Restegarnsteppet fortsetter å ta form. 36 cm er lengden nå, men den skal bli litt mindre før den blir mer igjen. Grunnen er at selv om det er ulik tykkelse på mye av garnet, kom jeg over ett som absolutt ikke passet inn. Det hvite garnet er såpass tynt at det føles helt feil. At det dessuten er utrolig mykt gjør at jeg får lyst til å strikke pulsvarmere av det. Om det vil være nok til et sånt prosjekt vet jeg ikke, men om jeg ikke prøver vil jeg i alle fall ikke finne ut.
Så jeg har allerede strikket et par rader bakover, og må fortsette mange rader til for å få tatt opp alt det øverste hvite garnet. På en måte er det litt irriterende, men siden jeg allerede har en annen tanke for det garnet er det også helt greit. Noen ganger må en bare følge følelsen over hva garnet forteller, og så håpe at utførelsen blir bra.
I fjor var det mye som skjedde. Blant annet plukket jeg plommer jeg puttet i fryseren etter å ha tatt ut alle steinene. Så ble de liggende der. Heldigvis har jeg nå endelig startet på prosjektet jeg tenkte jeg skulle gjøre i fjor vinter, så i våres, og så kanskje i sommer…. Ting tar tid!
Poenget er at jeg tok en boks plommer ut av fryseren og lagde syltetøy av det. Av fire glass ble tre av de forseglet, så det er positivt (selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at alle glassene ble forseglet). Jeg lurte litt på om jeg skulle prøve å lage plommesaft, men når de har ligget i fryseren i over ett år innså jeg at de burde bli gjort noe med ganske raskt. Safting har jeg fremdeles aldri gjort alene – og jeg har ikke sett på mine foreldre gjøre det siden jeg var lite, så å lage syltetøy virket som den beste løsningen.
Grunnen til at jeg helst ville prøve å safte fremfor å sylte plommene var at jeg innså i fjor når jeg syltet noen at jeg ikke egentlig likte plommesyltetøyet selv om jeg elsket de ferske plommene fra treet. Syltetøyet jeg nå har laget vil dermed ende opp hos mine foreldre, for de har i alle fall sagt at de likte det – så da kan de jo få det jeg ikke vil ha 😇
Når en har en tendens til å holde på med håndarbeid, kan det fort hope seg opp med ting. Mange penger er blitt brukt på garn opp gjennom tiden. Heldigvis finnes det muligheter. Julemarked for eksempel. I helgen som var så satt jeg på et julemarked og håpet hardt på å få solgt noe av lageret mitt. Det var greit med utstillere, men færre besøkende dessverre.
Med tanke på at markedet var på en fredag, var det kanskje ikke så pussig. Hyggelig med folk som tittet innom i alle fall. Jeg hadde tatt med meg mye av det jeg hadde, sånn i tilfelle – en vet jo aldri. Forhåpningen var stor. Jeg holdt håpet oppe frem til markedet var slutt. Heldigvis hadde jeg med meg katter som min søster har hakket, og bakekoner og juletrær min far har dreid. Jeg sier heldigvis, for det var de tingene som solgte 🤣 Totalt solgte jeg en katt og tre bakekoner, men ikke en eneste av de tingene jeg har lagd. Sånn sett kunne det gått bedre, men jeg fikk i det minste solgt noe!
Selvfølgelig er det hyggelig når mange folk ser på det jeg har strikket og heklet og syns det er pent, men når de ikke kjøper så hjelper det ikke akkurat mest. Så ærlig må jeg kunne være. Det er absolutt hyggelig å kunne selge ting for min søster og min far, men jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg også kunne selge noe av det jeg har lagd selv…
Nå har frosten kommet. Kulden gjør at jeg heller vil gå tur når jeg er ute, for det er for kaldt til å grave i jorda syns jeg. Løvet lar jeg ligge i år der det faller ned, kanskje det gjør godt for jorda der det er. Så tiden var inne for å bytte ut det som står lett tilgjengelig. Hageredskapene har fått kjørt seg i år, og kan herved ta seg en velfortjent pause.
Snøskuffene – ja, jeg har flere – de passer til ulike tyngder med snø – er kommet frem. Foreløpig har det ikke snødd, men det er greit å være forberedt for i tiden vi er inne i kan det fort skje at det daler noen hvite, kalde filler fra oven. Så det er lurt å forberede seg så godt en kan på det en kan. Ved, snøskuffer, varme klær og sko, vinterdekk på bilen (det har jeg hatt en stund), pledd og liten skuffe i bilen – det er mye som burde være en selvfølge, men ikke alt er like enkelt å huske på til enhver tid. Kanskje en ikke har alle tingene med en gang, men i det minste å ha tenkt over det kan være lurt.
Jeg håper i alle fall jeg har husket å tenke på de viktigste tingene, og så får snøskuffene stå og hvile ute til de trengs.
I går var jeg så glad fordi jeg endelig hadde kommet til et punkt hvor jeg fikk til noe jeg hadde jobbet med lenge – jeg la ut et strikkedesign til salgs på Ravelry.
Dagens nyheter er av det mer uheldige slaget: selv om jeg gav dem informasjonen de etterspurte, har PayPal deaktivert kontoen min så jeg ikke får gjort noe. De gir ingen informasjon om hvorfor, ei heller hvordan jeg kan fikse det. Så da gikk det å selge strikkemønster i vasken nesten før det startet. (om noen har tips til hva jeg kan gjøre, vil jeg bli veldig takknemlig!!!) Før de stengte kontoen min, fikk jeg faktisk solgt et mønster – og de få kronene vil jeg dermed ikke få likevel såvidt jeg kan forstå.
