Her om dagen nevnte jeg at det er viktig å tenke gjennom hva du faktisk ønsker deg, for du vet ikke hvordan ønsket blir oppfylt…

Jeg kjøpte en eiendom med et gammelt hus, en litt sliten låve, et overraskende stødig minkhus som ikke har vært i bruk på utallige år, en garasje jeg kommer til å bekymre meg for om vil rase sammen med snø på toppen og et jorde som føles overveldende vått. Jeg visste at jeg ville få mye læring ut av stedet, men jeg har innsett at jeg noen ganger føler at jeg kanskje har gapt over litt i overkant mye.

På den annen side – noe av målet var jo å lære masse – og det er det utallige muligheter til… Det var for eksempel ganske dårlig og hullete rundt kjellerdøra. Så da måtte jeg lære. Først å blande mørtel (for hånd – for det er den billigste varianten…) – det å få mengdeforholdet riktig var i seg selv en læringsprosess. Så var det å få smurt mørtelen på uten å søle for mye på bakken, prøve å gjøre det jevnt – og huske å sprute litt vann på eksisterende mur før jeg startet så det fikk lettere tak.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Nei, det ble ikke penest, men jeg fikk det til – og jeg så faktisk en forbedring fra jeg det første jeg gjorde til det siste jeg gjorde! Det i seg selv var gledelig. Nederst på dørkarmen var det spikret to små plankebiter som ikke lenger hadde noen funksjon (bortsett fra å gjøre det vanskeligere å mure), så de måtte jeg ha av. Den minste var grei nok, men den største – hvor spikrene hadde rustet fast – var så gjenstridig at jeg nesten gav opp. Jeg kunne ikke bende hammeren mot noe, så jeg ble ganske så frustrert. Frem til jeg husket på noe jeg hadde i verktøykassen – en meisel.

Så da var det å hente meiselen, prøve å dytte enden mellom bordbiten og dørkarmen og klaske til med hammeren. Har i ettertid lært at rustne spikre sitter ekstra godt fast…og det erfarte jeg jo. Heldigvis er stahet en del av min personlighet, og jeg hadde ikke tenkt til å gi meg. I alle fall ikke når jeg er lei av mus i kjelleren og jeg gjettet at hullet ved kjellerdøra kanskje var ett av stedene de lurte seg inn. Så etter iherdig klasking med hammer på meisen, fikk jeg til slutt bordbiten løs.

Det var da jeg innså hvor stort hullet egentlig var…og ble på en måte litt glad for at jeg hadde hatt problemer med blandeforholdet med mørtelen. For det var ingen fare for at jeg slapp opp for mørtel, selv med et så stort hull å fylle.

Nå er alle hull rundt kjellerdøra fyllt igjen, og så er det bare å krysse fingrene for at det ikke kommer inn flere mus…

Ble jeg god på å blande mørtel og legge den på? Vel, ikke egentlig, men jeg skjønte prinsippene og jeg ble bedre – så jeg er absolutt fornøyd med den læringen (det var også mye enklere enn jeg hadde foresett meg, så det var en positiv ting!).