Dette har ikke vært den beste helgen, men jeg sov i det minste bedre i natt enn jeg gjorde forrige natt… Så mye vind og regn på en gang kan jeg styre min begeistring for. Heldigvis ser det ut til at alt hos meg gikk bra tror jeg. Det er mye vann i omløp fremdeles, så en vet jo aldri helt. Regnet har det gjort i dag også, så vannet flommer godt de stedene jeg har sjekket ved små opphold.
Stort sett har jeg holdt meg inne – det føltes som den beste ideen. Nyheter har jeg sjekket litt og sett mange små videosnutter av oversvømmelser overalt og ting som blåser avgårde. Dessverre er det en del av været som kan være litt uheldig til tider – jeg håper det er gått bra med alle (selv om det ikke er gått bra med alle ting – ting kan stort sett fikses eller fornyes).
Helgen er snart over, så er det høstferie for mange – i alle fall de som hører skole til på en eller annen måte. Jeg husker ikke når vi pleide å ta opp poteter når jeg var liten, men jeg vet at høstferie pleide å være potetferie før…men jeg har tatt opp alle potetene mine, så de er lagret i trekasser. Med tanke på hvor mye de var spist av divserse, burde jeg sikkert tatt de opp enda tidligere. Vel, jeg har mye å lære, så forhåpentligvis blir det bedre til neste år (da vil jeg i det minste allerede ha ferdiglagde trekasser til lagring).
Noen ganger føles det som tiden flyr fra meg. Tenk at det er oktober allerede. Joda, jeg ser at løvet skifter farger på trærne til høstfarger, men likevel – hvor ble tiden av?
Hva gjorde jeg egentlig i september? En kan så lure. Malte lillestua så den endelig har en farge jeg liker. Stablet ved. Gikk og syklet turer. Bygde trekasser til lagring i kjelleren. Tok opp georginer og poteter. Var på strikkekafe flere ganger. Fikk bilen EU-godkjente (det kostet mange penger…). Fyrte i vedovnen flere ganger og slo på varmepumpa. Begynte å lese litt i en bok for første gang på lenge, men kom ikke så langt som jeg tenkte – litt synd siden jeg lånte flere bøker på biblioteket (bøker som sikkert snart må leveres tilbake igjen…). Gjorde håndarbeid fordi jeg gjør det tilnærmet hver dag. Bakte litt. Lagde litt syltetøy (burde lagd mer for det er masse i fryseren – også ting fra i fjor!).
Hm, jeg har i det minste gjort noe i september… Jeg tror ikke jeg er den eneste som tenker at jeg gjerne skulle gjort enda mer enn jeg fikk gjort, men da prøver jeg å huske å minne meg selv på at det ikke er mulig å gjøre alt på en gang – men det er mulig å få gjort mye om en gjør litt hele tiden.
Nå som jeg endelig har fått malt lillestua i en farge jeg liker, er det noe vesentlig som mangler – sofaen. I omtrent ett år nå har jeg sitti på en puff med et par puter i rygge, og jeg savner å kunne krølle meg sammen i hjørnet på sofaen. Så hvor er sofaen min?
Vel, foreløpig vet jeg ikke. Det jeg vet er at jeg først tenkte jeg ville ha en blå sofa, men nå heller jeg mer mot enten grønn eller mellomgrå. Jeg vil at sofaen min skal ha bein så den er nok opp av gulvet til at jeg enkelt kan støvsuge under. Myk å sitte på, men ikke for myk. Et stoff som er behagelig om sommeren, men ikke føles kjølig om vinteren. Avrundede armleder som er gode å lene seg på. To-seter – for rommet er lite og jeg trenger ikke mer.
Tidligere i år hadde jeg en runde hvor jeg prøvesatt alle sofaene jeg kom over i mange ulike butikker, men ingen føltes helt riktig. Dessuten, hvor dyrt er det ikke med ny sofa? Yikes!
Mon tro hvor lang tid det vil ta før jeg finner “min” sofa. Jeg hadde håpet det skjedde før vinteren satt inn, men hvem vet?
Jeg leser på boken “Landet som ble for rikt” av Martin Bech Holte, og tenker noen tanker mens jeg leser.
Norge er et land som er rikt på naturressurser – og vi kan fort bli offer for ressursforbannelsen (om vi ikke allerede er der?) – som ødelgger samfunn som har den rikdommen. Mirakelet oljefondet har for eksempel en stor svakhet. Joda, det er en handlingsregel som sier hvor mye som kan brukes av avkastningen fra oljefondet, men svakheten er at det ikke finnes noen begrensninger på hva pengene faktisk kan brukes på. Med tanke på hvor stort oljefondet er, blir det mye penger som kan somles bort på diverse tull – som sikkert virket smart i øyeblikket, men det er ofte lurt å tenke gjennom større kjøp for å si det på den måten.
