I går var jeg på salgsmarked i Drangedal. Det var til inntekt for håndballen der, og selv om jeg ikke har noen som helst interesse av sport på noe vis, var det en mulighet til å kanskje få solgt noe av alt håndarbeidet mitt.
Marked var bra, det dukket opp masse folk og idrettshallen var ganske så full til tider. Dette var det tredje markedet jeg har vært på, og det var absolutt det største og mest folksomme.
Så selv om jeg satt midt mellom to hyggelige damer, var jeg litt skuffet – for det eneste jeg fikk solgt i løpet av de tre timene var et par pulsvarmere. Misforstå meg rett, jeg var veldig takknemlig for at damen på den ene siden av meg kjøpte det paret med pulsvarmere – og at de som stoppet hos meg sa at tingene jeg har lagd var pene og forseggjorte – men jeg skulle jo gjerne solgt litt mer.
Kanskje spesielt siden dette var første markedet hvor jeg måtte betale for å sitte. Heldigvis dekket salgssummen av pulsvarmerne den betalingen – og bensinen for å kjøre frem og tilbake til Drangedal, men som alle vet er bensin dyrt… så det ble ikke mye jeg satt igjen med som inntekt for å si det sånn.
At det største markedet med mest folk var der jeg har solgt absolutt minst er på en måte litt irriterende (jeg ønsket å selge mer), men også litt komisk. Dessuten så viser det veldig godt at en trenger ikke mange folk for å få salg – en må bare ha de riktige!
