Brodering er ikke håndarbeidet jeg gjør mest av. Det til tross for at jeg trives godt med det håndarbeidet også, som jeg gjør med de fleste andre håndarbeid.
Dette lille broderiet har ligget blandt håndarbeidet mitt i årevis uten at det skjedde noe. Rundt juletider fant jeg det igjen og tenkte at det er noe jeg kan kose meg med. Som sagt, så gjort. Jeg startet rundt juletider, men så endte jeg med å legge det fra meg. Lenge. Faktisk helt til nå, så det har ligget på vent i over et halvt år. Rett ved siden av der jeg vanligvis sitter, så har det ligget og følt seg ensomt og forlatt selv om det var så nært at jeg ikke engang trang å strekke meg for å nå det.
Mon tro om broderier har følelser? For i så fall er det sikkert endelig godt fornøyd med at jeg gav det litt oppmerksomhet og omsorg og faktisk gjorde det ferdig. Det var nemlig bare de to siste fargene, som det var minst av, som var igjen å gjøre.
En ting er at jeg innså (for sent?) at jeg burde kuttet tøystykket før jeg satte på rammen. Så nå er jeg usikker, skal jeg prøve å få det ut av rammen og så klippe av stoffet, eller skal jeg klippe av stoffet mens det fremdeles er i rammen?
