Endelig har det begynt å spire i plantekassen som står ute!
Joda, “ugrasset” har startet så smått allerede, men nå har det endelig begynt å spire ting jeg har sådd. Dessverre husker jeg ikke hva jeg sådde hvor (det var litt kaldt ute den dagen), men jeg har notert hvilke frø jeg har sådd. Sånn sett har jeg kommet langt.
Foreløpig er jeg ikke god nok til å vite forskjell på mye av det på frøstadiet, men jeg jobber med saken!
Å få tatt gode bilder ute i sola er heller ikke enkelt…men dette er mest sannsynlig spinat.
Dette er mest sannsynlig enten nepe eller reddik (selv om det er tilnærmet umulig å se noe på bildet…). Når jeg tenker meg om, har jeg en følelse av at reddik er mest riktig.
Uansett, det har endelig begynt å spire og jeg gleder meg som en liten unge til å begynne å så enda mer (må bare få kjøpt meg hus med hage først…).
Et enkelt pannebånd bruker ikke mest garn. Et som strikkes og sys sammen så det blir dobbelt derimot, det bruker mer garn.
Jeg kom overraskende langt med resten jeg hadde av Baby Merino, og enda hadde jeg et ubrukt nøste igjen. Bestemte meg først for at det skulle bli et dobbelt pannebånd, men innså at jeg ville få mye rester.
Restegarn har jeg ikke noe imot, men målet er å lage ting som bruker opp garnet jeg har så det ikke blir rester igjen. Så når resten jeg hadde rakk så langt som den gjorde, måtte jeg tenke noe nye tanker.
Derfor har jeg ombestemt meg. Det blir ikke pannebånd, men jeg er usikker på om det vil være nok til en lue. En helt enkel lue ville det vært nok garn til. En lue med litt mønster ville det vært nok til. En dobbel lue derimot…vel, garnet rakk lenger enn jeg forventet så jeg har et håp om at det kan fungere.
Om jeg når målet vet jeg ikke, men om jeg ikke prøver finner jeg i alle fall ikke ut av det. Så nå blir det å starte på nytt. Litt hullmønster vil jeg ha med videre i prosjektet, men mye må endres. Så dette blir nok et prosjekt jeg ikke aner hvor vil ende…
Ønsk meg lykke til på en solfylt, men også veldig vindfylt søndag?
Nok en gang har jeg strikket pulsvarmere. Jeg hadde et enslig blått nøste med Ida strømpegarn, så da tok jeg den enkle utveien. Tross alt ville det ikke vært nok til å lage så mye annet, dermed ble det et par med pulsvarmere.
Har strikket et lignende mønster før, men det er lett å strikke og jeg syns i alle fall at det blir ganske så dekorativt.
Disse er 16 cm lange og var en fryd å strikke. Hvis ingen føler for å kjøpe de med det, så første lander de i en eske der jeg samler det jeg lager. Forhåpentligvis finner jeg en messe jeg kan sitte på og selge ting – jeg har sikkert nok nå? Det skal i alle fall ikke stå på pulsvarmerne – der burde jeg ha nok til salgs nå 🧶
Puls betyr liv. Varme kan også bety liv (med mindre det er alt for mye varme – et brennende hus kan for eksemple bety mindre liv…).
Pulsvarmere kan bety brukbare hender. Om hender blir for kalde kan de bli vanskelig å bevege. Har jeg strikket nok pulsvarmere? Vel, det blir vel egentlig aldri nok strikking, så nei? (men jeg har mange par til salgs, så å få solgt noen av dem ville vært supert!)
En annen fordel med pulsvarmere er at de ikke trenger så mye garn, og siden jeg har mange garnrester og enkeltnøster av garn, så er pulsvarmere en genial ting. Dermed har jeg begynt å strikke på nok et par.
Blå pulsvarmere, eget mønster og jeg ble ferdig med den første i går og startet rett på to’ern. Tross alt strikker jeg to stykk pulsvarmer; et par; for de fleste av oss har to hender så det er en fordel at de kommer i par.