Hadde jeg hatt like mye penger som det er i oljefondet, hadde sikkert jeg også blitt veldig spandabel. For med så mye penger trenger en ikke tenke gjennom om utgiften faktisk er nødvendig eller om det bare er for gøy eller fordi noen spurte… Så på det området vil jeg tro det er mye å ta tak i – måtehold og noen retningslinjer for hva det faktisk kan brukes på ville vært en god start tror jeg.
På side 18 står det at “Den tradisjonelle fortellingen om det norske mirakelet er bygget på statens gode beslutninger og kollektive løsninger.” – i dette ligger også svakheten til oljefondet, for fortellingen sier jo at staten alltid er klok – noe vi alle vet den ikke alltid er (håper jeg i alle fall at vi alle vet?). Statens og dens utgifter eser ut, men “ingen” tør å ta tak for å begrense at utgiftene løper løpsk. På en måte skjønner jeg det godt – for hvor skal det eventuelt kuttes, og hvem vil være villig til å ta frem sparekniven – tross alt tror jeg de som prøver seg vil bli ekstremt upopulære og det å være politiker er på mange måter en populæritetskonkurranse.
“Det er fastlandets vekstevne som utgjør grunnlaget for velferdsstaten på lang sikt.” står det på side 19. Velferdsstaten er tross alt viktig – å ta vare på alle; både de som fint klarer seg selv, og de som trenger hjelp på ulike vis i ulike sammenhenger i løpet av livet. For å kunne fortsette med den biten, trenger vi de som satser, vi trenger at politikere tar ansvar og faktisk tar ubehagelige avgjørelser fordi de vil være bra i det lange løp, vi trenger at folk bidrar med det de kan på sin måte – og vi trenger at tilliten samfunnet har hatt til de som styrer ikke forvitrer, men fortsetter fordi de beviser at de er tilliten verdig med å ha landet og dets innbyggeres beste som sin ledestjerne i avgjørelser som tas.
Boken er på over 300 sider, og jeg er foreløpig bare kommet til side 31… dette kommer til å ta tid 🤣
Jeg har lest veldig lite de siste par årene, men her om dagen var jeg på biblioteket og fant meg hele fem bøker å lese. Forrige gang jeg lånte bøker, fikk jeg bare lest en av sikkert fem-seks stykker. Så denne gangen tenkte jeg at jeg skulle prøve noe nytt for meg. Det ville nok ikke fungert like bra med en roman, men alle bøkene jeg lånte på biblioteket denne gangen var faglitteratur. Å få med seg det en leser, og huske noe av det, er ikke alltid like lett. Hvor interessant det vil være – vel, det finner vi ut av mens jeg prøver det ut.
Målet er å skrive noe om det jeg har fått lest hver dag – om jeg leser i en bok hver dag.
Første bok ut er “Landet som ble for rikt” av Martin Bech Holte. En bok som ble mye omtalt når den kom ut tidligere i år, og som de hadde på biblioteket så jeg kunne låne og lese den.
Innledningen påstår at Norge var på topp i verden i 2013 – Norge var et økonomisk mirakel da kjøpte jeg mitt første hus (tydeligvis). Jeg kan ikke huske at jeg visste vi var på topp, men jeg husker at jeg bandt renta på lånet på 4,8% – og så gikk rentene nedover etter det. Ups? Vel, jeg visste i alle fall hva jeg skulle betale på huslånet hver måned, men jeg visste ikke at rentene gikk nedover fordi det gikk dårligere for landet.
Videre står det i boken at historien viser “at de aller fleste vellykkede samfunn forvitrer”. Kreativ energi strupes, og motsetningene mellom interessegrupper gjør at samfunnet går saktere eller til og med stopper opp. Det høres jo vitterlig ikke bra ut. Mennesker, skapende energi og kapital – det er vinnertallene, men om en av disse tingene forsvinner (les: for eksempel rikingen som flytter ut av landet og tar med seg kapitalen) sitter vi ikke lenger med vinnerloddet for da mangler vi plutselig et av vinnertallene.
