Om du er som meg, har du en komfortsone du liker deg godt i. Jeg tenker at det er vel å bra å være komfortabel, men i det siste har jeg tenkt stadig mer på at jeg vil lære mer og utvikle meg. Det gjør at jeg må ut av min egen komfortsone. Det er ubehagelig og litt skremmende til tider, men da er det ekstra viktig å huske på at det ikke varer for alltid. En blir vant til det nye.

Jeg vet jeg tidvis kan virke selvmotsigende; jeg liker å lære nye ting, men jeg foretrekker å holde meg i komfortsonen min. På den annen side, om en aldri beveger seg ut av komfortsonen kommer en ingen vei – da blir en sittende fast der en er. Det er viktig å sette pris på den personen en er, men det er også viktig å utvikle seg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mange snakker om at de ønsker å forbedre seg, at de enten går på diett, at de jobber hardt for sommerkroppen, at de skal ta det ene studiet og få en super jobb, at de skal gjøre den ene tingen for å bli bedre. Utfordringen er at det er ofte der det stopper; om en klarer å gjennomføre den ene tingen sier de seg fornøyd og går tilbake til de vanene de alltid har hatt. For min del har jeg endelig begynt å klare å si meg fornøyd med sånn jeg er, jeg føler ikke at jeg har et stort behov for å forbedre meg selv, men heller et behov for å utvikle og utfordre meg.

Når livet blir for mye trekker jeg meg tilbake fra verden for å få en pause; det er min komfortsone da. Heldigvis ligger det i min komfortsone å lære nye ting fordi jeg er nysgjerrig. Noe som ofte er utenfor min komfortsone er mennesker; det kan høres rart ut da jeg nesten hele arbeidslivet har jobbet i serviceyrker, men det er ingen som har sagt at jeg til enhver tid må være logisk. På jobb er jeg ofte utenfor komfortsonen, og selv om jeg syns det kan være skummelt der og da, går det generelt veldig bra, og så har jeg på den måten klart å utvide komfortsonen min bittelitt nok en gang.

En periode føltes det som jeg kjørte kampanjer ovenfor meg selv: “Kjersti gjør ting hun ikke kan”. Det var skremmende, men gav meg også mange sommerfugler i magen.

Dørstokkmila – den lengste mila jeg vet om. Det føles som om den bare brer om seg noen ganger. Naturligvis gjelder det trening, eller, for meg er det å gå tur – jeg elsker å gå tur, men dørstokkmila kan likevel virke milelang noen ganger.

Noe jeg ikke har tenkt over før i det siste er at dørstokkmila ikke bare gjelder trening, den kan også gjelde for andre ting i livet: rydding, vasking, sosialisering og studier. Enkelte av tingene liker jeg, mens andre er jeg ikke så glad i. Så hvordan skal jeg håndtere og komme meg forbi dørstokkmila?

Etter å ha vært sykemeldt en stund nå har jeg i det minste fått igjen litt energi, så jeg orker å gjøre noe. Har jeg begynt å bli mer kjent med meg selv? Det føles sånn, for jeg har tenkt mye. Det høres kanskje litt klisje ut, men det er en grunn til at vi vender tilbake til klisjeene; de fungerer. Hvis det er for mye for meg får jeg ikke gjort noe som helt, jeg blir rett og slett helt overveldet.

Så det jeg har begynt med nå er å ta alt i mindre bolker. Når jeg rydder så rydder jeg kanskje bare i ti minutter, men på den måten har jeg fått gjort noe; det samme med vasking. Når det gjelder sosialisering, så vil jeg gjerne så mye, men foreløpig er det lurest for meg å holde meg til to-tre sosiale ting i uka (selv om jeg har lyst til mer).

Målet er å studere og gå tur hver dag; jeg liker begge delene veldig godt, og spesielt gåturene er veldig sunne for meg. Siden dørstokkmila er som den er, er det foreløpige målet å gjøre de to tingene omtrent fire ganger i uka. Jeg tror nemlig det er viktig å sette mål som er oppnåelig, men som en likevel må strekke seg etter. Jeg har også bestemt meg for at gåturene må være på minst 20 minutter for å telle, og jeg har funnet den perfekte løypa!

Grunnen til at jeg har valgt ti minutter for andre ting er at det er så kort at en alltid kan få tid til det. Noe som har gjort at jeg faktisk har fått ryddet en del i det siste, så nå skal jeg bare overføre den tanken til vasking også, så blir det mye bedre 🙂

Har du områder i livet hvor dørstokkmila virker helt uoverkommelig?

Mennesker fascinerer meg. Når ting fascinerer meg vil jeg gjerne vite mer om det, sånn har jeg vært hele livet, stadig like nysgjerrig. Jeg tror nysgjerrighet er en god egenskap så lenge det ikke plager andre på noen måte. En lærer mye på den måten, for jeg stiller jo også stadig nye spørsmål (både til meg selv og andre).

Når jeg sier at jeg er en kikker mener jeg at jeg leser blogger hvor folk skriver om livene sine, jeg ser på youtube-kanaler hvor folk filmer livene sine, og jeg ser på folk rundt meg der jeg er. Mennesker fascinerer meg fordi det er så mange av dem som prøver å være like hverandre, ikke skille seg ut, men likevel ønsker de å være spesielle og unike. En herlig miks som ikke alltid er mulig å få til. Det er mange en kan prøve å definere som normale, men de fleste har også noe ved seg som gjør at de skiller seg ut. Det trenger ikke være store ting, det kan være små. Jeg tror de fleste av oss ser på de rundt oss og har en sterk formening om hvem de er og hvordan de er. I noen tilfeller stemmer det, mens i andre tilfeller er det riv ruskende galt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har en tendens til å putte folk i båser, vi vil kategorisere dem fordi det gjør det lettere for oss å forstå og det gir inntrykk av at enklere verdensbilde. Det føles logisk. Utfordringen er jo at veldig mange ikke liker å bli puttet i en bås, spesielt ikke av andre. Vi vil være lik alle andre, men også unike. Vi kan godt putte oss selv i en bås, men nåde dem som prøver å putte andre i en bås. Det vil vi stort sett ha oss frabedt. Vi vil bestemme over oss selv.

Ved å se på folk gjør jeg meg opp en mening om dem; og i de fleste av tilfellene vet de ikke om det, de kjenner meg ikke og jeg kjenner ikke dem. Likevel dømmer jeg dem og setter dem i båser jeg føler er riktig. Er det en del av å være menneske? Det kan godt være; jeg har aldri studert psykologi så jeg kan ikke mye om den menneskelige sinn og hvordan det fungerer. For å være ærlig så vet jeg ikke alltid helt hvordan mitt eget sinn fungerer heller.

Skriving er å tenke på papiret.

Uansett hvor jeg er ser jeg på folk. Uansett hvor jeg er prøver jeg å sette andre i bås, og misliker hvordan andre prøver å sette meg i bås. Dobbeltmoralskt? Uten tvil, men så er jeg nok ikke alene om det (det er i alle fall det jeg trøster meg med).