I forrigårs strikket jeg ingenting fordi jeg klarte ikke å bestemme meg for hvordan jeg ville de skulle se ut, tankene vandret i stede for. Dermed endte jeg med et enkelt mønster. Utrolig nok klarte jeg å strikke ferdig den første, og starte på den andre. Om jeg blir ferdig med paret i dag vil tiden vise, men det kan være tilfellet. Ulempen med det er at jeg må finne ut hva neste prosjekt skal være… Tross alt har jeg stadig mindre igjen av garnet jeg har tilgang til…
Det er viktig å la tankene vandre; noen ganger helt fritt, mens andre ganger kan de være mer styrt. Å la tankene vandre og styre de samtidig er egentlig å gi seg selv en start og et spørsmål og så la tanken holde seg innenfor de rammene, men også bare la de suse rundt.
Sånn gjør i alle fall jeg det noen ganger. Spesielt om jeg står overfor noe jeg må finne ut av. Riktignok kan jeg fort kjøre meg fast i et spor og hele tiden tenke de samme tankene om igjen. Det er fort gjort å bli sittende fast i samme sporet, spesielt om tankene har vandret dit tidligere. Slike stier blir fort velgåtte og vanskelig å komme seg vekk fra for å utforske nye stier av tanker.
En kan vel kanskje kalle det en form for meditasjon?
Hvordan lar en tankene vandre best? Det kommer nok ann på personen som skal la tankene vandre. For min del har jeg flere måter å tenke på – det kommer litt ann på humøret og hva jeg faktisk lar tankene vandre rundt. Noen tanker er flyktige og forsvinner snart, mens andre tanker vil jeg ta vare på og funderer mer over senere.
Når jeg går tur for eksempel, burde jeg noen ganger hatt med meg noe å skrive med og på for å kunne tenke mer over noen av tankene senere. Andre ganger kan jeg pusle puslespill, strikke, hekle, potte om planter. Rett og slett ting jeg kan gjøre uten å bruke tankene på. Da kan jeg likevel gjøre en ting, mens jeg tenker på helt andre ting.
Tankene mine har vandret mye de siste dagene, så mye at jeg ikke helt vet hvor de har gjort av seg føler jeg. Noen av tankene har satt seg fast i noen spor, mens andre tanker er forvirret og fortvilet. Heldigvis har jeg også noen tanker som er bestemte og klare.
Det kommer til å ordne seg, og tankene kommer til å fortsette å vandre – og jeg kommer til å fortsette å drømme, planlegge, gjøre og gå turer.
Lua jeg har strikket på i mange dager av flere grunner, er tilnærmet ferdig. Må bare få festet trådene (husket å få mamma til å prøve den før jeg festet trådene i tilfelle jeg måtte rekke opp noe…).
Startet på den to ganger, og kom til avslutningen to ganger – det er bare midten jeg kun har strikket en gang på denne lua… Sånn er livet noen ganger. Dermed brukte jeg seks dager, og i dag blir den syvende dagen fordi jeg må få festet trådene for å kunne si at jeg er helt ferdig.
Eller, helt ferdig blir jeg ikke da heller for jeg har innsett at den trenger en dusk. Dermed må jeg lage en dusk – så jeg var heldig som har garn igjen. Om jeg fremdeles vil ha garn igjen etter å ha laget en dusk vet jeg ikke. Må finne ut av hvordan jeg lager dusk.
Dusker lagde jeg mange av når jeg var liten, men siden jeg ikke har gjort det siden da kan jeg vel påstå at jeg er litt rusten på den kunnskapen. Er det mulig å få skrapt av den rusten så kunnskapen blir fin og ny igjen mon tro?
I går var jeg på lang kjøretur. Faktisk så lang at den tok hele dagen. Jeg leter nemlig etter hus og ikke alle hus er nærme der jeg for øyeblikket har ting og sover…
Noen hus er lenger unna. Omtrent fire timer en vei; så dagen i går var uvant. Jeg er sliten i dag. En skulle kanskje ikke tro at å kjøre bil i så mange timer var såpass slitsomt, men en må tross alt følge med når en kjører. Dessuten, alene i en bil, uten radio og uten cd-er med musikk… det ble mange tanker.
