Å gjøre feil er ganske så menneskelig. Å lære ting er også ganske så menneskelig. Så hvorfor er så mange av oss så redd for å feile, eller angre på ting vi gjør (eller lar være å gjøre)?
Jeg hørte (eller leste?) en gang om at det er bedre å angre på noe en har gjort enn å angre på noe en ikke gjorde. Om det er sant, aner jeg ikke, men jeg tror det er sannhet i det.
I løpet av livet gjør vi mye vi kan angre på. Noe av det gjør vi mange ganger, mens andre ganger lærer vi å ikke gjøre det igjen. Der ligger vel kanskje noe av forskjellen? Eller ikke, jeg er veldig ubestemt i dag 🤣
Angre på ting en gjør er på mange måter ganske nytteløst fordi det ikke gjør om på det som er gjort. En kan ikke gå tilbake og endre ting en har gjort. Så å angre er ikke noe poeng – å lære av det en gjør eller ikke gjør derimot, det er det et stort poeng i.
Lenge angret jeg stadig på ting – og jeg gjør det fremdeles for jeg er ikke ferdig med læringsprosessen min. En prosess hvor jeg har bestemt meg for å prøve å ikke angre på ting, men heller se på det som læringsmuligheter. Læring kan en gjøre hele tiden, og en kan tilpasse læringen til der en er i livet. Hver gang en lærer noe blir en bedre tilpasset nåtiden – og bedre forberedt på fremtiden. Det er fremgang og utvikling i læring; å angre på noe er på en måte å bli sittende fast i fortiden uten muligheter til å bli bedre på noe vis.
Så selv om det kan være vanskelig å endre et tankesett fra å angre på ting til å se på det som læring og læringsmuligheter, tenker jeg at det kan være verdt tiden og energien en bruker – fordi en sitter igjen med noe mye bedre; noe som kan være positivt for resten av livet.
Tankesett er viktige og mektige og har alt å gjøre med hvordan en ser på livet; så hvorfor ikke se på livet som et læringspotensial hvor et av målene er å ha det best mulig – for det innebærer ofte læring.