Så hva er mine tanker om starten på innledningen i boken? Vel, ingen kapital – ingen risiko, ingen risiko – inget liv. Det hørtes brutalt ut, men sannheten er ofte brutal. Vi kan ikke leve på staten alene, vi trenger de som er villig til å være kreative og har (eller låner) kapital til å starte noe. Mennesker har vi, det er de to andre vinnertallene som er vanskeligere å treffe riktig på. Gründere og bedriftseiere av diverse slag er skapende energi, og de må stort sett også ha en form for kapital når de starter noe (eller fortsetter å utvikle). Så vi må beholde den skapende energien her i landet, og der er det uenigheter om hvordan vi skal få det til. Eller, noen mener at det er helt greit at de rike flytter ut, men jeg tror de glemmer økonomien i det bildet? Eller er det jeg som misforstår? Det vil aldri være mulig med full likhet; noen vil være rikere og andre vil være fattigere, og noen forskjeller vil alltid være større enn andre. Så i stedefor å prøve å gjøre alle like fattige, hva med å hjelpe hverandre opp så vi alle kan bli rikere? Jeg har stor tro for at vi vil komme lengre på det viset – og i det tilfellet vil vi “automatisk” ha skapende energi…
Såvidt værmeldingene forteller meg, så skal det ikke regne noe særlig i dag. Riktignok er det noe kjøligere enn jeg kunne ønske meg, men i dag skjer det. Burde gjort det noe tidligere, for det hadde vært bedre når jeg må lufte. For når jeg maler, foretrekker jeg å lufte godt. Selv om dagens maling stort sett ikke lukter like mye som maling gjorde for mange år siden, syns jeg det er en god ide å lufte godt etter å ha malt. For i dag satser jeg på at det skjer. Jeg kjøpte maling her om dagen, og i dag er målet å få malt første strøk i lillestua. Fra en beigeaktig farge til en svak grønnaktig blåtone.
Aller først må jeg tømme rommet og gjøre det klart til maling, og så blir det maling 🖌️
I sommer jobbet jeg hardt for å få vannet frøene og småplantene jeg hadde sådd i jorda fordi det var så tørt. Nå som jeg ikke trenger så mye av det fordi vekstsesongen absolutt er på hell, da kommer alt regnet. Regn tilnærmet hver dag. Bakken er så våt at den ikke klarer å ta til seg alt vannet, så med mindre jeg skal bort til låven eller sette meg i bilen og kjøre noe sted, så må jeg bruke gummistøvler.
Sånn er været noen ganger, men jeg skulle ønske det kunne tørke opp litt nå. Dessuten, jeg har fremdeles noen ting jeg gjerne skulle gjort ute som jeg ikke har lyst til å gjøre i regnet. Å sage en del plankebiter fordi jeg bygger trekasser til lagring av både poteter, georgineknoller og jordskokk, og det å ta opp poteter… Det er en fordel om jorda ikke er søkkvåt når jeg skal ta opp poteter, for om den er det blir det både veldig klinete og jeg tror ikke potetene vil lagres like godt.
For et par dager siden tok jeg opp de første potetene, og det ser lovende ut! Godt smakte de også. En gulrot tok jeg også nesten opp. Jeg sier nesten, for den knakk da jeg dro for hardt. Dermed vet jeg ikke hvor lang den egentlig var. Jeg gav den en liten skyll og gnafsen den i meg. Når jeg kom til gulrotgrasset kastet jeg det, men jeg kan ikke huske forrige gang jeg spiste en så søt og smakfull gulrot. Vanligvis kutter jeg av toppen for jeg syns det som blir grønt i toppen av gulroten alltid er litt bittert, på den egengrodde gulroten derimot – var den nesten så jeg lurte på om jeg skulle smake på grasset bare fordi gulroten var så utrolig god (mulig jeg ble litt småforelsket i smaken på den gulroten?).
Jeg registrerer resultatet og tenker at mye av det er som forventet. Selv så jeg ikke debattene på tv (jeg har ikke tv), men hørte at språket tidvis var ufint. Dessverre blir ofte uttalelser ufine når folk blir engasjerte, men heldigvis holder de seg til det. Kunne jeg ønske at en del hadde bedre folkeskikk og var mindre ufine? Ja, men sånn virker det til at stadig mer av samfunnet vårt er. Beklageligvis.
Bare ta et (sannsynligvis) politisk motivert drap i USA som eksempel, og lederen av et norsk ungdomsparti sin “humoristiske” reaksjon på det. Jeg er absolutt ikke enig i hva alle politiske partier står for (det ville ikke vært mulig siden noen står for helt motsatte meninger), men uansett hvilket parti du tilhører eller stemmer på, burde en være trygg og ikke utsatt for politisk motivert vold. Generelt burde ingen bli utsatt for vold, men vi vet alle at vold foregår. Dessverre.