Sov lenge på morgenen i dag. På den lyse siden så rakk jeg likevel å strikke litt i går kveld når jeg kom tilbake til mine foreldres hus hvor jeg har alle tingene mine og sover…
Nå har jeg vært i mine foreldres hus i mange måneder, og begynner å bli ganske så desperat på å finne et hus. En skulle tro det var enkelt, men det har ikke vært det for meg. Har jeg for store krav? Eller har jeg bare for lite penger? Sikkert en kombinasjon av mange ting (ikke bare de to), men jeg håper jeg finner noe snart.
For så vidt er det lenge siden jeg hadde vært å sett på et hus. Så kanskje det får bli det nye for meg – kjøre rundt og se på hus…
I går var jeg en smule misfornøyd fordi jeg var usikker på strikkingen min. Eller, ikke på selve strikkingen, heller på mønsteret og at det så litt pussig ut på toppen.
Å få ting til å se pent ut når en ikke har et ferdig mønster, men lager et selv er ikke enkelt. Dessuten inneholder strikking en (for meg) overraskende mengde matematikk.
Uansett, siden jeg ikke var helt fornøyd med første starten, startet jeg like godt omtrent det samme en gang til bare fra motsatt ende av garnet. Så nå må jeg foreta et valg. Blir det å fortsette på toppen til venstre eller toppen til høyre?
En av de skal velges og forhåpentligvis blir jeg fornøyd med valget. Ser nå på bildet at den til høyre ser veldig firkantet ut, men vil tro det jevner seg ut når jeg kommer lenger (og ikke minst når den skal bli brukt).
I forigårs startet jeg nok et prosjekt. Praktisk fordi jeg liker å holde på med prosjekter. Utfordringene var flere; annet garn, andre pinner, motsatt vei, innså at jeg måtte ha flere masker og dermed ble nødt til å endre mønsteret litt.
Nå som jeg har fått en liten start, ser jeg nok en utfordring. Toppen blir en “tutt” jeg ikke er helt fornøyd med. Kanskje å ha vrangmasker i starten ikke var den beste ideen?
Utgangspunktet var bra, men nå lurer jeg på om ideen med å starte med vrangmasker så tidlig ikke var så god like vel. Må tenke over det og bestemme meg: skal jeg rekke opp mesteparten (alt?) og gjør det om igjen?
På den lyse siden har jeg ikke strikket ferdig og festet trådene som jeg har gjort på de tre forrige tingene jeg lagde (som jeg kommer til å rekke opp på et eller annet punkt)…så sånn sett er det en forbedring. Se ann hvordan det blir mens jeg lager det – da er det mulig å endre kurs før slutten skal ferdigstilles.
Jaja, i dag blir det litt snø – foreløpig usikker på hvor mye det blir, men det er hvitt på garasjetaket i alle fall…
De siste tre tingene jeg har lagd (to luer og et pannebånd) vil jeg være nødt til å rekke opp av ulike grunner. Absolutt en følelse av nederlag i forhold til det, men jeg har også lært noe. Faktisk har jeg lært noe av alle de tre tingene. Så det er jo noe positivt også.
Første lærdom var å passe på at ting er stort nok. Andre lærdom var at form og vinkler kan spille en stor rolle selv om en kanskje ikke tror det i utgangspunktet (eller ikke tenker over det…). Tredje lærdom var bevegelse.
Så lenge et nederlag har læring i seg så er det ikke egentlig et nederlag, det er bare en form for utvikling og en mulighet til å gjøre det bedre neste gang.
Tredje forsøk på samme luen blir dermed forhåpentligvis det beste. På den annen side; de to første luene strikket jeg nedenfra og opp, luen jeg så vidt har begynt på strikker jeg ovenfra og ned. Med andre ord blir dette nok et spennende prosjekt, om jeg er heldig blir det bra også fordi jeg tar jo nå med meg læringen fra de to andre luene jeg strikket.
Garnet er ulikt (denne gangen er det Smart) og pinnestørrelsen er ulik. Så den hvite luen har allerede gitt meg første læringspunkt…jeg vil måtte endre mønsteret noe fordi jeg blir nødt til å ha flere masker. Starten vil være ganske lik, men jeg må finne ut av hvor i mønsteret jeg vil legge til de ekstra maskene jeg blir nødt til å ha…
