En gang fikk jeg kjeft fordi jeg ikke sa takk når jeg fikk et veldig hyggelig kompliment. Den gangen fikk det meg til å tenke at jeg ikke var den eneste som gjorde forsøk på å bortfeie et kompliment, de fleste venninnene mine gjorde det samme. Etter den gangen har jeg blitt flinkere (liker jo ikke å få kjeft :p ).
Noen ganger er det enkelt å gi komplimenter til andre, andre ganger føles det mer kleint. Noen ganger har jeg lyst til å gi et kompliment til noen jeg kjenner, andre ganger har jeg lyst til å gi et kompliment til fremmede. Det siste syns jeg føles utrolig skummelt. Ikke fordi fremmede folk er skumle, men jeg er ganske sjenert, så samtaler med folk kan noen ganger være skummelt i min verden. Noen ganger ta jeg likevel motet til meg og gir et kompliment.
I dag førte et kompliment til en fremmed jente på busstoppet til at jeg satt ved siden av hun på bussen og vi snakket helt til vi begge faktisk skulle av på samme stopp. Hun var veldig hyggelig, og det gjorde bussturen til en god opplevelse. Det at jeg fremdeles ikke aner hvem hun er, ja det gjør faktisk ikke noe. Totalen av det ene komplimentet i dag ble dermed en hyggelig prat, en god følelse og mestringsfølelse av å ha snakket med en fremmed person.
Øvelse gjør mester er det noe som heter, og det å gå ut av komfortsonen med å prate med fremmede, ja det er noe jeg øver meg på. Det gjør nemlig at jeg også må øve meg på “small-talk” – noe jeg også føler jeg sliter litt med.
Missforstå meg rett, jeg føler at jeg er ganske god med ord (burde være det med tanke på hvor mye jeg har lest gjennom livet), men det å stokke de sammen på riktig måte, til riktig tid og til riktig person – det har alltid vært litt vanskeligere. Derfor blir jeg alltid takknemlig når jeg har flaks sånn som i dag, det gjør at verden føles litt bedre og lysere.
#hverdagsliv #mestringsfølelse