Vel, det var ikke akkurat det jeg ønsket meg. Sånn er livet noen ganger. Så nå sitter jeg her og lurer på om det finnes noen andre måter å gjøre det på (selge strikkemønster altså), for den andre muligheten til Ravelry er å ha en “Shopify store” – og det kjenner jeg ikke til.
Om noen her skulle ønske å kjøpe strikkemønsteret av meg: vipps meg kr 30 og send meg epostadressen din så kan jeg sende deg pdf-filen. Det får være dagens filleløsning når den måten jeg tenkte var en god ide visste seg å heller ha det gøy med å klapse meg i fjeset… Jaja, jeg ble ferdig med å lage strikkemønsteret jeg har jobbet med i lang tid i alle fall, så noe positivt er det jo 😅
Håndarbeidet tar sjelden ferie, eller, jeg tar sjelden helt fri fra håndarbeidet er vel mer riktig å si. Til en viss grad tror jeg at jeg er avhengig – men det er heldigvis ikke det værste å være avhengig av. Eneste ulempen er at jeg nå sitter med utrolig mye ferdig håndarbeid som jeg på mange måter ikke har bruk for – jeg har hverken plass til å bruke alt, og heller ikke behov for å ha ti-talls pulsvarmere, luer, heklede løpere og haugevis av andre ting. Likevel fortsetter jeg å lage ting – jeg liker å sitte med noe i hendene og da blir det sånn.
Nå om dagen jobber jeg med en løper. Mønsteret hørte egentlig til et sengeteppe, men jeg har ikke behov for sengeteppe – ei heller har jeg nok garn til det, og jeg tenkte at mønsteret ville passe nydelig til en løper. Så nå har jeg startet på tredje rapport, og jeg vet at løperen må ha fire rapporter for at kantene skal stemme ut. Matematikken spiller (som vanlig) en veldig stor rolle i håndarbeidet…
Løperen jeg hekler på, er på god vei. Innså nettopp at jeg må ha fire mønster, selv om jeg kanskje kunne ønske meg tre eller fem. Sånn er det i håndarbeid – matematikken må stemme – noe som ikke alltid er like enkelt. Det begynner å bli mange år siden jeg hadde matte på skolen, men jeg kan fremdeles noe (men skulle ønske jeg kunne mer for da ville en del av håndarbeidet blitt lettere).
En trenger ikke alltid bruke mønster om en kan bruke hodet, men et utgangspunkt er uansett en fordel. En trenger heller ikke nødvendigvis å bruke et mønster til akkurat det som det er laget til, men en kan ta et mønster å bruke det til noe annet. Det er så mange ulike varianter og alternativer at bare fantasien setter grenser (og matematikken da…den kommer en ikke utenom i håndarbeidet).
Jeg ble ferdig med løperen med stjerner i går. Totalt ble det fire stjerner. Nei, jeg har ikke festet trådene enda, men det skjer snart. Ferdig mål på løperen ble 29 x 96 cm. Har ikke bildet hvor en får se full lengde for har ikke noe passende bord å vise den fram på for øyeblikket.
Ny start ble det også. Litt mattefeil i starten fordi jeg endrer kanten rundt fra hva som er i mønsteret. Grunnen er enkel – jeg var ikke så glad i kanten som var i mønsteret. Dessuten er mønsteret egentlig til et sengeteppe og jeg har ikke nok garn til det, så det blir nok en løper. Heldigvis var denne matematikken ganske enkel. Eneste utfordringen var at jeg glemte en liten detalj – som at det er en fordel om kanten stemmer ut så det blir likt på begge sider. Med en gang jeg innså det, var resten av matematikken grei.
I går fikk jeg endelig kokt tyttebærsyltetøy av resten av tyttebærene jeg puttet i fryseren tidligere i høst. Nesten fem glass med syltetøy ble det. Denne gangen brukte jeg bare gamle Nora syltetøyglass. Jeg tror dessuten jeg er blitt noe bedre på å koke syltetøy. Denne gangen ble fire av fem glass forseglet – og jeg har ikke alltid vært like heldig tidligere for å si det sånn.
Glasset som ikke ble forseglet var det siste, som ikke ble helt fullt. Fulle glass har lettere å bli forseglet enn de som ikke er det. Jeg tipper det har med luft og temperatur å gjøre, men jeg vet ikke sikkert. Det jeg vet, er at jeg nå ikke har mer tyttebær i fryseren. Andre ting har jeg, noe av det fra høsten i fjor faktisk – burde virkelig få gjort noe med det også… Vel, en ting av gangen!
Første november, ingen frost i natt, men du som det regner. Kulden har vært og kommer tilbake, men det store spørsmålet (for min del) er om hagesesongen er over. En ting er sikkert, tiden for å sitte ute og nyte sola – den tiden er omme for denne sesongen. Tiden for å jobbe i hagen derimot, der vil jeg tro det fremdeles er noen muligheter. En ting jeg uansett er ferdig med for denne gang er å plukke stein fra potetåkeren. Joda, det vil bli mer steinplukking der, men nå har jeg raket meg gjennom det øverste laget og fjerne de største (og en del mindre) steiner.
Steinsamlingen vokser greit med andre ord. Etterhvert vil den bli større, for hver gang jeg graver i jorda dukker det opp flere steiner. Enn så lenge har jeg lagt de i en haug rett ved siden av åkeren, men målet er å ha de andre, forhåpentligvis mer nyttige steder. Akkurat hvor er foreløpig noe usikkert, men de aller minste kan kanskje hjelpe meg med innkjørselen min for den er ikke helt jevn. Kanskje også fjerne litt grass langs husveggen og heller ha litt stein der. De største steinene kan kanskje brukes som kant rundt blomsterbed jeg ønsker å anlegge. Har du andre ideer, tar jeg gjerne imot!
