Bak låven min var det en gang en avskjæringsgrøft, og det var fremdeles mulig å se konturene av litt av den. Med mye hjelp fra foreldrene har den nå fått en gjenåpning. Litt utvidet er den nok også blitt, eller i alle fall litt lenger. En utfordring er at det er en stor rot i veien, så der blir det litt opphopning av vann. Rota er stor, gammel, men overraskende fast i fisken. Så der trengs det sterkere lut (les: motorsag) for å få fjernet litt av den.
Det lille ekstra er det generelt mer av på tomten min enn jeg noen sinne så for meg, og det er søppel. Jeg plukker og plukker og plukker, så det blir jo mindre, men ferdig blir jeg nok aldri. I en del av den nye grøften var det en del knust glass, så det er viktig å være forsiktig. Jeg plukker det jeg ser, og jeg har på meg hansker når jeg plukker. For selv om det er mye og mye er smått, blir det mindre for hver gang jeg plukker. Selvfølgelig skulle jeg ønske at det ikke var noe søppel, inkludert isopor og knust glass, men alt jeg plukker og fjerner fra tomta er i det minste borte.
Gjenåpningen av avskjæringsgrøften var bra fordi da er det mindre vann som går helt inntil låven. Vann kan være vanskelig å dytte vekk, en må bare gi det en annen vei som er enklere. Vann vil alltid renne, så å kunne styre noe av retningen er lurt. Avskjæringsgrøfter er en genial måte å gjøre det på.






