Vi kan gjerne være rykende uenig, men vi burde klare å være siviliserte nok til å ikke gå løs på hverandre. Litt kjefting og roping kan fort skje når følelser og engasjement er i høygir, men det burde være en grense. Selvfølgelig har folk ulike steder i verden ulike væremåter – det er ulik kultur og normer. Med tanke på hvor urolig verden er om dagen, burde vi alle tenke oss om en ekstra gang før vi girer på med å slippe løs alt av følelser…
Det er mye vi ikke kan gjøre noe med, men vi kan alle prøve å ha kontroll over oss selv; hvordan vi oppfører oss, hvordan vi prater til hverandre og hvordan vi gir uttrykk for ting vi både er enig i og uenige i. Mye av det jeg vil kalle vanlig folkeskikk og høflighet – kan vi bli litt bedre på det igjen? Kan vi bli litt mindre egoistiske og heller se folk, si hei, og bidra til et godt samfunn hvor vi kan være rykende uenige, men likevel også klare å samhandle?
Selv holder jeg noen ganger meningene for meg selv, fordi jeg innser at ikke alle tenker likt som meg og i enkelte tilfeller vil det bare skape dårlig stemning – så da lar jeg være. Andre ganger igjen trengs en diskusjon, så da tar jeg den. Jeg sier hei til de jeg kjenner (og til folk jeg ikke kjenner noen ganger), og jeg føler enn så lenge at jeg ikke har bidratt mye til naboene mine, men jeg er heldig nok til at de har hjulpet meg – så jeg håper inderlig at jeg får muligheten til å gjengjelde den hjelpen på et vis!
I dag er det valgdagen. Jeg har ikke forhåndsstemt, så jeg skal stemme i dag. Vil jeg være enig i alt partiet jeg stemmer på mener? Absolutt ikke, men jeg føler mye av dagens valg er et retningsvalg. Hvilken retning ønsker vi at landet skal gå i – mot venstre eller mot høyre? Hva ønsker vi mer av, mindre av og hvem tror vi vil gjøre det beste for landet vårt?
For det er det som er poenget – hva er best for landet Norge som helhet? Joda, utenrikspolitikk er viktig det – vi bor tross alt alle på samme klode hvor alt henger sammen med alt; vårt klima er ikke helt avskjært fra resten av verden for eksempel. Likevel, jeg tenker at valget handler om hvem som tar vare på Norge – jeg stemmer nemlig ikke i andre land – jeg bor i Norge. Hva er viktig for meg når det kommer til politikken? Vel, det er mange ting – strømpriser, klima, næringsliv, transport, innvandring, bistand, NAV-systemet, skatt, eldreomsorg, demokrati, skolevesenet og mange flere ting. Poenget er at vi blir påvirket av alt rundt oss til enhver tid, så å stemme på valgdagen er mitt lille bidrag til noe av det hele, mitt bidrag til å si hvilken retning jeg tror vil være lurt fremover.
Det er mye som kan skje i et hus, og noen ganger har jeg veldig flaks – og føler meg ekstremt heldig som har gode naboer som er villige til å hjelpe.
Etter å ha holdt på litt ute i hagen her om dagen, tenkte jeg det var på tide å komme seg inn og ta en tekopp for kvelden. Tross alt var klokken blitt omtrent halv åtte på kvelden og mørket kommer tidligere nå. En plutselig innskytelse fikk meg til å gå og sjekke kjelleren før jeg gikk inn. Det var noe som ikke stemte, og etter å ha stoppet og lyttet litt fant jeg ut av det: jeg hørte drypp.
Vannrørene mine er i kjelleren, og å høre drypping føltes ikke akkurat beroligende. Siden det ikke er like mye lys i hele kjelleren min, gikk jeg inn i huset for å hente lommelykt, tilbake til kjelleren for å se om jeg kunne lokalisere lyden. Det var forholdsvis enkelt for det drypte fra en kobling (om det er det det heter). Mine foreldre, som jeg vanligvis ville ringt i en sånn situasjon, bor såpass langt unna at det ville ikke vært noe poeng. Heldigvis for meg er den ene naboen min rørlegger, så her var det bare å hente mobilen også så jeg kunne ringe om hjelp. Naboen tok telefonen og kom en stund senere.
Han så på problemet, fikset det og var sikkert hjemme hos seg selv igjen omtrent et kvarter etter at han dro hjemmefra. For han var det en enkel jobb, for meg var det lykke over gode og hjelpsomme naboer og en bekymring mindre. Moralen blir vel dermed at det er viktig å ta vare på sine gode naboer – du vet aldri når du vil trenge deres hjelp.
