Det er viktig å la tankene vandre; noen ganger helt fritt, mens andre ganger kan de være mer styrt. Å la tankene vandre og styre de samtidig er egentlig å gi seg selv en start og et spørsmål og så la tanken holde seg innenfor de rammene, men også bare la de suse rundt.
Sånn gjør i alle fall jeg det noen ganger. Spesielt om jeg står overfor noe jeg må finne ut av. Riktignok kan jeg fort kjøre meg fast i et spor og hele tiden tenke de samme tankene om igjen. Det er fort gjort å bli sittende fast i samme sporet, spesielt om tankene har vandret dit tidligere. Slike stier blir fort velgåtte og vanskelig å komme seg vekk fra for å utforske nye stier av tanker.
En kan vel kanskje kalle det en form for meditasjon?
Hvordan lar en tankene vandre best? Det kommer nok ann på personen som skal la tankene vandre. For min del har jeg flere måter å tenke på – det kommer litt ann på humøret og hva jeg faktisk lar tankene vandre rundt. Noen tanker er flyktige og forsvinner snart, mens andre tanker vil jeg ta vare på og funderer mer over senere.
Når jeg går tur for eksempel, burde jeg noen ganger hatt med meg noe å skrive med og på for å kunne tenke mer over noen av tankene senere. Andre ganger kan jeg pusle puslespill, strikke, hekle, potte om planter. Rett og slett ting jeg kan gjøre uten å bruke tankene på. Da kan jeg likevel gjøre en ting, mens jeg tenker på helt andre ting.
Tankene mine har vandret mye de siste dagene, så mye at jeg ikke helt vet hvor de har gjort av seg føler jeg. Noen av tankene har satt seg fast i noen spor, mens andre tanker er forvirret og fortvilet. Heldigvis har jeg også noen tanker som er bestemte og klare.
Det kommer til å ordne seg, og tankene kommer til å fortsette å vandre – og jeg kommer til å fortsette å drømme, planlegge, gjøre og gå turer.
