene; synåler, maskemarkører, pinnestopper og lignende. Av de to større kommer jeg nok bare til å bruke en av gangen. Siden den ene er lagd av en gammel paraply er den faktisk vanntett! (ja, min søster har fantasien i behold!)
Den største vil bli brukt til de større tingene; saks, blyant, målebånd, diverse andre mindre ting og den lille mappen. Flaks for meg at min søster kan sy 😂 (du vet, før jeg lærer selv – og det vil nok ta en del år fordi det er ikke det jeg fokuserer på…) (og at hun tar vare på gamle olabukser – for jeg tror det er det de to blå er lagd av 😂)
For første gang på mange år har jeg gått på skøyter!
Målet var egentlig å gå en liten tur i dag for været minnet om vår på den herligste måten: blå himmel, fuglekvitter, smeltende snø, flere varmegrader og en sol som varmet. Jeg kom ikke langt før jeg innså at det kunne være skummelt.
Veien minnet nemlig mer om en humplete skøytebane fordi den var glatt av is enn en kjørbar vei. Jeg brukte ti minutter på noe som vanligvis tar meg to, og det var da det slo meg – når jeg flakset villt med armene for å holde meg på beina – at det var nesten så det ville vært bedre å teste skøytene.
Som tenkt så gjort, så jeg gå-gled hjem igjen og fant fram skøytene. Jeg regnet med at det også ville bli utfordrende, men du så gøy det var. Armene gikk fremdeles til alle kanter, og jeg fikk vondt i yttersidene på føttene i løpet av de første fem minuttene, men jeg klarte utrolig nok å holde balansen – og å komme meg hjem igjen før jeg fikk for vondt i føttene.
Årets både første og andre skøytetur på veien er dermed gjennomført, for etter en pause tok jeg sjansen på å ta runde nummer to på skøytene. Da rakk jeg nesten femten minutter før føttene ble så vonde at jeg ikke ville fortsette.
Dagen har dermed ikke gått helt som tenkt, men tenk at jeg gikk på skøyter!
